Søndag den 7 oktober

0Shares

(ETTERTANKE)Jeg sitter her i sofaen, og lurer på om jeg snart skal legge meg. Det er søndag kveld. I morgen er det første dagen på skolen etter høstferien og jeg gleder meg til å komme meg tilbake på skolen etter en slapp høstferie. Jeg switcher imellom tv- kanalene for å se om jeg finner et program som jeg kan kose meg med før jeg sovner. Først stopper jeg opp på den svenske tv kanalen SVT 1. Teksten øverst i bildet ruller over gang på gang. Hva er det som står der? “Amerika har gått til angrep mot Afghanistan” “Amerika har gått til angrep mot Afghanistan” Å nei… Ett stort ubehagelig trykk legger seg i kroppen min, det samme trykket jeg opplevde 11 september. Det er så uforståelig .. så uønskelig uforståelig.

Jeg begynner å finne fram til andre kanaler. På CNN er de i full gang med rapporter og innslag. TV2 nyhetene begynner snart og jeg setter over. Jeg følger med, er bekymret og blir mer og mer bekymret.

Å… En venninne av meg skal jo ut å reise i morgen. Jeg tror jeg sender henne en tekst melding: ?Hei, håper du har det bra. Skal du reise i morgen? Du har sikkert hørt at Amerika har begynt å bombe Afghanistan. Tenker du kanskje å vente litt med å reise?? Det var kanskje en snill måte å si at hun ikke burde å reise nå.

Tenker videre på familien min som er i Pakistan. Faren min og mine halvsøsken Maria, Usman og Marriam. Faren min som jeg ikke har sett så mye til ellers i livet mitt, men som jeg er veldig glad i. Jeg tenker og tenker. Vel det er i Afghanistan det skjer og ikke i Pakistan. Men i den situasjonen Pakistan er i nå, så er de ?Damn if they do and damn if they dont,? tenker jeg.

Jeg tenker på hva som kommer til å skje nå, kommer vi til å få den noenlunde trygghetfølelsen tilbake her i vesten? Den følelsen vi er vant med her oppe her, og som jeg er veldig glad i. Den følelsen som svært få andre har muligheten til å oppleve.

Ikke for å bagatellisere det som har skjedd, men det er mennesker i verden som til daglig opplever krig, terror, undertrykkelse, sult, fattigdom og verdens andre grusomheter…..Og for de er dette dessverre daglig kost. Det er det sjeldent det blir skreket høyt om, i hvert fall ikke høyt nok. Jeg ønsker at neste gang så kjemper vi like mye for deres rettigheter, som vi nå kjemper for vår. Allerhelst skulle jeg ønske at vi ikke behøvde å kjempe om det i det hele tatt, men det er vel litt for mye å kreve.
Eller kanskje ikke?