Fenomener som rasisme, ekskludering og fremmedgjøring blir straks vanskeligere å gripe fatt i når de kommer via aktørene vi normalt opplever som etisk stødige, skriver Majoran Vivekananthan, redaktør i Utrop.
Foto: Claudio Castello
Når det fremmedfiendtlige tankegodset kommer fra den intellektuelle skaren, er det mange som kjøper det. Det bør bekymre oss.
Majoran Vivekananthan
Latest posts by Majoran Vivekananthan (see all)

Metadebatter om rasismedebattens vesen og hvordan vi snakker om den – altså ikke kun om rasisme i seg selv – florerer. Fortsatt, får jeg vel nesen si. For dette har pågått en stund nå, kanskje med Covid-pandemien som et slags foreløpig episenter der det ble konstruert en rekke nye begreper som skapte nære og tilsynelatende naturlige forbindelser mellom for eksempel «innvandrer» og «virus». Dette skapte ytterligere debatt om hvordan vi driver debatt. Og det er jo fint, for det er generelt sett fint å snakke om hvordan vi snakker om ulike fenomener. Det må vi nok fortsette med en god stund til.

Akademikergrumset de fleste av oss svelger

Men i det som ofte er «debatten om debatten om debatten», kan det også være et åpent spørsmål om ikke dette er litt av en omvei. En mer eller mindre bevisst ‘overspringshandling’, som danskene sier. Jeg mener, hvis vi altså formoder at målet er hurtigst mulig å skape et harmonisk samfunn for alle, herunder mennesker med et vidt spekter av hudfarger, nasjonalitetsbakgrunner og andre egenskaper vi ofte ikke har hatt så mye innflytelse på selv. For at en debatt har et tilsynelatende intellektuelt ytre, gjør ikke nødvendigvis innholdet mer spiselig.

Men bak den relativt spiselige innpakningen ligger det mye grums.

I disse debattene er det, som kjent, ikke snakk om dueller av typen «Jævla Nazi-svin! – Jævla kommunist!» Men bak den relativt spiselige innpakningen ligger det mye grums. Ikke grums av det slaget vi ser og hører ytterst til høyre i politikken. For den skal de ha: Der er det strengt tatt ikke så mye grums, men relativt direkte tale, om enn skremmende å høre på.

Jeg snakker om det intellektuelle akademiker-grumset. Fenomener som rasisme, ekskludering og fremmedgjøring blir straks vanskeligere å gripe fatt i når de kommer via aktørene vi normalt opplever som etisk stødige. Aktørene i dette sjiktet er relativt få, sammenlignet med hordene av mer eller mindre seriøse skribenter i sosiale medier, men de har relativt stor makt og innflytelse – i hvert fall i rasismedebattene. Og de vil gjerne sette premissene for de norske rasismedebattene.

Språk som dehumaniserer

For disse debattene er symptomer på et mer omfattende fenomen. Et fenomen idéhistoriker og samfunnsanalytiker Dag Herbjørnsrud beskriver veldig presist i et kapittel av antologien Flerkulturelle scenarioer: Mur, bro eller båt (2023), forfattet av Sharam Alghasi og Thomas Hylland Eriksen. 

Her tar Herbjørnsen blant annet for seg begrepet kultur og hvordan norske helsemyndigheter brukte begrepet i starten av koronapandemien. Folkehelseinstituttet forklarte da en samlet befolkning hvordan bruk av munnbind var «en kulturell greie» brukt i «deler av Asia». Og Herbjørnsrud forklarer videre hvordan forestillingen om menneskers påståtte «kultur» gjorde at norske helsemyndigheter i praksis bygde mur overfor deler av befolkningen, midt under en pandemi.

Et relativt uskyldig, og av mange positivt ladet, begrep som «kultur» ble altså redskap i dehumanisering – og det fra høyeste hold. 

Min egen tolkning av dette er at det fort går inflasjon i ord. Begrepet «integrering» er enda et annet eksempel på hvordan et ord blir så oppspist av alle som bruker det – fra Sylvi Listhaug til Per Fugelli – at det til slutt mister alle mening og kan bli brukt om alt og ingen ting. Og som oftest om «alt» – og ikke på en hyggelig måte. 

Kamuflert ekskludering

For slik nynazistiske, islamfiendtlige og innvandringsfiendtlige organisasjoner og partier bidrar til dehumanisering, kan også Aftenposten, Dagbladet, enn si Utrop gjøre det samme, om enn i en tilsynelatende mer spiselig innpakning. Altså hvis vi ikke tar hygienen på alvor hva inkluderende nyhetsdekning angår. 

Og jeg må formode at Archetti (UiO) og Ranji (NTNU) har en rekke nyttige redskaper til denne hygienen i sin dertil egnede, og tidligere i denne teksten omtalte, redskapskasse. Jeg anbefaler alle medier å bruke disse redskapene. 

Dette er altså dersom vi formoder at inkludering er et gode, og det velger jeg å tro på. Ingen akademiske krumspring eller intellektuelt visvas kan gi koblinger mellom bestemte menneskegrupper og virus en inkluderende effekt. At vi må tørre å kalle en spade en spade er heller ikke noe argument – det finnes en rekke ulike spader. Slik det også finnes en rekke ulike måter å forklare hvordan et virus beveger seg i befolkningen.

Og hvis det er slik at nyheter er så godt pakket inn i intellektuelt fjas at den trauste leser narres til å oppfatte høyst urovekkende uttalelser som ikke annet enn saklige argumenter, er dette et problem.

Vi gjennomskuer bare i liten grad at til og med innhold i Dagsavisen, Ny Tid eller Klassekampen kan gi næring til et sentiment vi ikke liker å assosieres med.

Det finnes hjelp

Jeg vil anbefale absolutt alle som enten leser eller produserer aviser å være på vakt overfor språk som gir næring til ekskludering. At språk er makt vet vi for lengst. At rasisme er en uting er mange av oss relativt enige om, men grensene for hva som er akseptabelt flyttes stadig. Da må vi også fortsette å ta stilling til hvor vi står i det skiftende landskapet. Det er ingen grunn til å blånekte for å ha begått et feiltrinn. For kanskje å ikke ha hatt de nødvendige redskapene.

Men redskapene finnes, ikke minst gjennom tusenvis av nordmenn som har relevante og høyst personlige erfaringer med hvordan det er å være minoritet og bli omtalt i mediene. De lever fortsatt i uvisshet om når de neste gang åpner en avis de har tillit til og blir møtt med rasisme. Altså, intellektuell rasisme.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER