Når trusler blir en del av debatten

Flere Utrop-saker dokumenterer at personer med minoritetsbakgrunn mottar trusler når de deltar i offentlig debatt.

Arina Aamir Skeikh er langt fra den første – og dessverre neppe den siste – som mottar trusler for å delta i offentlig debatt.

Det som skulle vært en uenighet om sak, blir raskt til personangrep, seksualisert hets, ærekrenkelser og i verste fall drapstrusler. Mønsteret er velkjent: Den som ytrer seg, skal ties i hjel. Ikke gjennom argumenter, men gjennom frykt. Shabana Rehman, Deeya Khan, Sumaya Jirde Ali, Sarah Gaulin, Kamzy Gunaratnam, Seher Aydar, slik fortsetter listen.

Det er et langvarig demokratisk problem i Norge.

En fryktkultur som sprer seg

I flere saker har Utrop dokumentert hvordan hets og trusler fører til selvsensur og tilbaketrekning fra offentligheten. Etter drapet på Salwan Momika ble det tydelig formulert: Hvis vold blir svaret på ord og meninger, er vi på vei mot et samfunn hvor frykt erstatter frihet.

Når deltakelse i offentlig debatt innebærer personlig risiko, minner det oss om hvor sårbar ytringsfriheten faktisk er – også i Norge .

Når stemmer trekker seg tilbake

Sumaya Jirde Ali mottok i 2018 en mengde drapstrusler og rasistiske hatytringer, og valgte å ta pause fra offentligheten .

Det ble samtidig påpekt at slike hatytringer kan føre til at færre med minoritetsbakgrunn tør å delta i samfunnsdebatten.

Dette viser den reelle konsekvensen av hets: Selvsensur. Tilbaketrekning. Stillhet.

Når noen trekker seg for å beskytte seg selv, mister offentligheten en stemme. Og når mange gjør det samme, svekkes demokratiet.

Systematisk trakassering i egne miljøer

Det er en feil å tro at hets bare kommer fra ytterkantene i majoritetssamfunnet. Også i sterke innvandrermiljøer ser vi debattkulturer som glir over i systematisk trakassering.

Utrop har tidligere omtalt lukkede Facebook-grupper der uenighet møtes med fornærmelser og hets.

Utrop har også skrevet om kjønnsbasert hets av stortingspolitiker Kamzy Gunaratnam har blitt utsatt for i det tamilske miljøet og blant tamiler på Sri Lanka. Nylig ble hun sjikanert på nytt i en video på Facebook.

Når konflikt fra hjemland blir konflikt i Norge

Mønsteret går igjen i flere konkrete debatter:

– I debatten rundt hijab og ytringer om religiøs symbolikk fikk kvinner hets og trakassering fra sterke miljøer som reagerte sterkt på uttalelsene .
– I andre tilfeller har Utrop beskrevet hvordan debatt om innvandring og identitet har trukket med seg dypt personlige 
– Det har også vært rapportert om hatytringer og trakassering knyttet til konflikter blant etiopiske miljøer, tamilske miljøer, osv.

Dette er debattkultur på kanten av – og noen ganger over – loven: Når uenighet om sak blir til kollektiv krenkelse, trusler og sosial utstøting, ser vi hvordan intern konflikt fra opprinnelsesland tas med inn i norsk offentlighet.

Hets som samfunnsproblem

Ytringsfrihetskommisjonen har pekt på at forekomsten av trusler, hatefulle ytringer og ulike former for sjikane er en utfordring for ytringsfriheten i Norge.

Det presiseres også at når stemmer stilner, blir offentligheten fattigere.

Dette er kjernen: Hets rammer ikke bare den som mottar den. Den rammer fellesskapet. Den innsnevrer rommet for uenighet. Den gjør demokratiet smalere.

Hetsens konkrete ansikt

Hets er ikke bare harde ord. Den har konsekvenser.

Undersøkelser viser at mange skjuler identiteten sin i frykt for negative reaksjoner, og at én av fire melder om trakassering i det offentlige rom.

Som det er blitt formulert tidligere: Hets og trakassering ødelegger for demokratiet. Det gjør at folk kvier seg for å ta ordet og ikke føler seg trygge nok til å delta i det offentlige ordskiftet.

Et ansvar vi ikke kan skyve fra oss

Det er lett å peke på «de andre». På høyreekstreme miljøer. På islamofobi. På rasisme. Alt dette er reelle problemer.

Men vi må også våge å se innover i egne miljøer.

Ytringsfrihet gjelder også for dem vi er uenige med. Den gjelder for kvinner som utfordrer patriarkalske normer. Den gjelder for dem som kritiserer religiøse autoriteter. Den gjelder for dem som støtter eller kritiserer politiske bevegelser i hjemlandets konflikt.

Hvis svaret på uenighet er sosial utstøting, æresretorikk, seksualisert hets eller voldelige trusler, har vi allerede tapt noe grunnleggende.

Fra taushet til mot

Det er imidlertid ikke første gang Arina Aamir Skeikh anmelder trusler. Allerede som 15-åring deltok hun i debatt mot SIAN og endte med å motta drapstrusler.

Ingen skal måtte velge mellom å delta i samfunnsdebatten og å føle seg trygg.

Vi trenger en debattkultur der sak møter sak – ikke person møter mobb.

For når trusler normaliseres, blir stillheten neste steg.

Og et samfunn der folk tier av frykt, er ikke et fritt samfunn.