Impotent voldtektsanalyse

 
Foto: Thomas Johannessen
Kjetil Rolness vil ha mer statistikk og flere analyser i debatten om voldtekt, men velger samtidig å overse konklusjonene i de rapporter som gir ham nettopp dette, skriver Gunnar Tjomlid i denne kommentaren. 

Debatten om innvandring har de siste måneder handlet mye om at den må være åpen, ærlig og faktabasert. Innvandringskritikere som Kjetil Rolness har frontet dette synet, og gjør det igjen i sin helgekommentar i Dagbladet med tittelen «Importert voldtektrisiko».

Rolness hevder at politiforsker Marianne Sætre og undertegnede bedriver «aktiv tåkelegging» og at vi ikke kan ha en situasjon «der ideologi overstyrer forskning og risikogrupper ikke defineres».

La meg se litt nærmere på akkurat det.

Jeg er helt enig i at debatten må være fundamentert i fakta, statistikker og gode data. Nettopp derfor har jeg blogget om dette temaet flere ganger, alltid basert på de beste tilgjengelige rapporter fra politiet og Statistisk sentralbyrå (SSB).

Disse rapporter og statistikker er nyttige, fordi de presenterer råtallene, men går så videre i å drøfte hva disse tallene betyr gitt de forhold vi kjenner til som påvirker dem. Dette er forhold som sosiodemografisk fordeling, anmeldelsestilbøyelighet, hvordan begrepet «landbakgrunn» må tolkes, og andre forhold.

Man skulle derfor tro at når vi har disse gode statistikkene og rapportene, så hadde vi et grunnlag for en åpen, ærlig og faktabasert debatt.

De ubehagelige fakta
Dessverre har det vist seg å være naivt. Når jeg har blogget om disse rapportene, har jeg blant annet trukket frem viktige konklusjoner fra forfatterne som dette, sakset fra rapporten «Voldtekt i den globale byen» utarbeidet av Oslo politidistrikt (med blant annet Marianne Sætre) i 2011:

Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utilstrekkelig og uheldig.

Eller dette fra «Voldtekt i den globale byen – 2011» utgitt året etter:

Sakstilfanget og –behandlingen ved Oslo politidistrikt kan heller ikke være utgangspunkt for generaliseringer om hvordan situasjonen er andre steder i landet.

Det er ganske klokkeklart fra politiet selv. Og ettersom dette er en tolkning basert på de beste tall vi har, og en rekke internasjonal forskning som er lagt til grunn for å kvalifisere disse tallene, skulle man tro at vi var på trygg grunn.

Dette er nettopp grunnlaget for en slik faktabasert debatt som Rolness og co roper etter.

Likevel serverer Rolness oss i sin helgekommentar påstander om voldtektshyppighet blant ulike grupper på landsnivå basert på tall fra kun Oslo politidistrikt, og han skriver at etnisitet, kultur og religion er de mest opplagte årsaker til ulikhetene. Stikk i strid med det rapportene selv presiserer.

Han vil ha mer statistikk og flere analyser, men velger samtidig å overse konklusjonene i de rapporter som gir ham nettopp dette. Intet ønske om en faktabasert debatt likevel, altså.

Og hva skjer straks man forsøker å føre en slik faktabasert debatt? Jo, man beskyldes for å «dekke til sannheten», eller å drive «tåkelegging av de harde fakta», og andre mer fargerike beskyldninger.

Det er altså blitt slik at så lenge man legger til grunn de beste data og analyser vi har, og disse ikke klart sier at ikke-vestlige innvandrere er betydelig verre enn oss gode nordmenn, så lyver man. Da tåkelegger man. Da tør man ikke kalle en spade for en spade.

Med andre ord, fakta som ikke sier det disse innvandringskritikerne vil høre, er plutselig ikke lenger fakta. Det er løgner iscenesatt av en stor konspirasjon. En konspirasjon med initialene P.K.

Da må man spørre seg hvilke «fakta» de mener man skal legge til grunn for denne åpne, ærlige og faktabaserte debatten de selv ønsker. Tabloide forsider? Nynazistiske artikler som aktivt deles på Facebook? Magefølelse? Anekdoter fra en nevø som bor på Grønland og en gang fikk frastjålet mobilen sin?

I realiteten ønsker ikke disse menneskene en faktabasert debatt, fordi fakta gang på gang viser seg å ikke støtte opp under det verdenssynet de ønsker å ha. En sånn infantil tilnærming til en viktig debatt er kanskje å forvente av de bruneste kommentarfeltryttere, men jeg hadde ventet mer at den presumptivt oppegående debattanten Kjetil Rolness.

Jeg tok feil.

Om innvandring og kriminalitet
La meg gi et eksempel. Rolness skriver:

En SSB-rapport viste i 2011 at innvandrere generelt er overrepresentert i kriminalstatistikken, med Kosovo, Somalia, Iran og Irak som verstingland. Men nå har SBBs nye sjef, Christine Meyer, sagt at byrået ikke har kapasitet til å lage en ny rapport, selv om dataene er for hånden.

 

Rapporten han viser til, som gjelder for alle typer kriminalitet i hele landet, viser at innvandrere fra enkelte land troner 3-4 ganger høyere på kriminalitetsstatistikkene enn nordmenn uten innvandrerbakgrunn. Det er sant. Tallene gjelder dog for årene 2001-2004, og kriminaliteten har sunket jevnt og trutt siden den gang, men betraktningene er likevel overførbare til i dag.

Det som er mer interessant er at den samme rapporten er tydelig på at dette er tall som ikke direkte sier at risiko for kriminell atferd alene er knyttet til opphavsland, implisitt religion eller kultur. Inntil 45 prosent av denne overrepresentasjonen skyldes sosiodemografiske forhold, altså at det er vesentlig flere unge menn fra disse landene enn i øvrig befolkning, at de ofte har lavere levestandard, at de oftere er arbeidsledige, at flere mottar sosiale stønader og mer.

Slike forhold er ikke bortforklaringer. De er i forskningslitteraturen veldokumenterte årsaker til økt risiko for kriminalitet, noe jeg blant annet tok for meg i bloggposten hvor jeg måtte be også Human Rights Service stå skolerett for sin misbruk av voldtektsstatistikk.

Rapporten drøfter også et annet viktig aspekt, nemlig botid i Norge. Land hvor folk har innvandret eller flyktet til Norge fra i flere tiår, er ofte lavere representert på kriminalitetsstatistikkene enn land hvor innvandringen er av nyere art. Det forklares da med at de innvandrerne med kortest botid i Norge ikke er like integrert og etablert. De mangler nettverk, familietilhørighet, jobbmuligheter og andre sosiale bånd som de eldre flyktninggruppene har.

Dette er viktige faktorer for om noen faller utenfor, føler seg isolert, føler seg maktesløse, og dermed i større grad utøver kriminalitet.

Forskerne drøfter også forhold som sosioøkonomisk status, utdanningsnivå, anmeldelsestilbøyelighet, høyere oppdagelsesrisiko hos grupper som overvåkes nøyere av politiet, diskriminering av enkelte grupper i straffesystemet, politiets prioriteringer overfor enkelte kriminalitetstyper (hvor enkelte grupper kan være overrepresentert i utgangspunktet), og hvor vanskelig enkelte type saker er å oppklare.

Noe av dette kan man korrigere for, men mye er ukvantifiserbart og forblir usikre estimater eller ignoreres helt i analysene. Med disse forbehold konkluderer likevel forskerne med at det er en reell overrepresentasjon av kriminalitet utført hos personer fra enkelte land.

Hvor reell er så denne overrepresentasjonen når man korrigerer for variabler som er vanskelige å sette en størrelse på? Flere slike diffuse faktorer er nevnt tidligere, men også ting som mental helse vil være relevant, spesielt da overrepresentasjonen ofte gjelder land med stor ustabilitet og krig.

Bosted er også av betydning, ettersom forholdsvismessig flere innvandrere bor i sentrale strøk hvor det generelt sett er mer kriminalitet, sammenlignet med øvrig befolkning.

Utlending eller asylsøker?
Et annet usikkerhetsmoment i disse dataene er for eksempel hvorfor gjerningspersonene har oppholdt seg i Norge. Statistikken sier ingenting om en person er asylsøker, langpendler, arbeidsinnvandrer eller annet. Merk dog at selv personer født i Norge grupperes basert på foreldrenes opprinnelsesland hvis de begge er født i utlandet, noe som gjør det meningsløst å knytte disse konklusjonene tydelig til for eksempel gruppen «asylsøkere».

Men også dette har man forsøkt å analysere. En ferskere rapport,«Asylsøkere, ulovlig opphold og kriminalitet – et marginalt problem?», utført av Oxford Research på oppdrag fra UDI i 2014 for å «styrke kunnskapsgrunnlaget om i hvilken grad utlendinger og asylsøkere er representert i det norske kriminalitetsbildet og slik bidra til en faktabasert debatt», gir oss nyttig tilleggsinformasjon.

Her kan vi lese at «asylsøkere og utlendinger uten lovlig opphold antakelig står for to prosent av alle registrerte siktelser» og videre at asylsøkere sannsynligvis ikke står for mer enn 0,5 prosent av siktelsene. Rapporten finner også at asylsøkere og utlendinger samlet sett har en kriminalitetsrate som ligger rundt to ganger høyere enn resten av befolkningen, men at denne overrepresentasjonen er usikker, og kan være vesentlig mindre grunnet en del usikkerheter knyttet til ulike estimater brukt i beregningene.

Her kan det være verdt å nevne at rundt én av tre innsatte i norske fengsler er folk fra land i Norden eller det tidligere Øst-Europa, altså primært arbeidsinnvandrere, ikke flyktninger. Folk som altså er «utlendinger» kun med midlertidig opphold eller som langpendlere.

SSB-rapporten viser også at forskjellen mellom innvandrere og øvrig befolkning jevnes betydelig ut etter én generasjon botid i landet. Den fant sogar at det var en svakt økende andel kriminelle innvandrere fra Norden i perioden de undersøkte, mens kriminaliteten hos innvandrere fra Afrika, Asia og Sør- og Mellom-Amerika var synkende.

For å sette det hele i perspektiv i absolutte tall: Rapporten slår fast at mens 97,1 prosent av innvandrere er lovlydige, er 98,3 prosent av øvrig befolkning det. Det er et viktig aspekt å ha i bakhodet før man begynner å generalisere om individer i ulike grupper.

Årsaker og løsninger
Rolness hevder at myndighetene i andre saker er opptatt av å definere risikogrupper. Bare ikke når det gjelder kriminalitet og innvandring, fordi det er for politisk betent.

Det er en merkelig påstand gitt at det som vist finnes flere slike rapporter hvor Rolness kan lese statistikker «brutt ned så mye som mulig», for deretter at risikogrupper defineres, slik han selv ønsker seg. De er ikke mange år gamle, og det er usikkert hvor mye nyttig informasjon vi får av å gjenta de samme analysene på nytt.

Vi vet i stor grad hva som øker risikoen for at et menneske begår en forbrytelse. Og det er de primært de samme faktorer som gjelder for Ola som for Ahmed.

Disse årsaksforholdene er også analysert i forskning gjort av FN og WHO.

Her ser vi at høy risiko for å begå voldtekt i de ikke-vestlige land som er studert primært skyldes faktorer som dårlig oppvekst med mishandling som barn, eller at man har sett kvinner bli mishandlet da man selv var barn. Det handler om depresjon og mye stress på jobb. Det handler om at seksualisert vold i for liten grad blir slått ned på av rettssystemet. Det handler om et maskulinisert samfunn hvor menn mener de har rett på sex. Det handler om rus og alkoholmisbruk. Det handler om fattigdom og sosioøkonomisk status. Det handler om manglende likestilling.

Enkelte av disse faktorene kan man argumentere for at er knyttet til et lands religion eller kultur, med ulik grad av vekselvirkninger, mens de fleste er felles også for kriminelle i andre land som Norge. Det er for enkelt å peke på én faktor, fordi det er mye mer komplisert enn det.

Forskerne bak WHO-studien oppsummerte årsakene til de nye overgrepsformene gruppevoldtekt, som er et relativt nytt fenomen i Norge, og «organiserte masseovergrep», som vi i senere tid har fått rapporter om fra blant annet Köln og enkelte svenske byer, slik:

Gang rape is associated more with poverty. There’s been quite interesting research to argue that men come together in gangs and then get involved in a whole range of violence and antisocial activities as a way of trying to assert their masculinity, to make themselves feel like strong and powerful men. The conditions of poverty that they live in prevent them from having access to more traditional manifestations of manhood, such as being a provider. Their energies get directed rather into demonstrating sexual success with women, demonstrating dominance and control over women, and fighting with other men.

Mye tyder altså på at disse overgrepene kan ha sitt utspring i dårlig integrering (gjerne på grunn av kort botid i landet) og lav sosioøkonomisk status. Det er unge menn som føler seg maktesløse uten jobb, uten forsørgeransvar, og uten tilhørighet.

Det gir oss en pekepinn på hvor skoen trykker, og hva vi kan gjøre for å motarbeide disse grusomhetene. Kvinnesyn vil også være en viktig faktor i denne type overgrep, men neppe utløsende alene. Derfor må vi igjen se på hva vi faktisk kan gjøre for å redusere problemet, altså se på de underliggende faktorer, ikke nøye oss med å sette merkelapper og tro at det løser noe i seg selv.

Dataene, definering av risikogrupper, og anbefalinger om forebygging finnes. Rolness må bare velge å føre en faktabasert og åpen debatt, så vil han også se dem.

Norsk statistikk og analyse
Så la oss se litt på hva virkeligheten er, i motsetning til den tåkelegging Rolness driver med.

Politiet ga som nevnt ut en rapport i 2011 med navnet «Voldtekt i den globale byen». I nevnte rapport får vi alle de harde råtallene. Men deretter drøftes disse, og de tolkes i lys av ulike sosiodemografiske forhold og andre relevante faktorer. Politiet skriver innledningsvis i rapporten:

De siste årene er det blitt lagt stor vekt på at personer med utenlandsk landbakgrunn har vært overrepresentert blant de anmeldte voldtektsmennene. I media har dette framstått som en slags mystisk forklaringsvariabel, som har vært ekstra egnet til å skape frykt. Lite dokumentasjon og forskningsbaserte teorier har blitt utviklet og/eller publisert om hvorfor denne egenskapen er knyttet til hendelsesforløp eller mellommenneskelige prosesser som ender med voldtektsanmeldelse. Monsterbilder av fremmede og uforståelige gjerningsmenn har dermed fått godt spillerom. I rapporten forsøker vi å komme bak overflaten av overrepresentasjon og beskrive nærmere både likhetstrekk, nyanser og variasjoner i hva personer med bakgrunn fra Norge, Europa og andre kontinenter anmeldes for. Målet er å erstatte feilaktige risikobeskrivelser med nøkterne vurderinger av empiriske data, samt åpne opp et rom for utvikling av testbare teorier om mekanismer bak voldtekt.

Rapportens forfattere skriver videre om voldtektsstatistikken for Oslo og ulikheter i risiko for å begå voldtekt basert på ulike landbakgrunn:

Variasjonene som uttrykkes her er i imidlertid basert på små tall og vil med all sannsynlighet forandres og forsvinne dersom større deler av mørketallet ble inkludert i materialet. Samlet gir materialet støtte til konklusjonene i kriminologisk forskning om at voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.

La det synke litt. Rolness ønsker å fronte et syn om at det ikke nytter å skyve under teppet at religion og kultur er helt sentralt for hvor stor risiko det er for at noen skal begå voldtekt. Likevel finner vi at dette ikke er støttet i litteraturen som finnes på området. Skal vi føre en faktabasert debatt, må vi være ydmyke nok til å lytte til det disse rapportene sier.

Og det slutter ikke der:

Det er stor sannsynlighet for at forskjellene mellom gjerningsmennene forandres dersom anmeldelsestilbøyeligheten øker eller jevner seg ut mellom ofre for gjerningsmenn med norsk og ikke-norsk bakgrunn. Videre er det sannsynlig, ifølge ny forskning fra Sverige, at den samme forklaringen gjelder for begge gruppene, nemlig sosioøkonomiske faktorer hos foreldre og nabolag, men at dette rammer flere menn med utenlandsk landbakgrunn.

Når det gjelder dette med anmeldelsestilbøyelighet, en faktor som alt for ofte overses, skriver de videre:

I gjennomgangen ellers framgår det en forskjell knyttet til at de unge ikke-norske gjerningspersoner oftest anmeldes for voldtektstyper der partene er ukjente for hverandre, som i overfalls- og sårbarhetsvoldtekter samt i noen grad festvoldtekter.

[…]

Samtidig kan også en del av forklaringen være at anmeldelsestilbøyeligheten blant kvinnene er større når uønskede eller krenkende hendelser skjer i tilknytning til ikke-norske personer enn når norske menn står bak. Det er lettere å anmelde ”fremmede” enn personer man kjenner selv eller nettverket til.

Rolness mener at vi må vite gjerningspersonenes opprinnelsesland for å ikke havne i full 17. mai-stemning med en overdreven fellesskapsfølelse som skader statistikk og politikk. Men også dette finnes i eksisterende rapporter hvor gjerningspersoner nettopp er gruppert basert på landbakgrunn. Rolness glemmer i den sammenheng en viktig faktor: Landbakgrunn sier ingenting om hvorfor vedkommende var i Norge i gjerningsøyeblikket, noe politiet selv understreker:

Det presiseres at sammenlikning mellom populasjonen i rapporten mot befolkningen som bor i Oslo blir mangelfull og misvisende siden det til enhver tid befinner seg mange utlendinger i Oslo på midlertidig basis (som arbeidskraft, studenter, turister, konsulenter, kunstnere osv.)

I tilsvarende rapport som kom ut året etterpå, «Voldtekt i den globale byen – 2011», gjentar de dette poenget mer grundig:

Annen ”landbakgrunn” eller ”etnisk bakgrunn” henviser til geografiske røtter og ikke til eget fødested eller nasjonal identifisering. Det defineres ut fra Statistisk sentralbyrås begreper og viser da til en person der begge foreldre er født utenfor Norge. Gruppen inkluderer dermed både personer som har vokst opp i Norge, som opplever seg som norske og blir oppfattet slik av andre, og personer som nylig har ankommet landet og som selv identifiserer seg med annen herkomst. Oslo har som storby alltid vært et knutepunkt preget av mange tilflyttere og reisende. Oppdelingen i etnisk landbakgrunn gir stadig mindre mening i en tid med stor kommunikasjon over grenser. Variasjonene i kultur og mangfold er det som er Oslo politidistrikts identitet. Det må også understrekes at enhver ”overrepresentasjon” av enkelte grupper omhandler en vanskelig sammenlikning basert på bofast befolkning, mens byen til enhver tid brukes av et stort oppland og til- og gjennomreisende med ulike opphav.

Når man leser disse rapportene, er det lite som peker i retning av noe tåkelegging eller uvilje til å drøfte opprinnelsesland. Tvert imot er det drøftet svært inngående, men gitt den øvrige forskningslitteraturen om risikofaktorer for kriminalitet og voldtekt, blir overfladiske faktorer som nettopp etnisitet og kultur relativt intetsigende.

Konklusjon
Norske kvinner er heldigvis vesentlig tryggere enn kvinner i mange andre land. Likestillingen, den kanskje viktigste faktoren for å redusere seksualisert vold mot kvinner, er blant den fremste i verden.

Vi kommer kanskje til å se mer overgrep og voldtekter som følge av høy innvandring. Likevel utføres det aller meste voldtekter av berusede, etnisk norske menn på fest, og selv om Rolness helst ikke vil snakke så mye om det, er dette fortsatt vår største utfordring.

Det betyr at vi må stille høyere krav både til oss selv, så vel som til våre nye landsmenn. Vi må jobbe mer for å utjevne sosioøkonomiske forskjeller. Vi må jobbe for mer likestilling. Norske menn må være enda tydeligere på at overgrep ikke er akseptabelt, og kvinnehat i kommentarfelt og sosiale medier må bekjempes. Vi må drive seksualundervisning og holdningsskapende arbeid rettet mot asylsøkere. Vi må være tydelige på de juridiske konsekvenser av overgrep og voldtekt. Vi må drive rusforebyggende arbeid.

Det vi ikke må gjøre er å banalisere debatten til å tro at dette kun handler om religion. Eller bare om kultur. Vi må heller ikke tro at det løser problemer å bygge murer, frata rettigheter, mistenkeliggjøre, støte ut, frata asylsøkere de trygdeytelser som kan utjevne sosioøkonomiske forskjeller, ikke ansette folk med rare etternavn, eller tro at norske kvinner blir mye mindre utsatt for voldtekt om vi stenger grensene.

Vi vet i stor grad hva som gjør folk til voldtektsforbrytere, og vi har gode analyser fra de siste 15 år. Men alt dette er ting som Rolness mener er å dekke over sannheten, fordi «virkeligheten er ikke rasistisk». Han har rett; den er ikke det. Men råtall er ikke virkeligheten. Skal man bruke statistikk til å si noe om virkeligheten, må man faktisk ta med de relevante forhold som forteller oss hvordan statistikken skal tolkes – i den virkelige verden.

Rolness vil altså ha tall og statistikker. Men når statistikkene blir analysert og justert for de forhold som er helt sentrale for at vi skal kunne identifisere risikogrupper og forebygge problemene, mener han at det straks gir grunnlag for konspirasjonsteorier og mistillit til eliten. Fordi en faktabasert tolkning av rådata er «aktiv tåkelegging».

Eller sagt på en annen måte: Damned if you do, damned if you don’t.

Teksten er skrevet av Gunnar Tjomlid og hentet fra bloggen hans Saksynt. Republisert etter avtale.