Dannet bondespråk

Fortrengt fortid: Pakistanere i Vesten har en tendens til å fornekte eller se ned på sin egen fortid som enkle jordbrukere. Det gjør at språket panjabi, som forbindes med denne livsstilen, har fått lav status
Foto: Syed Ali Wasif
I tv-serien Taxi snakker skurkene panjabi, mens heltene flotter seg med urdu. Tegn på at gamle fordommer henger igjen også blant norsk-pakistanere, mener Usman Asif. Les innlegget hans på Mangfoldige meninger!
0Shares
Latest posts by Usman Asif (see all)

Ulrik Imitiaz Rolfsens dramaserie Taxi er blitt folkekjær. Ikke ufortjent, da miniserien tar opp en god del tabuemner som ble historie for de fleste nordmenn i tiårene etter krigen. Bola drosjegangstere med mad GPS-skills og språket panjabi som kommunikasjonsmiddel er også blitt kjent for alle. I realiteten er taxisjåføren bedre kjent som en hardarbeidende mann med en bakdel formet etter bilsetet… eller omvendt. Uansett, i serien er det badboysa som spytter panjabi, mens goodguysa prater urdu.

Dannet vs vulgært
Slik er oppfatningen også blant minoritetsungdom og deres foreldre som har innvandret fra Punjab-provinsen i Pakistan. Mens urdu (og hindi i India) blir sett på som et pent, dannet språk, blir det originale morsmålet fra dharti (bokstavlig: jorden, tolket: moderlandet) oppfattet som vulgært og ikke anvendbart i utdannede kretser. Minoritetsungdom med opphav fra Punjab og den urbane panjabien på subkontinentet mister derfor med tiden tilknytningen til språket som en likeverdig måte å kommunisere på kontra urdu-hindi eller engelsk.

Tre faktorer er særlig viktige for å forklare dette:

Alt som forbindes med fortiden, blir avskydd, om det gjelder enkle mursteinsbygg, gårdsdrift eller språk.

Urbanisering
Det første er en naturlig reaksjon på urbanisering og et behov for et felles språk i henholdsvis India og Pakistan. Nå har ikke urdu utspring i dagens Pakistan, snarere ligger dens vugge i khariboli-dialekten av gammel-hindi fra Delhis bydeler. Pakistan prøvde etter å ha blitt selvstendig å skape seg en felles identitet for å binde sammen de mange etniske og kulturelle gruppene. Dette skapte friksjoner blant folkegrupper som følte seg tilsidesatt fordi deres språk og kulturarv ikke ble tatt hensyn til. Språket var en av grunnene til at Øst-Pakistan (Bangladesh) løsrev seg etter en blodig borgerkrig desember 1971.

I India var det også trøbbel rundt det å akseptere hindi som et felles språk for hele den indiske unionen. Språket er utbredt i det nordlige ”hindi-beltet”, mens den er uforståelig østover mot Bengal og sørover hvor dravidiske språk dominerer. Dette har ført til at engelsk er pålagt som kommunikasjonsmiddel i næringslivet og innen de folkevalgte organer. Det ble reaksjoner i nasjonalforsamlingen da tidligere minister for jernbanen Lalu Prasad Yadav holdt innlegg på hindi som senere ble oversatt til engelsk.

Urbaniseringen i Pakistan har ført til at  urdu blir mer og mer akseptert som et felles språk for hele landet. Det er unngåelig og kampen mot denne utviklingen er allerede tapt. Mennesket har en fin evne til å sammenblande kultur og språk, noe som burde feires og anerkjennes. Men  valg av urdu blant panjabispråklige har en mindre kjent skyggeside.

Imitering av koloniherrenes ideologi
Skyggesiden er at panjabi mister sin posisjon på grunn av herskereliten i Punjab sin imitering av tidligere koloniherrers opptreden overfor den lokale befolkningen. Dette er den andre faktoren som bidrar til å holde panjabi nede. Engelskmenn brukte autoritære og brutale midler mot lokalbefolkningen hvor lokale språk og lokal kultur ble neglisjert. De nye ”koloniherrene”  i India og Pakistan var godt oppdratt med en slik mentalitet og skydde alt av lokale språk og skikker. I Pakistan ble det derfor en akseptert oppfatning at panjabitalendes og andre lokale gruppers krav om kulturell og språklig anerkjennelse ble ansett som anti-pakistansk og selv anti-islamsk, som Dr. Syed Abdullah skrev i 1962. (Dr Abdullah var en av de viktigste urdu-forkjemperne i Pakistan. Han knyttes opp mot en statsstyrt pakistansk identitet som prøver å dysse ned de etniske, kulturelle og linguistiske forskjellene i landet, journ. anm.). Det ble til og med hevdet i 2004 at panjabi er utviklet fra urdu, mens realiteten er at urdu har hentet innflytelse fra panjabi.

Punjab-regionen har fått navnet sitt fra elvene som renner gjennom området. Panj er persisk for tallet fem, mens aab er arabisk for vann (elv). Dermed blir Punjab/Panjab oversatt til “landet med de fem elvene”. På grunn av den gode tilgangen på vann er regionen kjent som kornkammer på kontinentet. Beboerne er i hovedsak bønder og språket deres har fått et landlig preg hvor metaforer kobles opp mot bondens redskaper, mens det harde livet som jordbruker også blir reflektert gjennom kommunikasjon. Mange i regionen mangler høyere utdanning, noe som fører til en mer direkte tone på panjabi enn det som er vanlig på urdu.

Konsekvensen blir at urdu blir sett på som et intellektuelt og høykulturelt alternativ blant folk fra regionen som utdanner seg eller blir ansett som vellykkede. Dette er problematisk, da man velgerr ett språk fremfor det andre med bakgrunn i at det ene språket mangler anseelse. Det er en tankegang som henger igjen fra den gangen engelskmennene sto ved roret.

Avstand til egen fortid
Den tredje faktoren som slår uheldig ut for panjabi er at språket (ofte underbevisst) forbindes med en fortid man helst vil glemme. Blant diasporaen, som har opphav fra landsbygda i Punjab (både India og Pakistan), og som har valgt  fortsatt å  bo på bygda i moderlandet er det en oppfatning at panjabi er gammeldags. Dette henger sammen med at denne diasporaen flyttet til Vesten bort fra en tilværelse som innebar dårlig økonomi, liten eller ingen utdanning og generelt sett dårligere levekår enn det de har oppnådd i Vesten. Alt som forbindes med fortiden blir i underbevisstheten avskydd, om det gjelder enkle mursteinsbygg, felles uteareal blant slekten, gårdsdrift eller språk.

Panjab har fostret store tenkere, filosofer, poeter og religiøse lærde som skrev på sitt eget språk. Deres tanker er nedtegnet og er i dag til berikelse for Pakistans litteratur og kulturarv. Panjabi som språk er også eldre enn urdu og har langt større vokabular enn sistnevnte.

Javar snakker urdu

Men når panjabi kun benyttes i sosiale grupper som enten ikke er godt utdannet, eller blant ungdomsgrupper som kobler språket opp mot en gangsterstatus, så blir språket lite attraktivt for resten befolkningen. Det hjelper lite når Javar fra tv-serien Taxi, en utdannet jurist, snakker urdu med sine foreldre som er analfabeter, mens realiteten blant veldig mange norsk-pakistanere er at panjabi snakkes også i familier med «vellykkede», høyt utdannete barn.

Ny fremtid

Løsningen burde være en berikelse via litteraturen, som er enorm. En kan hente store skatter fra en generasjon som er i ferd med å forlate oss. Besteforeldrene sitter med et språk og et vokabular som for eksempel poesi, metaforer og andre dagligdagse termer fullt av vitenskap, filosofi og intellektuell verdi. Språket trenger nemlig oppmerksomhet, for ellers vil det forsvinne. Og siden språk er så tett knyttet til kultur, vil også sistnevnte være borte hvis språket glemmes.

Alle språk er vakre. Språk er også muligens menneskets aller nyeste tilpasning (ca 70-100 000 år gammelt). Selv med en så kort tid har mennesket utviklet flere hundre tusen varianter. Det hører med at slang sjargonger også er språk, og er på ingen måte noe som burde forbys. Det trenger heller ikke være noe mål at tenåringer skal kommunisere med hverandre på poetisk og dannet vis. Målet bør heller være forståelse for at alt språk, panjabi i dette tilfellet, passer til en intellektuell samtale og egner seg like godt i en dannet krets som urdu.

Morsmål en styrke

Og før det skrikes opp om at denne artikkelen kommer til å rive det norske språket i filler, så vil jeg gjerne informere om at å kunne respektere og selv mestre flere språk i seg selv er en styrke, som i sin tur har positiv innvirkning på morsmålet, som i større grad blir norsk blant ikke-etniske nordmenn.