Nei, ikke ta det personlig, Aftenposten!

Gir den truede homoaktivisten full støtte: Sara Mats Azmeh Rasmussen.
I dag publiserte Klassekampen et intervju med meg om det jeg mener er sosial dumping i norske storaviser, og konsentrasjonstendenser i mediene der store konserner blir en mektig kraft.
0Shares
Avatar
Latest posts by Sara Mats Azmeh Rasmussen (see all)

På formiddagen ble jeg oppringt av DagsnyttAtten med spørsmål om jeg kunne tenke meg å delta i dagens program. Selvsagt ville jeg stille til en debatt jeg mener er prinsipielt viktig og handler om de strukturelle betingelsene for kulturlivet. Etter mange telefonsamtaler var den knappe beskjeden jeg fikk at debatten ikke skulle tas. Forklaringen? Etter kort stillhet i linjen av en tydeligvis nølende journalist, ble jeg fortalt at ingen fra Aftenpostens redaksjon ønsket å stille fordi saken er “for personlig”.

Personlig! 

Jo, jeg bruker meg selv for å sette en problemstilling på dagsorden. Personlig var også konflikten mellom LOs tidligere leder, Gerd-Liv Valla og hennes medarbeider, Yngvild Yssen. Saken hadde dypt personlige momenter. Samtidig dannet den et konkret bilde av svært kritikkverdige forhold innenfor LO, og ble et viktig utgangspunkt for en debatt om lederstilen i norske organisasjoner og forholdet mellom LO og Arbeiderpartiet. VG avslørte. Massemediene flokket seg rundt og rapporterte i sin kjente kollektive stil. Ingen tenkte på at Yssen eller Valla burde skjermes. Det var en prinsipielt viktig debatt som måtte tas. Her hørte følelser av svik, skuffelse og krenkelse inn i bildet.

Men min tidligere arbeidsgiver, Aftenposen, som i dagens intervju i Klassekampen med politisk redaktør, Harald Stanghelle, nekter for å ha vært min arbeidsgiver, ser det personlige i denne saken som et hinder mot debatt. Stanghelle anvender to grep: han degraderer meg til samfunnsdebattant. Jeg er altså ikke lenger kultruskribenten som var ettertraktet av redaksjonen så lenge jeg aksepterte å være dårligere betalt enn rengjøringspersonalet som vasker Stanghelles kontor. Stanghelle mener at Jeg som “ekstern skribent må ha flere bein å stå på”, og impliserer at jeg hadde urealistiske forventninger om å kunne leve av å være skribent for bare en avis. Her er det Stanghelle som har et urealistisk bilde av mine forventninger og krav. 

I norsk arbeidsliv er det ulovlig å bruke en vikar i mer enn 4 år. Loven krever at vedkommende, som arbeidsgiveren har hatt bruk for i mange år, bør få fast ansettelse og rettigheter. Denne gode loven gjelder ikke for mediene. Det finnes et hull som heter “frilanser”. Det har jeg vært klar over hele tiden, og jeg har ikke hatt mer urealistiske forventninger enn at jeg som Aftenpostens kommentator skulle ha mat på bordet og et tak over bordet. At honorarene skulle justeres noe etter prisveksten. Mer “urealistisk” var altså ikke min drøm. Når jeg nå har valgt å gå ut med kritikken mot utnytting av kulturarbeidere og frie skribenter er det fordi jeg mener at den utviklingen jeg har observert på nært hold må bremses hvis vi i Norge ønsker et rikt kulturliv og et demokratisk ordskifte som ikke er styrt av storkapitalens interesser.

Massemediene må tåle få sin utøvelse av makt gransket kritisk. Dette er ikke personlig. Det er en sak som handler om kulturlivets fremtidige utsikter og medienes rolle i samfunnet.  

Arne Ruth,  var sjefredaktør i Sveriges største morgenavis, Dagens Nyheter. Han gikk av etter 16 år i stillingen i offentlig protest mot konsentrasjonstendenser i svenske aviser og makten til Bonniers-konsernet. Historien er gammel, men høyst relevant. Jeg ser en klar parallell til saken jeg løfter opp og kritikken jeg fremmer mot Scibsted-konsernet. Forskjellen er at jeg ikke er Arne Ruth, den mannlige sjefen med store arbeidsmuligheter videre. Jeg er en førstegenerasjonsinnvandrer uten noe særlig kontaktnett, en dårlig betalt kulturskribent som bare eier sin samvittighet og den symbolske makten som ligger i å kjempe for en rettferdig sak. I et land som lille Norge innebærer kritikken av de største redaksjonene å brenne broene bak seg. Jeg er nå arbeidsledig. Det finnes ingen fallskjerm for en som meg, som aldri er blitt tibudt en stilling. Som frilanser hadde/ har jeg ingen rettigheter, ikke en gang retten til å bli tatt alvorlig og møtt i en høyst relevant og nødvendig debatt.
 
Vil vi i Norge ha nikkedukker og marionetter som blir styrt fra de store konsernenes møterom, av dresskledde grå menn som kun tenker økonomisk lønnsomhet? Eller vil vi ha en fri offentlighet, stor takhøyde og medier som er bevisst sitt samfunnsansvar: å avsløre maktmisbruk. Også når det finner sted i eget hus?
 
Sara Mats Azmeh Rasmussen (født 1973 i Syria) er tidligere koordinator i Liberalt Laboratorium, frilansskribent, spaltist i Aftenposten, samfunnsdebattant, foredragsholder, feminist og aktivist. Inlegget var opprinnelig publisert på Azmeh Rasmussens blogg, tirsdag 02. april, og er republisert på utrop.no etter avtale og med foratterens samtykke.