Hei, jeg er ulønnsom!

Er innvandrere først og fremst en belastning på velferdssystemet? I USA (bildet) følges "sink or swim"-prinsippet
Foto: Martha Soukup
Svartmalinga til Hege Storhaug er lite nyansert og bidrar lite til en debatt som tross alt er viktig, skriver Olivia Corso Salles. Les hele innlegget her!
0Shares

Jeg har hatt gleden av å debattere mot Hege Storhaug på P4 sytten tretti denne uka (21/5). Bakgrunnen var Storhaugs kronikk om hvor ulønnsomme innvandrere er. Hun viser til SSB sitt regnestykke og mener mediene ikke tar tallene på alvor. De informerer ikke folket, forteller hun.

Jeg lurer litt på hvor Storhaug har vært de siste månedene. Kanskje leser hun bare Finansavisen, jeg vet ikke, men det skal ikke være noe tvil om at dette har blitt debattert. Selv har jeg skrevet om det på maddam to ganger. Men spørsmålet er: hva får vi egentlig igjen for å debattere de økonomiske konsekvensene av mennesker?

Ulønnsom okke som
Selv er jeg ikke lønnsom. Det er heller ikke noen av (de norske) vennene mine. Så langt har vi vært en eneste stor utgiftspost for velferdsstaten. Park, barnehage, skole, tannlege, barnetrygd, høyere utdanning, stipend. You name it. Jeg er en storforbruker av velferd, og så langt er jeg ikke i nærheten av å betale det tilbake i form av skatt. Nå er det er bare å krysse fingrene og håpe på det beste. At jeg står i jobb resten av livet, ikke blir ufør eller syk. Jeg må få friske barn og ikke havne i en alvorlig ulykke. Da kan det nemlig hende at jeg er ulønnsom når jeg går av med pensjon, og da er jeg uansett ulønnsom.

Foto : sv.no

Faktumet er at det kommer folk til Norge.

Det er problematisk å regne på lønnsomheten til folk. Og selv om det er helt greit at SSB regner, det er tross alt jobben deres, så er det vår jobb å se på mennesker som mer enn kroner og øre. Vi vet ikke om vi kommer til å bli et lønnsomt menneske eller ikke i dét vi blir født, det er for mange tilfeldigheter som spiller inn. De ikke-vestlige innvandrerne Storhaug skriver om, er alt fra meg, som kom hit i en alder av to år fordi min mor var gift med en nordmann, til asylsøkere som kommer til Norge fordi de flykter fra krig. De har rett til å søke asyl i Norge etter Flyktningekonvensjonen (legger til lenke her, i tilfelle Storhaug leser dette innlegget, hun var nemlig uenig) og det skulle bare mangle at Norge ikke tok dette ansvaret. Det handler om å være humane.

Det som faktisk betyr noe
Faktumet er at det kommer folk til Norge. Noen på grunn av kjærligheten, andre på grunn av arbeid og noen på grunn av krig. Det er ikke noe nytt i historien eller noe spesielt for Norge. Derfor er det mindre interessant å diskutere økonomisk lønnsomhet. Det som er interessant er derimot å diskutere hvordan de som innvandrer av ulike årsaker raskest mulig kan lære språket, komme seg ut i arbeid og bli en del av det norske samfunnet.

Svartmalinga til Storhaug er lite nyansert og bidrar lite til en debatt som tross alt er viktig. Til slutt noen fakta som viser at situasjonen ikke er så mørk som Storhaug skal ha det til:

• De siste årene har innvandrergruppene, første og annen generasjon, stått for over 2/3 av sysselsettingsveksten i Norge.

• En beregning viser at sysselsatte innvandrere gir skatteinntekter fra lønnsarbeid på ca. 27-28 milliarder kroner årlig. Det finansierer andre grupper innvandrere som går på trygd.

• Ca. 10 prosent av innvandrerne som var bosatt i Norge i 2011 hadde lang/høyere utdanning, mens den tilsvarende andelen var bare åtte prosent for den øvrige befolkningen.

• Arbeidsledigheten blant innvandrere er på vei nedover, og særlig blant menn.

• De store gruppene med arbeidsinnvandrere kommer ofte ferdig utdannet til Norge. Et anslag på 20 000 voksne innvandrere som ikke belaster skole og helsevesen i Norge, viser en positiv virkning. Innsparingene utgjør ca. 29 milliarder kroner.

Last ned hele rapporten her.

Innlegget ble opprinnelig publisert av bloggkollektivet Maddam og gjengitt med vennlig tillatelse.  

Illustrasjonsfotoet til saken.