Rottefanger med loven i hånd

Illustrasjon: Kate Greenaway, 1888. Tegning til diktet "The Pied Piper of Hamelin" av Robert Browning (1842).
Deporterte barn, tapte generasjoner og ødelagte familier er fremdeles en del av vår virkelighet, skriver Mert Akin.
0Shares
Latest posts by Mert Akin (see all)

Legenden om Der Rattenfänger von Hameln forteller oss om forsvinningen av alle barna i Hameln i Tyskland rundt året 1280. Kjent på norsk  som ”Rottefangeren fra Hameln” har legenden skapt flere ordtak, og det finnes flere fortolkninger av hva som skjedde. Som i alle legender er det vanskelig om ikke mulig å skille ad sannheten fra myten, men visdommen er allikevel der.

Det sies at Rattenfänger tok hevn på byen ved å lede vekk alle byens barn, siden byens innbyggere nektet å betale ham for sine tjenester. Ifølge tolkningene representerer den fargerikt kledde rottefangeren Døden. Flere kilder peker på at rottene ikke er med i historien før i senere versjoner av legenden. Men teoriene inkluderer overraskende nok en praksis som ikke er ukjent i dagens Europa:

Deporterte barn, tapte generasjoner og ødelagte familier er fremdeles en del av vår virkelighet. Selv om det er vanskelig å si om norske byer vil skape en like fargerik historie ut av det, er det vel mer minneverdig hvordan tusenvis av nordmenn samlet seg rundt i riket og sang om regnbuens barn den 26. april 2012. Det ble gjort til støtte for 22. juli-ofrene eller som protest mot Breiviks uttalelse om et hjernevasket Norge. Men jo mer det emosjonelle, patriotiske Norge kommer frem, desto vanskeligere blir det å se klart  hvem som egentlig spiller fløyten.

Når barn blir bortvist til land de ikke kjenner, vil alle fargene i deres liv bli visket ut.

Handling sier mer enn ord
Det  er selvsagt mye bra om hva som skjedde 26. april. Det er flott å se at det finnes minst et land i verden hvor et slik uttrykk for medlidenhet og nestekjærlighet bringer folk sammen. Men, samtidig som vi samlet synger, nærmest hypnotisert av vår egen kollektive sang, må vi ikke glemme at handling sier mer enn ord. Dessverre står handlingene som viser seg gjennom innvandringspolitikken i sterk kontrast til hva det synges om. Mens det regner roser og tårer under regnbuen, bør vi tenke over hvem som virkelig er rottefangeren. Breivik er ikke den rottefangeren av regnbuens barn som vi bør bekymre oss for. Har vi blitt så distrahert og opptatt av ham at vi ikke legger merke til hvem som virkelig holder fløyten? At han ville rydde vårt samfunn for ”rottene” ved å fjerne våre egne barn, er selvsagt ulogisk. I tillegg finnes det faktisk enkelte som mener at Breivik drepte feil mennesker.

Krenker menneskerettigheter
Enda mer bekymringsfullt er at det eksisterer flere som deler lignende politiske syn på innvandring. De burde vite at Norge har en innvandringspolitikk som effektivt skiller våre ”ekte” barn fra dem som bør fjernes. Dagens norske asyl- og familieinnvandringspolitikk fungerer som vår egen rottefanger, så effektivt at den krenker menneskerettigheter – prinsippene i FNs Barnekonvensjon er bare en av dem. Denne politikken er så hjerteløs og urettferdig at selv Breivik hadde heiet på den. Og det samme gjelder andre fremmedfiendtlige som deler de samme politiske synspunktene.

Dagens virkelige rottefangere gir fremmedfiendtlige mye håp. De finner noe til felles med regelverket som først gir asylsøkere rett til arbeid, og senere fjerner den. De støtter også at asylfamiliene og deres norskfødte barn – altså over 400 av regnbuens egne, skal avvises og deporteres ut av festningen.

Regelverket er der for å sikre våre velferdsstat mot inntrengere. Til tross for løfter om det skal bli slutt på naivitet, er det nettopp disse fangerne som bestemmer om hvem som blir inkludert under regnbuen og som hvem blir behandlet som velferdsstatens rotter. Selv om rettferdighet skulle være den aller viktigste byggesteinen i fellesskapet, marsjerer regnbuens barn etter rottefangernes fløytemusikk om en streng asyl- og innvandringspolitikk.

Stopp og tenk
Når det gjelder et fellesskap, gir regnbuen oss en verdifull metafor. Regnbuen har syv farger som er så integrert og og går så sømløst over i hverandre at det er vanskelig å peke på hver enkelt av dem. Det er det som gjør regnbuen så inkluderende, komplett og samlende uten å kunne peke på skillene mellom fargene. Men den norske regnbuen er mer som et trikolor flagg. Andre farger enn blå, rød og hvit er uønsket. De må ut. Som byen Hameln som ville bli kvitt rottene, men mistet sine barn, får Norge kanskje aldri se Nathan, Neda, Yalda, Roha, Rahaf og Malik igjen. De har mindre rettsikkerhet enn Breivik fordi asylbarn og familienes skjebne stort sett er avhengig av frivillig engasjement og dedikasjon fra de få nordmennene som ikke lar seg bergta av rottefangerens fløyte, roser og fine sang.

Når barn blir bortvist til land de ikke kjenner, vil alle fargene i deres liv bli visket ut. Til tross for at de fortjener å bli i Norge, skal det tydeligvis mye til å få rettferdighet. Jeg tviler på at våre asylbarn som kastes ut, en vakker dag vil gis tilbake av rottefangeren, slik det skjer i barnevennlige versjoner av historien.

Det er nyttig av og til ikke å synge eller gå i et tog, men å stoppe opp og tenke på hvor toget fører oss. Dersom Norge skulle vist for verden hvordan så mye hat og fremmedfrykt kan bekjempes, kunne vi startet med å reformere innvandringspolitikken som bekrefter det de fremmedfiendtlige heier på. Om rettstaten vår behandler slike fremmedfiendtlige folk mer rettferdig enn dem som trenger beskyttelse, kan absolutt ingen roser, sang eller regnbuer være en trøst.

En annen versjon av teksten er tidligere trykket i Stavanger Aftenblad.