Det mangfoldige Norge er lei av seg selv

Høyre vil ha et "grønt kort"- og poenglignende system for arbeidsinnvandrere, slik det er tilfelle i USA og Canada. Frp motsetter seg imidlertid dette. I verste fall kan de sterke uenighetene om innvandring og integrering velte et storborgerlig samarbeid, mener kommentarforfatteren. Foto: Arkiv
En skikkelig innsats for å få innsikt i innvandreres synspunkter og erfaringer fra dagliglivet kunne gitt oss en bedre forståelse av hvorfor så mange innvandrere forlater landet.
0Shares
Latest posts by Mert Akin (see all)

Den 22. september publiserte NRK en nyhet med tittelen ”De blir lei av Norge” og rapporterte at mange innvandrere og flyktninger forlater Norge etter å ha bodd her i noen år. Minst en tredel av alle pakistanere, somaliere og irakere som kommer til Norge, ser ut til å flytte ut igjen. Tall fra Statistisk sentralbyrå viser at også innvandrere og flyktninger fra andre land gjør det samme, sier NRKs journalister Ingebrethsen og Granbo.

Selv om NRKs nyhet skapte oppmerksomhet, er dette ikke noe stor nyheter for dem som setter livskvaliteten i Norge i et kritisk lys. Innsikt i innvandreres synspunkter og erfaringer fra dagliglivet hadde kanskje gitt oss en bedre forståelse av hva NRK rapporterer.

Forklaringer
At innvandrere ”går lei” av Norge, kan kanskje forklares med at:

– det nye familiegjenforeningsregelverket gjør det enda vanskeligere å forenes med sin familie

– diskriminering på arbeidsmarkedet, som får innvandrere til å endre sine navn fra Mahmoud, Muhammad, Ahmad til Mike, Mo eller Ola

– deres internasjonalt anerkjente utdannelse får godkjenningsproblemer fra NOKUT enten fordi feltet ikke eksisterer i Norge, eller fordi den tilsvarende, norske utdannelsen er antatt å være av høyere standard

– de ikke kan stemme ved stortingsvalget uten å gi fra seg sitt tidligere statsborgerskap fordi det ikke er lovlig for norske statsborgere å ha flere pass

– selv ikke Norge anerkjenner sin plikt overfor EU-borgere fra Romania og Bulgaria til å gi dem rett til arbeid på grunn av ”overgangsreglene”

– minoritetsgruppers religioner, tradisjoner og språk i Norge  fordømmes og kritiseres ofte uten hensyn og respekt, noe som tyder på at mange i Norge betrakter disse som mindreverdig

– dagens mangfoldige Norge preges av en innvandringspolitikk der det er for mye fokus på asyl.

Skeivt bilde
Når innvandring diskuteres, er det som oftest asylinnvandring og integrering som står sentralt i debatten. Det flerkulturelle samfunnet som flere etterlyser, eksisterer ikke og diskuteres heller ikke. Den viktige retten til asyl må vi opprettholde, men vi må også innrømme at vi ligger minst 30 år på etterskudd i utviklingen mot et flerkulturelt samfunnet.

Norge lever i en oljeboble og har et skeivt bilde av verden utenfor. Frykten for at hele verdens asylsøkere venter på neste båt til Norge, og inntrykket av at vi innvandrere er så begeistret for å bo i det kalde nord, stemmer nok ikke helt.  Heller ikke stemmer det gamle argumentet om at vi kommer til å “ta over velferdsstaten”.

Trege Norge
I dagens verden er det et faktum at de fleste kvalifiserte arbeidsinnvandrere trekkes mot de landene som har håndtert utfordringene i en flerkulturell utvikling – og altså ikke til Norge. I de siste 40 årene har Norge vært opptatt av asylinnvandring og forsterkning av ”asylmottak Norge”. Hadde vi løftet hodene ut av oljebrønnene og sett oss rundt, kunne vi kanskje ha vært et flerkulturelt samfunn i dag?

Det finnes dessverre ingen land i verden som har blitt flerkulturelt, i ordets rette betydning, gjennom asyl – selv om man må innrømme at den har bidratt en viss grad til dagens mangfoldige Norge. Men det finnes flere eksempler på vellykkede flerkulturelle samfunn vi kan se til.

30 års rivende utvikling
Allerede på tidlig 70-tall, da Olje-Norge begynte å ta form, hadde for eksempel Australia og Canada investert godt i sine flerkulturelle samfunn. I 1967 introduserte Canada sin nye innvandringslov for å tiltrekke seg de utdannede og kvalifiserte til landet. I 1976 ble det kanadiske innvandringsregelverket utvidet i omfang. Interessant nok fikk Norge innvandringsstopp i 1975, som ble permanent i 1981. På den tiden, midt på 1980-tallet, hadde Australia allerede klart utfordringene.

Det er en myte at Australia alltid har vært et tolerant, flerkulturelt samfunn med åpne dører. Helt frem til 1945 hadde de en ”White Australia Policy” hvor ingen asiatiske eller ikke-hvite innvandrere fikk komme inn. Politikken endret seg gradvis frem til tidlig 70-tall, til å inkludere hovedsakelig arbeidsinnvandring. I dag er Australia et sterkt, flerkulturelt demokrati som ikke er opptatt av ”det nye vi”, men som er dominert av å beholde individets betydning i samfunnet. Det konkluderes der at landets styrke kommer fra investering i menneskelig ressurser i god tid. Fra et åpenbart rasistisk til et flerkulturelt samfunn i løpet av 30 år – ikke så verst.

En stor utfordring

Dersom et godt finansiert Olje-Norge så langt ikke har klart å bli flerkulturelt, håper jeg at det skal skje i løpet av de neste 40 årene. Er det penger, vilje eller toleranse det står på?

Regelverket og holdningene – ikke bare retorikken, må fornyes og gjennomføres. Vi har her en utfordring til å skape den riktige politikken som kreves.

Eller, vi kan fortsette å lete etter mer olje og gass, noe som tydeligvis har vært enklere å finne enn multikulturelle tendenser i landet vårt.