Det er allerede kommet litt i bakgrunnen nå, forliset i Hellas som forrige onsdag kan ha krevd 750 menneskeliv. Hundrevis av barn, unge og gamle svever stille i takt med strømmen, blant fisk, siv og tang nede på bunnen av Middelhavet. Mennesker som skulle leve et helt liv, mennesker som hadde kjærester, hadde barn, hadde foreldre og venner. Hadde folk som var glade i dem. De er borte for alltid.

Og bra er det, for vi som fortsatt lever har så mye annet vi vil bruke kreftene våre på. Så som å få reddet en håndfull milliardærer som frivillig lot seg senke ned på 3800 meters dyp, i en liten metalltube, for å studere vraket av Titanic. Og metalltuben er i skrivende stund vekk. Nordøstkysten i USA er snudd på hodet, luftforsvar og kystvakt har sendt alt de eier og har til det antatte havaristedet og alle store nyhetskanaler bringer live-oppdateringer fra redningsaksjonen. Og kollektivt lar vi gradvis – igjen – alle tanker om de som forsvinner i Middelhavet fare. Til fordel for en begivenhet som, for enkelte, absurd nok, oppleves mer relevant.

Utenriksministeren utfordres

Å klandre hver enkelt mediekonsument, hver «mann i gata», for dette scenariet, skal jeg styre utenom i dag. Selv om mange nok kunne ha godt av en liten time-out, en selvransakelse viet til de store spørsmålene: Hvor går vi? Hva prioriterer vi? Hvor mye skal vi være tause vitner til før vi tar ansvar og handler? og så videre.

Men, akkurat her vil jeg heller ta snarveien rett opp til de som allerede har engasjert seg i saken. For hvis vi formoder at menneskelivet er av en viss verdi, og at dette sentimentet må vedlikeholdes kontinuerlig for å unngå forfall, er det bare å rope høyt til utenriksministeren i Norge nå. Til Anniken Huitfeldt, hun som blant annet skal verne om norske interesser i utlandet.

Nå er det aldri noe som har indikert at å redde menneskeliv fra sult og vold i greske flyktningleirer har særlig høy prioritet hos norske myndigheter, men når Huitfeldt nå selv har forklart at hun engasjerer seg i dette, vil jeg gjerne ta henne på ordet.

Eller, «engasjerer seg» er kanskje en litt drøy påstand, men hun har, om ikke annet, indikert at hun ikke stiller seg helt uforstående til at hun som medlem av menneskeheten og representant for en velstående nasjon kanskje burde ha ett eller annet å melde om flyktningers ve og vel.

Det ble hun da også mer eller mindre nødt til da SVs Birgit Oline Kjerstad den 2. juni la inn skriftlig spørsmål til justisministeren om hva hun gjør med at greske myndigheter fra den 17. mai i år stoppet utdelingen av mat til flyktninger som har fått svar på sine asylsøknader – det være seg svar med avslag eller godkjent opphold. Kjerstad spør justisministeren hva regjeringen vil gjøre for å avbøte de store menneskelige lidelsene i de greske flyktningleirene.

Huitfeldt kliner til med å «uttrykke bekymring»

Og spørsmålet har sylskarp relevans. For mens avledningsmanøvere – i retning u-båter med milliardærer i Atlanterhavet og påstander om at problemet ligger i ondskapsfulle, arabiske menneskesmuglere – florerer, koker alt dette ned til at verden er skeiv.

Og ikke på den gode måten. Det er fordelingen av ressurser som er skeiv, og landene som sitter på størstedelen av ressursene – som Norge – har et ansvar for å «dele godene», slik SVs gamle, men stødige, slagord en gang oppfordret norske velgere til.

Verken milliardærer i u-båter eller griske menneskesmuglere utgjør noe samfunnsproblem. De er, på hver sine måter, bare symptomer på betydelig mer graverende problemer.

Og på Kjerstads spørsmål om liv og død i Middelhavet, kan Huitfeldt – i noe jeg kun kan tolke som en forhastet copy-pasting fra partiprogrammer og andre standardformulerte dokumenter forfattet av Arbeiderpartiet – opplyse om at hun allerede er på saken. Hun og partiet hennes har nemlig, «i flere internasjonale sammenhenger», «uttrykt bekymring». Og ikke nok med det: Hun har også «oppfordret greske myndigheter om å grundig etterforske alle slike påstander». Hun refererer da til «påstandene» – dokumentert av utallige organisasjoner, herunder Leger Uten Grenser – om at greske myndigheter nå ikke gir mat til beboere i flyktningleirer som har fått sine asylsaker avgjort.

Tenk litt over det

Og så senker Huitfeldt nivået på sitt engasjement for menneskeheten ytterligere ved å minne om reglene rundt asyl: At «personer som ikke får innvilget sine søknader om opphold er forpliktet til å vende tilbake til sitt hjemland». Hun kunne benyttet anledningen til å vise engasjement, men velger i stedet, ved hjelp av standardformulerte klisjeer, å repetere det vil allerede vet: At norske myndigheter «uttrykker bekymring» overfor andre nasjoners praksis og at norske myndigheter kjenner reglene for asyl.

Og så er vi der vi startet: I fravær av andre måter å finne et trygt sted å være på, reiser asylsøkerne på de måtene de kan. Og når de gjør det, gjør både Norge og EU det de kan for å avskrekke asylsøkere fra å komme. Blant annet ved å nekte enkelte av dem mat når de akkurat har rukket å bli tørre etter flukten over havet. Hvis de har overlevd, da.

Jeg vil anbefale Huitfeldt og partiet hun har i ryggen å dvele litt ved ordene Dråpen i Havets Jon Frydenborg bruker i Utrop den 19. juni:

«Våg å ta det innover deg. Snakk om det som skjer, og bli med på å ta det kollektive ansvaret vi har for å unngå disse forferdelige menneskelige lidelsene.»