Jeg er en norsk utlending

Ingen skal føle seg utenfor: Det er det integrering handler om, mener innsenderen
Foto: Mitya Kuznetsov
Håret mitt er blondt, øynene blå og navnet mitt har en urnorsk klang. Likevel er jeg utlending.
0Shares
Latest posts by Guri Riksaasen (see all)

Utlendinger er ikke noe som plutselig landet på Fornebu en dag tidlig på 70-tallet. Jeg ble utlending en vinterdag på Hedemarken i 1982. Jeg var 11 år og hadde nettopp flyttet fra en liten forblåst fjordtarm på Nordmøre til det åpne, flate, vide Hedemark.

Rar dialekt
Jeg sto i den kalde snøen i skolegården, litt bortenfor de andre. Det var min tredje dag på den nye skolen. Foreldrene mine kommer begge opprinnelig fra Oslo, men flyttet ivrig rundt i mine barneår. De hadde ikke tatt seg bryet med å lære ungene sine å snakke vårt opprinnelige språk, østlandsdialekt. Det vil si, jeg forsto selvsagt østlandsdialekt, men jeg snakket bare en sjeldent komplisert nordmørsdialekt.

Feil svar

Jeg sto i snøen og en jente fra klassen kom bort til meg. Hun spurte: Vil du va mæ mei? Jeg skjønte hva hun sa, men jeg skjønte ikke hva hun mente. Lett panikk. Jeg prøvde å gjenkjenne noe, finne en mening. Vil du va mæ mei? Jeg landet på en tolkning og tenkte at hun sikkert spurte om jeg skulle være med henne hjem etter skolen. Men jeg bodde tre kilometer unna og eneste måten å komme hjem på ville være å rekke skolebussen. Jeg svarte henne vennlig at i så fall måtte jeg avtale det med moren min først. Kanskje en annen dag. Jenta så på meg. Øyenbrynene hennes krøllet seg og øynene ble mørke. Jeg skjønte at svaret var feil. Hun snudde seg og gikk. Et par år senere skjønte jeg hvorfor; hun hadde spurt meg om vi skulle være venner. Hun snakket aldri til meg igjen. Hvordan skulle jeg forklare at jeg hadde misforstått? Hvordan skulle jeg få en ny sjanse?

Nabo-trøbbel
I løpet av første uka vår på Hedemarken, lenge før hyller og lamper og gardiner var på plass, fikk vi besøk av vervegruppa i avholdsbevegelsen. Foreldrene mine er ikke dumme, de sa ikke nei til avholdsbevegelsen som det første de gjorde på et nytt sted. Men vi kunne vel strengt tatt allerede da begynne å lete etter et nytt sted å bo. Avholdsbevegelsen spurte: Kan vi gå til naboen? Lett panikk. Hva mente de? Alle kan vel gå til naboen? Hun svarte ja. Avholdsbevegelsen gikk til naboen, som var glad i en dram og ellers en hedersmann, en kjernekar, og sa at de nye naboene hadde sendt dem dit. Det var begynnelsen på slutten på vårt sosiale liv. Den eneste naboen vi hadde snakket aldri til oss. Og vi ante jo ikke hvorfor før mange år senere. For man går jo ikke bort og snakker med folk om det som er vanskelig.

Læreren min mente at det var vanskelig å forstå hva jeg sa og at det var derfor jeg ikke fikk venner.

Sendt til logoped
Vi bodde på Hedemarken og det var ikke en eneste utlending der. Jeg gikk med leggvarmere, det var hotteste mote i 1982. Til forskjell fra hedmarkingene trakk jeg leggvarmerne så langt opp som mulig og festet dem med sikkerhetsnåler. For det gjorde bra folk på Nordmøre og jeg ville være et bra folk. På Hedemarken lot de leggvarmerne ligge nede rundt anklene. Jeg kledde meg rart. Jeg snakket rart. Jeg ble sendt til logoped. Læreren min mente at det var vanskelig å forstå hva jeg sa og at det var derfor jeg ikke fikk venner. To ganger i uka satt jeg og leste Prøysen.  Jeg skulle slutte å si ”ikkje” og lære å si ”itte”. Akkurat som om jeg ikke hadde klart det på egenhånd om jeg hadde villet det. Jeg ville ikke, men jeg skulle. Og 11-åringer gjør ofte som de blir bedt om. Hos logopeden mistet jeg språket mitt. De nye ordene ble aldri mine og de gamle forsvant. Jeg gjennomgikk ungdomstida og deler av voksenlivet uten evne til å sette ord på noe som helst.

Fikk bank
Da de første utlendingene kom til bygda vår i 1989, visste jeg det med en gang; de er slik som meg.  De sto der i snøen og hørte hva vi sa, men skjønte ikke alltid hva vi mente. Luene satt litt høyt på hodet, de løftet bena høyt i snøen. Ali fikk bank for å ha hengt jakka si på feil knagg i gangen, men ble aldri fortalt at her har vi faste knagger. Fatima fikk ingen venner og ingen syntes det var rart, hun hadde jo hijab.

Elendige på integrering

Utlendinger snakker rart, kler seg rart og svarer feil. Utlendinger gjør uforklarlige ting og blir ikke spurt to ganger. Utlendinger har vi alltid hatt i Norge, lenge før pakistanerne landet på Forebu. Før, da jeg var liten, var vi våre egne utlendinger. Og vi var elendige på integrering. Er vi bedre i dag? Står det fortsatt unger der ute og sparker i snøen og svarer feil og vet at det var den ene sjansen de fikk? Finnes det fortsatt unger som blir fratatt språket sitt i de voksnes håp om at de skal bli skikkelige folk?

Ingen skal stå i snøen alene

Integrering er ikke noe som angår en liten gruppe brune folk med rare klær og systematiske uttalefeil. Integrering er en verdi som handler om hvordan vi alle skal ha det. Integrering handler om å erkjenne at det er mange måter å si ting på, gjøre ting på og kle seg på og at den ene måten ikke egentlig er bedre enn den andre. Integrering er å erkjenne at de fleste egentlig vil det samme; vi vil ha en venn og være bra folk og gjøre det beste vi kan og skape oss en framtid. Integrering handler om at ingen skal stå i snøen alene og tro at man er idiot bare fordi man svarte feil. Integrering handler om å bli spurt en gang til.