Nazister i populærkulturen

Nazister fra månen hjemsøker jorda i den finske filmen "Iron Sky"
Foto: Fra filmen/Energia Productions og New Holland Pictures
Hitlers menn har blitt til florlett underholdning. Er det problematisk?
0Shares

Visste du at nazistene flyktet til månen i 1945 og planlegger å vende tilbake til jorden i 2018? Eller at doktor Josef Mengele har gått i skjul i en underjordisk bunker under Dronning Mauds Land, og skal vende tilbake for å skape Det Fjerde Rike?

Dette er selvsagt bare tull og tøys. Begge scenariene er hentet fra to florlette filmer som har kommet ut i 2012. Det første fra finske «Iron Sky», det andre fra amerikanske «Nazis at the Centre of the Earth» (heretter «Nazis»). Vi kan også legge til den norske komedien «Død Snø» fra 2009, der nazizombier går til angrep på en gruppe ungdommer på hyttetur. Alle tre filmene er uskyldig moro.

Karikaturer
Er det problematisk at nazister nå brukes som badguys i ubekymrede populærkulturelle produksjoner? Filmskribent Aksel Kielland hevdet dette i en artikkel på nettsiden til filmtidsskriftet Z i forbindelse med premieren til «Iron Sky». Kielland reagerer på den han vil kalle en begeistring for nazismen som han føler publikum har i møtet med «Iron Sky», en avstand mellom de karikerte nazistene på skjermen og de faktiske gjerningene nasjonalsosialistene bedrev på 1940-tallet.

Det er noe med republikanerne og nazistenes lignende retorikk.

«Problemet med Iron Sky er at det er en film som ikke har noen eksistensberettigelse utover sitt high concept – et high concept som begrenser seg til ideen ”hadde det ikke vært dritkult med en film om en naziinvasjon fra månen og noe greier?”»

Kielland har delvis rett når det gjelder «Iron Sky» som high concept. Filmen er tilsynelatende kun basert på denne ene ideen, at nazistene har levd på månen og nå vender tilbake for å skape tusenårsriket. «Nazis» er på den måte enda verre. Den er en billig og lurvete produksjon der eneste merkbare mål er å skape ubehag.

Kjapt og billig
«Iron Sky» har likevel et budskap. Eller for å si det mer korrekt, den har flere budskap. Den er innom så mange ideer at ingen av dem får noen videre tyngde. Budskapet blir både overtydelig og utydelig på samme gang. Det er noe med republikanerne og nazistenes lignende retorikk. Det er mulig at regissøren ikke har stolt helt på fremstillingen av budskapet sitt, eller at han har vært redd for at satiren skal ta for mye plass.

I «Nazis» kommer filmen i flere scener innom forsøkene som ble gjort av Dr. Mengele, og at deler av legevitenskapens kunnskap i dag bygger på tingene man fant ut på grunn av nazistenes forferdelig eksperimenter. Men er det et budskap eller bare et element for å skape spenning i filmen og konflikt karakterene mellom? Jeg tror det sistnevnte.

Begge filmene vil stå igjen som parenteser i filmhistorien. «Nazis» er en såkalt «mockbuster», en film som er produsert særdeles kjapt og billig for å snylte på en større films suksess. Dette er hele businessideen til produksjonsselskapet Asylum. «Iron Sky» vil bli husket fordi den er finansiert av fans, en ny måte å produsere film på. I tillegg er effektene ganske så imponerende, den billige produksjonen tatt i betraktning. Men den vil ikke bli husket for innholdet.

Ufokusert
Begge filmene lider av alvor eller mangelen på det. «Iron Sky» våger aldri å ta tak i det alvoret den faktisk pirker borti. Dermed blir budskapet ufokusert og ubetydelig. «Nazis» tar seg selv altfor alvorlig. Ideen er absurd, så spinnvill at Adolf Hitler selv dukker opp som robot med hodet hans festet på toppen. Det hele er laget uten et sårt tiltrengt glimt i øyet.

Er disse filmene å ikke ta nazismen på alvor? Jeg vil ikke påstå. Snarere er dette et tegn av tiden. Det er nå sytti år siden 2. verdenskrig. For mange av dagens historieløse unge, i det minste for nåtidens tenåringer, er krigens fortellinger nettopp fjerne historier. I tillegg har 90-tallet vært med sin ironiske tilnærming til alt, en tid med et fravær av alvor. Og tragedie pluss tid er som kjent komedie.

Filmene banaliserer ikke de ekstreme handlingene nazistene utførte. Nazistene i nevnte filmer er nazistenes ondskap satt i en moderne kontekst. Det er makten som parodieres. Det er ikke et nytt kunstnerisk grep og fenomen å ufarliggjøre med komikk det som er skremmende, slik de gjør i «Iron Sky». Nazistene er like ondskapsfulle i disse filmene som de var for sytti år siden.

Lettglemt underholdning
Burde vi bruke nazistene på denne måten, løsrevet og kontrafaktisk framstilt? Ufarliggjøres nazismens grusomheter? Jeg vil ikke påstå det. Vi ser disse filmene fordi det postmoderne mennesket kan plukke og bruke elementer som det vil. I en tid der de fleste historier er brukt i hjel føles slike tøysete ideer forfriskende. Men det er underholdning, lettglemt underholdning. Vi tenker ikke på månenazister og hitlerroboter i møtet med høyreekstreme holdninger. Filmene er like raskt glemt som dem er sett.

Det er ikke problematisk at nazismen brukes i populærkulturen. Det minner oss på nazismens grusomheter, på det som en gang var, på det som ikke må skje igjen. Problematisk blir det bare hvis populærkulturen begynner å lefle med ideologien og dens ideer. Det gjør ikke «Død Snø», «Iron Sky» og «Nazis at the Center of the Earth». Der er ondskapen løsrevet fra gjerningene. Reagere må vi dersom for eksempel jødeutryddelsen blir gjengs underholdning. Der er vi heldigvis ikke ennå. Nå er det bare uskyldig moro.

Snurr film.