Kronikk

Tunisia – demokratiets håp

Islamist-partiet Nahda i Tunisia er det største i nasjonalforsamlingen med 89 representanter av 217 (37 prosent)
Foto: Creative Commons
Tunisia fikk sin første valgte president, mens i Egypt tok nok en general makten ved militærkupp. Hvorfor ble resultatet av revolusjonen så ulikt i de to landene Tunisia og Egypt?
0Shares

Det er ingen tvil om at det som skjedde i Tunisia den 18. desember 2010, kom som en stor overraskelse på mange. Revolusjonen spredte seg som en tsunami, og ødela for den ene diktatoren etter den andre. Hvordan revolusjonen kom til å ende, var det ingen som visste.

Det var mange faktorer som resulterte i disse to forskjellige utfallene av revolusjonen i Egypt og Tunisia, blant annet geopolitisk posisjon, militærets rolle de islamistiske partienes agering. (I Libya, Syria og Irak ble resultatet av Den arabiske våren en voldelig situasjon og jeg vil derfor ikke diskutere disse landene her.)

Geopolitisk plassering: En vanlig reaksjon utenfra mot land som opplever et militærkupp, er å kutte all kontakt med det “ulovlige” regimet. Dette skjedde ikke i Egypt. Årsaken til at Egypt unngikk straffereaksjoner, er Egypts strategiske plassering, som gjør det kostbart for de andre landene å straffe det nye regimet. Israel, derimot, var veldig fornøyd med kuppet. For Israel er det enklest å forholde seg til Egypts militære, som de har samarbeidet med siden 1973. Israel og land som Saudi-Arabia og De Arabiske Emirater, har også støttet General Sisi til å ta makten.

Ledelsen for Nahda i Tunisia har valgt demokrati og samarbeid med de øvrige partiene. På bildene: Ledelsen i partiet fotografert i 2011.
Foto : Creative Commons

Plasseringen har også ført til at mange land, blant annet USA, EU-landene og Storbritannia har akseptert det som skjedde i Egypt, selv om de hadde foretrukket en demokratisk president. På den andre siden har vi Tunisia, som ligger mindre strategisk til. Landet er ikke en del av Midtøsten, og har derfor opplevd færre utenlandske intervensjoner i sin overgangsfase.

Militæret: I Egypt er det militæret som har styrt landet siden militærkuppet mot kongen den 23. juni 1952. Generalmajor Mohammad Najib var republikkens første president. Alle presidentene etter 1952, til og med Hosni Mubarak, har vært generaler. Over 60 år ved makten har gjort militæreliten til den største og sterkeste i landet, med egen økonomi og hevet over innflytelse fra andre aktører. Etter revolusjonen 25. januar 2011, prøvde president Mursi å kontrollere militæret ved å redusere rollen deres til kun å beskytte landet. Dette var en av faktorene som gjorde at militæret reagerte med å gjennomføre et kupp.

I Tunisia har militæret aldri hatt makt til eller interesse av å styre landet. President Borkiba har alltid prøvd å nøytralisere militærets rolle. Dette klarte han ved å styrke politiets rolle. Forskjellen mellom Egypt og Tunisia er tydelig: Militæret i Tunisia støttet revolusjonen i 2010. De nektet å skyte mot demonstrantene og tok avstand fra de ulike politiske partiene. De hadde heller ingen planer om å ta makten.

Den islamistiske bevegelsen: Valgene i Egypt og Tunisia førte til at islamister kom til makten. Dette kom ikke som noen stor overraskelse, siden både Nahda i Tunisia og Det muslimske brorskapet i Egypt var veldig populære. Begge begynte som bevegelser mot tyranni og urettferdighet. En lang historie med kamp mot diktatorene hadde gjort dem til de sterkeste og mest populære partiene i sine land.

De fleste analytikere vil nok være enige om at både Nahda og Det islamske brorskapet har en islamistisk ideologi. Likevel håndterte de situasjonen etter maktovertakelsen på veldig forskjellige måter.

For å forstå hva skjedde i Egypt, må vi ha en forståelse og oversikt over det politiske bildet etter revolusjonen i januar 2011. Etter revolusjonen ble det opprettet rundt 47 politiske partier. Disse partiene hadde ulike politiske grunnsyn. Vi kan dele disse partiene og deres grunnsyn i tre kategorier:

Islamistene: de største og mest strukturerte som Det muslimske Brorskapet, Nor(salafister) og Wasat er noen eksempler.

Liberalerne: Den neste største gruppen etter islamistene. De står for en sivil stat med separasjon av politikk og religion(sekularister). De største liberale partiene var Wafd, Ahrar, Jabha Dimokratia.

Venstresiden:
eller sosialistene, står for bekjempelse av fattigdom og at staten skulle ha en rolle i økonomi. De største partiene var Tajamo, Tahalof chabi.

Det muslimske brorskapet vant presidentvalget med litt over 51 prosent. Likevel nektet de å dele makten på en demokratisk måte. I tillegg til at Brorskapet fikk majoriteten av stemmene i Underhuset, tok de også regjeringssjefen, samt de viktigere departementene. Men farligst var den konstitusjonelle erklæringen av 22. november 2012, som skulle beskytte presidentens beslutninger mot juridiske myndigheter og domstolen. Erklæringen ble tolket som et forsøk å bygge et nytt diktatorisk system. Slike avgjørelser ble tatt uten å diskutere med de andre partiene. Dette var en av årsakene at de mistet dermed et stor antall tilhengere. Dessuten trakk de fleste partiene, blant annet Kobtara (kristne i Egypt), ut fra den grunnlovgivende forsamlingen (som var i gang med å skrive en ny grunnlov).

Det er ingen tvil om at Det muslimske brorskapet har gjort en del feil. Dette førte til et militærkupp med samme mentalitet som de generalene som har styrt landet siden 1952. Generalen i Egypt har arrestert alle lederne i Det muslimske brorskapet. De har til og med gått så langt som å arrestere alle som ikke var enige med kuppet, selv om disse var studenter, kvinner, journalister og politikere uten noen klar tilknytning til Brorskapet. General Sisi har stengt TV-kanaler og aviser som ikke er enige med han.

Egypterne må velge
Egypt har nå to veier å gå: Enten en ny revolusjon, som kanskje vil bli større, og mer voldelig. Dette kan skje om fem år eller om femti år, det er ingen som kan forutse det. Alternativt må general Sisi lage en pakkeløsning som kan redde både ham og landet. Dette kan bare skje dersom regimet i Egypt forstår at de nok har klart et militærkupp, men at de kan aldri beseire befolkningen, som lengter etter demokrati. En befolkning som aldri vil glemme at de har gjennomført en revolusjon, og at de kan klare en til.

Det kan virke som islamistene i Tunisia har lært av Algeries erfaringer fra 1990-tallet, hvor 150.000-200.000 personer døde i terroraksjoner i løpet av 11 år.

Nahda i Tunisia allierte seg med to andre partier (kalt Troyke), de sekulære og de fra venstre. De valgte en president som ikke var islamist (Dr. Marzouki). De andre partiene så dette som et signal om at Nahda er villig til å samarbeide og dele makten på demokratisk vis. Dette førte til at landet har fått seg sin første demokratiske grunnlov, som kanskje også er den mest demokratiske i den arabiske verden, i tillegg til en ny president i desember 2014.

Vilje er ikke nok
Slik situasjonen er i Tunisia i dag, ser det ut som at alle partiene holder seg til de politiske spillereglene. Islamistene har akseptert at de tapte det siste valget og at presidenten Sabsi kom til makten før jul. Dersom alle parter i Tunisia fortsetter å akseptere at man ikke kan få alt man ønsker seg i politikken, og ikke minst akseptere at andre aktører kanskje har en annen ideologi, tror jeg at Tunisia er på vei til etablere et levende eksempel på demokrati for hele den arabiske verden.

Ofte er målet med en revolusjon å ødelegge det gamle regimet og bygge et nytt. Men det er mange faktorer som bestemmer hvordan en revolusjon skal ende. Tunisia og Egypt er veldig tydelige eksempeler på at vilje ikke er nok. Samarbeid, gjensidig respekt og tro på demokrati, uavhengig av ideologi de forskjellige partene har, er den eneste måten å bygge opp en bedre politisk forståelse.