Forbudt kristen kjærlighet

Å uttalte seg ekskluderende om muslimer er lite kristelig mener den kristne bloggeren Håkon Hovda (Foto: Illustrasjon).
Foto: Pål Berge
Tidligere Møre-Biskop Odd Bondevik ventet 25 år før han inngikk ekteskap med sin nåværende kone. Den lange utsettelsen skyldtes en konservativ tolkning av kristendommen om at skilte folk helst ikke skal gifte seg igjen. Det er noe heroisk og samtidig tragisk ved historien.    
0Shares

Odd og Wencke elsket hverandre, men troen ble sterkere enn fristelsen. For ikke-religiøse er dette uforståelig, men heller enn å kritisere konservativ kristendom, ser jeg både det prisverdige og det bitre i saken.

«Møre er et konservativt bispedømme. Vi så for oss overskriftene om biskopen som giftet seg med en fraskilt kvinne. Ingen av oss ville utsette hverandre og barna mine for det», forklarer Wenche Yamamoto Bondevik.
Wenche og Odd traff hverandre første gang i Japan for 38 år siden. Han var misjonær, hun var der som forsker, sammen med sin japanske ektemann, som er far til de to jentene hennes. De ble tidlig skilt.

Ambisiøse religiøse
Om deres tolkning av kristendommen er riktig, gal eller gammeldags, legger jeg meg ikke oppi. For meg vitner historien om to mennesker som ofret sin kjærlighet for noe de tror på. Daglig leser vi om personer som ofrer familie, tro og tid for å realisere sine drømmer. Drømmer som ofte dreier seg om karriere, makt og penger. De framstilles som forbilder og beskrives som ambisiøse og vellykkede. Det de har ofret på veien, nevnes i en bisetning som en ”medaljens bakside”. Det er som om ord som ambisiøs, vellykket og viljesterk ikke kan brukes om personer som ofrer noe for sitt livssyn, men er forbeholdt livsnytere som ikke holder noe for hellig i sine liv bortsett fra sitt eget ego.

Ikke bare heroisk
Grunnen til at saken blir mer enn en saga om menneskelig heltemot, er at det hele utspant seg noe ufrivillig. Odd Bondevik sa, ifølge Nationen, motvillig ja til å bli biskop i et konservativt bispedømme. Ikke minst virker det som om fru Bondevik også ble lei patriarkalske tradisjoner i sin tro. Hun forteller: «Jeg lå her på gjesterommet og var frustrert. Odd hadde heller ikke sovnet. Da bestemte vi at vi skulle gifte oss, og sendte tekstmeldinger til ungene.»

Om det var det snakk om tvang, eller om Bondevik ofret privatlivet til fordel for karrieren og dermed bevisst ventet med å gifte seg til han var ferdig som biskop, er uklart.

Feie for egen dør
Det som likevel er en tankevekker, er hvorfor ikke berørte etater oppretter et krisesenter for kristne tvangsgifte prester og andre lekmenn (og kvinner), slik det gjøres for innvandrerbefolkningen? Hvorfor går ikke saken sin seiersgang i debatter på alle tv-kanaler i beste sendetid, slik vi ser og hører når det gjelder norske minoriteter? Drude Beer i avisen Nationen har et poeng som ikke kan gjentas for ofte når hun sier den ultrastrenge kristne ekteskapspraksisen ”setter den norske kritikken mot andre kulturers ekteskapstradisjoner i et underlig lys.” I tillegg gir nedprioritering av kristne tvangsgifte og andre ”norske” problemer i kombinasjon med krisemaksimering av ”innvandrerproblemer” et totalt skeivt bilde av den norske virkeligheten. Resultatet er en tap-tap situasjon. På den ene siden gjemmes personers tragedie bort, mens på den andre siden gis det inntrykk av at ekteskapsproblematikk utelukkende er et utenlandsk fenomen. 

Historien til de to har nå ført til en diskusjon i kristne konservative miljøer om gjengifte.  

Dersom de to har behersket seg og unngått fysiske fristelser, er deres eksempel prisverdig. Da ser jeg verdien av ”sølibatet.” I så fall mener jeg de ”gjengifte” med god samvittighet kan se tilbake på 25 års dobbeltliv som gode minner. Minner som fikk en lykkelig fortsettelse og som vil styrke deres ekteskap i tiden framover. I motsatt fall er det tragisk.