Rasehygiene?

Framskrittene innen datateknologi, robotikk, genteknologi, nanoteknologi og flere andre felter kommer til å utgjøre en kraftfull miks i nær fremtid, mener mange forskere. I Norge henger debatten fremdeles noe etter. På bildet: En robothånd som forskere ved Neurobotics Lab nå jobber med å koble til det menneskelige nervesystemet
Foto: M. Levin, University of Washington
Kritikken av filosof Ole Martin Moen er misforstått.
0Shares

Ole Martin Moen er en ung filosof som de siste årene har lansert flere forslag og tanker som virker fremmede og radikale i norsk debatt. Han har forsvart surrogati, tatt til orde for å bruke moderne genteknologi til å sørge for at det ikke blir født barn med Downs syndrom, og nå sist foreslått å belønne mødre som bærer fram intelligente barn.

Sistnevnte forslag skal gjennomføres ved at samfunnet betaler kvinner 1000 amerikanske dollar for å la seg kunstig befrukte av donorer med en IQ på 125 eller høyere, i stedet for å få barn med sin partner. Det skriver filosofen i det siste nummeret av det prestisjetunge tidsskriftet Cambridge Quarterly of Healthcare Ethics. 

Forslaget ble framsatt for den bredere norske offentligheten i en lengre artikkel i Morgenbladet 22. april (bak betalingsmur). Det har ført til noen nokså forutsigbare reaksjoner. Bjørgulv Braanen, redaktør i Klassekampen, antyder (26.4.) at Moens forslag er utopisk og dessuten en en trussel mot venstresidens prosjekt fordi Moen ønsker å forbedre mennesket i stedet for å gjøre noe med de undertrykkende sosiale forholdene i verden, som særlig rammer dem nederste på den kapitalistiske rangstigen.

Fra flere hold påpekes det at Ole Martin Moens forslag minner om nazistenes forsøk på rasehygiene. Dette er misvisende. Moen påpeker selv i Morgenbladet at forslaget hans ikke har noe å gjøre med rase eller etnisk opphav – det er intelligens han er opptatt av. Dessuten innebærer forslaget hans frivillighet, (i sterk kontrast til nazistenes totalitære metoder, får vi legge til for egen regning). Han sier:

– Jeg er like mye imot nazistenes eugenikkprogrammer som alle andre. De ville rendyrke en rase, og det er et tullete mål. Og å gjøre det ved tvang og utryddelse, er helt på jordet. Men er alle ting som kan kalles eugenikk, gale? Det er jeg ikke overbevist om. Jeg fremmer et helt ­annet mål enn rase. Og det er frivillig. Da blir ­problemene borte.

Moen er altså den første til å innrømme at hans forslag kan betegnes som en form for eugenikk (forbedring av arvematerialet). Men han er ikke kategorisk om at dette er noe vi gjennomføre: 

– Det kan finnes gode medisinske grunner til å la dette være. Dette er ikke noe jeg mener vi absolutt bør gjøre, men det er et tema jeg gjerne vil diskutere, sier han til Morgenbladet. 

Reaksjonene i norske aviser på Moens utspill er lette å forstå. Det å skulle styre hvilke arveegenskaper fostre skal få, fremstår i vårt politiske klima som en «bisarr og aparte» idé, som Erik Lunde, leder i Oslo KrF, skriver i et innlegg i Vårt Land. Tanken virker, innenfor en norsk politisk kontekst, også grunnleggende illiberal, selv om Moen altså forklarer at han mener det motsatte.

Bjørgulv Braanen skriver: “Problemene med å skulle endre menneskehetens genmateriale er også uoverstigelige. Hvem skal for eksempel avgjøre hvilke egenskaper som er gode […]? […] Hva slags samfunn får vi hvis IQ stimuleres på bekostning av andre egenskaper?”

Slike retoriske spørsmål, som synes å ha som formål å avvise hele problemstillingen heller enn å ta den på alvor, viser at vi har en lang vei å gå i Norge hvis vi skal forstå hva denne debatten dreier seg om utenfor norske avisspalter.

For hvor uvanlig og rar er egentlig forestillingen om å forbedre menneskets intelligens (og andre evner) der ute i den store verden? De siste årene har den såkalte transhumanistiske bevegelsen opplevd en voldsom vekst, riktig nok fra et beskjedent utgangspunkt. Transhumanisme går kort fortalt ut på å forbedre mennesket gjennom det siste innen datateknologi og genmanipulering. Det interessante, noen vil si skremmende, med denne bevegelsen er at den har noen svært fremstående støttespillere blant anerkjente forskere. De fleste av disse forskerne er selv aktive innen arbeid med kunstig intelligens og nanoteknologi. Sammenlignet med det disse forskerne mener kommer til å bli en realitet om forbausende kort tid, fremstår Ole Martin Moens forslag som rene konservatismen.

Folk som Ray Kurzweil, Stephen Wolfram, Max Tegmark og Nick Bostrom (de to sistnevnte for øvrig svensker) har imponerende karrierer å vise til innenfor sine fagfelt datateknologi, (astro)fysikk og filosofi. Samtidig er de alle sammen overbevist om at vi nærmer oss «singulariteten» med stormskritt. Singulariteten er det øyeblikk da kunstig intelligens går forbi den menneskelige på alle felt. Dette vil ha uoverskuelige konsekvenser, og særlig Nick Bostrom er bekymret for at de kan bli katastrofale hvis det fører til at vi får selvforbedrende tenkende datamaskiner som kan lage nye, mer intelligente versjoner av seg selv på svært kort tid og fortsette denne prosessen raskere og raskere inn i fremtiden.

Men før singulariteten inntreffer, vil kombinasjonen av eksponentiell vekst i datakraft, nanoteknologi, nevrologi og genteknologi gjøre at menneskets intelligens, levetid og fysiske evner vil kunne forbedres dramatisk, mener særlig Ray Kurzweil og hans tilhengere. Eksponentiell vekst er stikkordet her, for der vi mennesker er vant til å tenke lineært, mener transhumanistene og deres ideleverandører innen akademia at den voldsomt raske veksten i ren regnekraft viser at den teknologiske utviklingen mer generelt er i ferd med å ta av. Det betyr at forandringene i framtiden kommer til å skje mye raskere enn de fleste av oss i det hele tatt klarer å forestille oss. Blinde vil kunne se, døve vil kunne høre, mennesker vil kunne tenke “millioner ganger raskere enn i dag”. Dermed vil vi ikke bare få en menneskehet der de fleste gjennom en langsom utvelgingsprosess får 125 eller 150 i IQ, slik Ole Martin Moen ser for seg, men noe radikalt annerledes, en fremtid det nesten ikke er mulig å drømme om en gang.

Det er vanskelig for oss som ikke er skolert innen feltene fysikk, datateknologi, bioteknologi, nevrologi og lignende felter å vurdere hvor realistisk transhumanismen er og hva slags politisk bevegelse det her egentlig er snakk om. Forslagene og tankene deres ligger såpass langt unna mainstream at mange ikke ønsker å forholde seg til dem i det hele tatt. Men det er viktig å være klar over at denne bevegelsen finnes og at den har noen ideer som er vanskelig å avvise blankt. Til det er de logiske argumentene deres og de faktiske teknlogiske fremskrittene vi har sett de siste årene for overbevisende.