Fremdeles store utfordringer for romanifolket

Taterne/romanifolket diskrimineres fremdeles i Norge, skriver forfatterne av innlegget. På bildet: Holger Gustavsen i Taternes Landsforening ved minnesmerket «Skammens stein» på Ris kirkegård i Oslo
Romanifolk i Norge blir ikke lenger tvangssterilisert eller plassert i arbeidskolonier. Likevel opplever mange av dem fortsatt diskriminering basert på fordommer.
0Shares
Avatar
Latest posts by Inga Bostad og Ingvill T. Plesner (see all)

De historiske feilgrepene og overgrepene overfor denne folkegruppen har vært godt kommunisert i media i kjølvannet av Tater-/romaniutvalgets rapport (NOU 2015:7) som nå er på offentlig høring. Det er ikke kommet like godt fram at utvalget, som var ledet av Knut Vollebæk, også avdekket store utfordringer for folkegruppen i dag.

Utbredt mistillit til myndighetene

Inga Bostad er direktør Norsk senter for menneskerettigheter, UiO.
Foto : UiO
Mange av dagens utfordringer har sammenheng med den hardhendte assimileringspolitikken på 1900-tallet. Som rapporten fra 2015 viser, ble bånd mellom barn og foreldre bevisst brutt, blant annet som et middel for å bekjempe folkegruppens reisende livsform. Rapporten viser også at det er en utbredt mistillit til norske myndigheter blant romanifolket/taterne, som konsekvens av politikken som har vært ført. Mistilliten går i arv også til oppvoksende generasjoner som hører om det som er skjedd, og som i tillegg opplever diskriminering og nedlatende holdninger i dag. Vi har også fått ny kunnskap om det lave utdanningsnivået og den dramatiske dødeligheten blant dem i denne folkegruppen som ble mest direkte rammet av assimileringspolitikken.

Avvist
Rapporten avdekker også en kunnskapsmangel som befester fordommer mot gruppen, og som igjen leder til mobbing og diskriminering i arbeidslivet, på boligmarkedet og på andre områder. En kvinne ble avvist som jobbsøker, «ikke på grunn av deg som person, men fordi du er av taterfolket». Flere har opplevd å bli avvist på campingplasser fordi de «ikke tar imot slike», eller fordi «det er fullt», selv om dette ikke er tilfellet. Kunnskapsmangelen er selvforsterkende ved at mange er redde for å fortelle om sin tilhørighet av frykt for å bli mobbet.

Lite i læreplanene
Institutt for samfunnsforskning (ISF) har tilsvarende avdekket at det i dag er lite eller ingen informasjon om nasjonale minoriteter generelt og om romanifolket spesielt i læreplaner og lærebøker for ungdomsskolen og videregående skole. Tater-/romaniutvalgets rapport konkluderer derfor med at undervisningen om nasjonale minoriteter må styrkes både i lærerutdanningen og i skolen, og at det er behov for et kunnskapsløft blant ulike grupper offentlig ansatte. Mange vet ikke hvem romanifolk/tatere er, selv om de kom til Norge for cirka 500 år siden.

Fungerer ikke i praksis

Ingvill T. Plesner er seniorforsker ved Norsk senter for menneskerettigheter, UiO.
Foto : UiO
Få kjenner til de rettighetene de har etter Europarådets rammekonvensjon til beskyttelse av nasjonale minoriteter. Vollebæk-utvalget påpekte at eksisterende ordninger for rettshjelp og annen bistand til dem som opplever diskriminering, ikke fungerer tilfredsstillende i praksis, og Norge har flere ganger fått kritikk for at det ikke gjøres nok for å forebygge diskriminering nasjonale minoriteter.

Det er behov for mer kunnskap om forebygging mot fordommer og diskriminering, og minoritetene det gjelder, må bli involvert. Kommunal- og regionaldepartementet holder denne våren ti åpne høringsmøter med tater-/romanifolket rundt om i landet. Der kan alle som ønsker det, gi innspill til hvordan staten kan følge opp utvalgets rapport.

Høringsmøtene er et godt initiativ, men videre oppfølging vil handle om konkrete tiltak. I tillegg trengs langsiktig forskningssatsning og styrking av menneskerettighetsundervisning og minoritetskompetanse i profesjonsutdanningene. Slik legges grunnlaget for en kunnskapsbasert minoritetspolitikk som sikrer menneskerettigheter og likeverd i praksis.

Innlegget sto først på trykk i Klassekampen 15. februar. Republisert etter avtale. 

Om forfatterne: 
Inga Bostad er direktør Norsk senter for menneskerettigheter, UiO
Ingvill T. Plesner er seniorforsker ved Norsk senter for menneskerettigheter, UiO