Å la massene avgjøre minoriteters skjebne er en risikabel politikk.
Foto: Commons Wikimedia
Riksadvokaten har laget en lite sjarmerende mal for hva det forventes at minoriteter skal føle.
46Shares

«Hvit, feit og førti» (evt. femti), «hvit og privilegert», «Blenda-hvit», «hvit flukt» – og mye annet. Det går fort inflasjon i begrepene, og da utvannes også betydningen. For majoriteten blir den kanskje redusert til en lydkombinasjon vi former med munnen, et ord vi kunne konstruert et Jan Erik Wold-dikt av.

For de av oss som med jevne mellomrom – enn si i hverdagen – lever med realitetene av hvordan det er å ikke være «hvit, feit og førti», for nå å bruke den utslitte klisjeen for siste gang, blir opplevelsen en ganske annen. Og den blir alt annet enn en klisje.

Komiker Atle Antonsen (53) og poet og forfatter Sumaya Jirde Ali (25), og den mye omtalte hendelsen på en kafe i Oslo i fjor, har nok en gang belyst spørsmålene rundt opplevelsen av å være en godt voksen, hvit mann med norsk familiebakgrunn i kontrast til å være synlig minoritet, om enn bodøværing.

For Statsadvokatens, og nå også Riksadvokatens, henleggelse av saken, bør gi næring til nye refleksjoner.

Jeg vil her styre utenom de mange juridiske detaljene og åpningene de bringer for ulike tolkninger: Var Antonsen morsom? Forsto ikke Jirde Ali satire? Burde Jirde Ali ha sett stort på det? Burde Antonsen ha skjønt at han var på tynn is? Var Jirde Alis reaksjon feil? m.fl.

Den ene detaljen av dette slaget jeg dog vil dvele litt ved er at henleggelsen bygger på Høyesteretts tidligere tolkning av Paragraf 185 (rasismeparagrafen) som gjør det avgjørende «hvordan den alminnelige tilhører vil oppfatte utsagnet ut ifra den sammenheng det er fremsatt». Jeg benekter ikke at det er slik loven praktiseres – eller forsøkes praktisert – men det jeg stiller meg noe tvilende til her er troverdigheten til såkalte alminnelige tilhørere på en bar på Grünerløkka en sen vinterkveld.

Og da snakker jeg ikke om graden av promille hos Grünerløkkas bargjester, men overordnet om «alminnelige tilhørere». For det er jo nettopp det de er, enten de var tilstede på baren den skjebnesvangre kvelden eller de ikke var der men bare har en holdning til Antonsens «utsagn og sammenhengen det ble fremsatt i». For det er disse som er de alminnelige tilhørerne.

Men er «de alminnelige tilhørerne» i den grad representative for hele samfunnet at deres opplevelse av virkeligheten kan brukes som mal?

Her vil jeg gå enda et skritt lengere og minne om at de aller fleste av oss – enten vi vi er født i Kabul eller Kabelvåg – ikke setter pris på å bli fortalt hva vi skal føle. Føler vi oss såret, lei oss, angrepet eller redde, hjelper det lite at noen sier «Nei, du ble ikke redd, for jeg mente ikke å skremme deg». Opplevelsen av å være redd er subjektiv. Filosofisk sett finnes det ingen mal for hva man kan bli redd av.

Nå tar ikke rasismeparagrafen høyde for subjektive opplevelser av i hvilken grad andres ytringer er hatefulle. Selv om den kanskje burde det – det er en helt annen diskusjon. Ikke desto mindre tar den, som nevnt, høyde for hva alminnelige tilhørere vil oppleve som hatefullt. Og der knekker filmen for mitt vedkommende.

For Atle Antonsen representerer jo selv, i kraft av hvor han er født, når han er født og hvordan han ser ut, nettopp dette segmentet, «de alminnelige». Og slik blir han på mange måter en inhabil komponent i sin egen sak. Slik Riksadvokaten selv også blir det.

Igjen, følgende er for mange en klisje, men det er en realitet andre kjenner på hver dag: Hvite, eldre menn – ofte med de beste hensikter – avgjør hva en svart, ung kvinne med rimelighet skal føle.

Og nei, jeg trekker ikke «rasismekortet», og nei, jeg er ikke hårsår, og nei, jeg mangler ikke sans for god satire, og nei, jeg tror ikke Atle Antonsen er blodrasist. Men at han har alle fordelene kan ikke bortforklares. Det vet vi både fra verdenshistorien og norsk historie: Majoritetsbefolkningen har fordelene (hvis de da ikke bodde i Afrika, Aisa eller Sør-Amerika for mindre enn femti år siden: Da hadde ikke en gang majoritetsbefolkningen fordelene. Hudfargen og nasjonaliteten deres ga også dem alle ulempene.)

Det er selvfølgelig en ubehagelig tanke, og for enkelte vanskelig å tro på, at det er slik det er fatt i Norge i det herrens år 2023, at hvite, eldre menn har fordeler som mer kulørte mennesker bare kan drømme om. Både i hverdagen og nå også i rettsvesenet.

Men tro meg, som det heter på godt kebabnorsk, opplevelsen av ikke å bli tatt på alvor når man ikke ligner majoriteten gjør vondt og er høyst reell for tusenvis av nordmenn. Opplevelsen av privilegiet som ligger i å ligne majoriteten kjennes ikke like sterkt. Det bare er der.

Det har vi med Riksadvokatens avgjørelse enda en gang fått sementert.