Fredens Ring: Unge norske muslimer tok i februar 2015 initiativ til å skape en "Fredens Ring" rundt synagogen i Oslo, som et svar på ekstremisters antisemittiske angrep på jøder. De norske muslimene ble priset med Fritt Ords Honnør, og tiltaket skapte oppmerksomhet og inspirasjon verden rundt. (Foto: Faksimile fra TV 2s sending 21.02.15.)
Norske muslimer er ikke mer antisemittiske enn resten av befolkningen, viser rapport fra HL-senteret. Likevel påstår norske aviser noe annet. Hovedansvaret ligger hos prosjektleder Christhard Hoffmann, som har skrevet et misvisende sammendrag.
0Shares

«Resultatet for befolkningsutvalget og det muslimske utvalget er ikke signifikant forskjellig.»

Slik konkluderer professor og statistiker Ottar Hellevik på side 53 i rapporten Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017. Befolkningsundersøkelse og minoritetsstudie. Denne rapporten ble publisert av Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter (HL-senteret) i desember 2017.

Her er seks hovedfunn i rapporten når det gjelder antisemittisme og holdninger til jøder:

* 93–94 prosent av både norske muslimer og norske kristne er ikke antisemittiske (s. 53).

* Det er en mindre andel med antisemittisme blant muslimer fra Iran (0 prosent), Kosovo (0), Afghanistan (1), Marokko (2) og Somalia (4,5) enn blant nordmenn flest (5,5 prosent) (Tabell 55, s. 106).

Landbakgrunn og antisemittisme (HL-senteret)

* Norske muslimer har mindre «motvilje» mot jøder (4,7 %) enn befolkningen generelt (6,7 prosent) (Figur 12, s. 53).

* Norske muslimer flest er mindre antisemittiske nå (andel på 6,9 %) enn hva nordmenn flest var i 2011 (7,8 %) – dette er dog ikke statistisk signifikant mindre.

* Innvandrere fra muslimsk-dominerte land – inkludert da ikke-muslimske innvandrere fra disse landene – har samlet ikke mer skepsis til jøder enn det nordmenn flest har nå i 2017 (5,7 prosent mot 5,5 prosent).

* Forskjellen mellom norske muslimer (6,9 prosent) og den norske befolkningen generelt (5,5 prosent) med høy score på samleindeksen på antisemittisme er «ikke statistisk signifikant» (Figur 13, s. 53). Norske muslimer er altså ikke mer antisemittiske enn norske kristne/sekulære, ifølge HL-rapporten.

Negative oppslag om muslimer selger godt

De siste to årene har imidlertid ikke disse hovedfunnene blitt nevnt av norske medier. Snarere har medier som TV 2 i sine titler fortalt publikum følgende i desember 2017, noe som er i direkte strid med rapportens konklusjoner: «Mer jødehat blant muslimer enn blant resten av befolkningen».

Og nå, i november 2019, publiserte Aftenpostens Ingeborg Senneset nok en kommentar med lignende anklage kun mot muslimene: «Antisemittisme i muslimske miljøer er et problem.» Aftenposten refererer til en tekst av Kjetil Rolness i Minerva hvor han beskriver norske muslimer som en «smittekilde» for antisemittisme i Norge. Undertegnede korrigerte Aftenpostens Therese Sollien på tilsvarende faktafeil for to år siden – uten at det ble gjort grep for å korrigere feilen.

Problemet, for Aftenposten og dens lesere, er at HL-senterets rapport ikke viser det avisen påstår. Rapporten viser nemlig ikkeat norske muslimer er mer antisemittiske enn andre nordmenn. Hvordan kan da en slik feil oppstå? Én forklaring ligger i at aviser som Aftenposten har egeninteresse av å følge et konfliktnarrativ: Negative oppslag om muslimer skaper langt mer klikk og emosjonelt engasjement enn faktaorienterte saker som ikke spiller på fordommer og stereotypier. Men som vi skal se, kan en forklaring på medienes feilaktige gjengivelse også tilbakeføres til rapportens misvisende sammendrag (s. 7–12), forfattet av prosjektleder Christhard Hoffmann.

Skepsis til jøder lavere blant muslimer enn befolkningen ellers

Hovedfunnene i HL-senterets rapport burde ikke overraske: Det samme positive bildet med tanke på muslimers forhold til muslimer kommer frem i Integrerings- og mangfoldsdirektoratets (IMDi) rapport «Innvandring og integrering – holdninger og erfaringer blant personer med innvandrerbakgrunn». Rapporten ble publisert i november 2015 og er signert direktør Geir Barvik. Her kommer det frem at norske innbyggere fra «muslimske land» kommer bedre ut enn nordmenn flest når det gjelder skepsis til jøder:

Mens hele 24 prosent blant nordmenn flest svarer at de støtter, helt eller delvis, utsagnet «Jeg er skeptisk til personer med jødisk tro», er resultatet følgende for de som kommer fra muslimske land: 11 prosent er skeptiske blant bosnisk-norske, 12 prosent blant de fra Somalia, 13 prosent blant pakistansk-norske og 19 prosent blant de fra Irak.

Skepsis til jødisk tro, etter landebakgrunn (IMD

Hos barn av innvandrere i Norge er tegnene på antisemittisme enda lavere: «Kun» 8 prosent av barn av innvandrere («2. generasjon») sier de er skeptiske til jøder (De eneste innvandrergruppene som scorer høyere enn nordmenn flest, er de med bakgrunn fra Thailand, Sverige og Sri Lanka – med en andel på 25–26 prosent).

Antisemittismen har vært sterk blant europeiske kristne

Denne lave andelen blant muslimer med skepsis til jøder – som er noe annet enn skepsis til israelsk politikk mot palestinere– burde ikke overraske: Holocaust og drapet på seks millioner jøder er tross alt noe som kun skjedde i det kristne Europa, ikke i muslimske land. Som en kontrast til utrenskningen av jøder i Europa reddet Marokkos sultan Mohammed V (1909–1961, konge fra 1955) alle landets 250.000 jøder fra Auschwitz under andre verdenskrig. Muhammed V nektet å utlevere Marokkos jøder til de tyske nazistene, noe The Institute for World Jewish Studies har gitt kongefamilien pris for.

Det landet i Europa som reddet flest jøder, var også det eneste muslimskdominerte: Albania. Slik konkluderer The World Holocaust Remembrance Center (Yad Vashem) – Holocaust-minnesmerket opprettet av Israel i Vest-Jerusalem: «Albania, the only European country with a Muslim majority, succeeded in the place where other European nations failed.»

Historisk er det spesielt europeiske kristne som har stått for pogromer og antisemittisme, slik det dokumenteres i det norske standardverket Jødehat. Antisemittismens historie fra antikken til i dag (2005, Eriksen/Harket/Lorenz) Allerede på 380-tallet krevde den sentrale biskopen Ambrosius fra Milano at synagogene skulle brennes. Jødene har i århundrer fått skylden for «ha drept Jesus».

Tydelig norsk antisemittisme

På 1500-tallet kalte reformatoren Martin Luther jøder for «barn av djevelen» og «listige slanger». Også de norske grunnlovsfedrene var antisemitter: 17. mai 1814 vedtok de, nærmest enstemmig, å forby jøder adgang til Norge. Noen måneder etter at Quisling gjeninnførte paragraf 2 og jødeforbudet i 1942, ble halvparten av Norges jøder sendt til Auschwitz og den sikre død av norske politimenn – noe ingen ble straffet for i ettertid.

Det er slik ikke overraskende at de internasjonale undersøkelsene til Anti-Defamation League (ADL) viser at antisemittismen i Norge er høyest i Norden, med en andel på 15 prosent av befolkningen. I Sverige er andelen av borgere med antisemittiske holdninger nede i fire prosent, mens den er på 30 prosent i Spania, 37 prosent i Frankrike og over 40 prosent i Polen og Ungarn.

Senest 9. november i år, på årsdagen for Novemberpogromene («Krystallnatten») i 1938, klistret nynazister i Norge og Skandinavia opp «jødestjerner» – blant annet på veggen til Schibsteds trykkeri i Bergen. Selv Trump-administrasjonen i USA har omtalt Den nordiske motstandsbevegelsen  som en «terrororganisasjon».

Det er altså nok av grunner til å ta på alvor jødehatet i Norge – spesielt blant såkalte hvite og kristne/agnostiske/sekulære nordmenn. Holocaust-senterets undersøkelse fra desember 2017 viser da også at hele 13 prosent av Fremskrittspartiets velgere har antisemittiske tilbøyeligheter, mot kun 1, 2 og 3 prosent for henholdsvis Venstre-, KrF- og SV-velgere.

Antisemittisme og muslimfiendtlighet, etter partitilhørighet (HL-senteret)

Aftenposten utpeker muslimer som «smittekilde»

Likevel viser altså ulike kommentatorer og journalister til 2017-rapporten fra Holocaustsenteret når de igjen og igjen hevder at det kun er norske muslimers påståtte jødehat som må tas på alvor. En ny omdreining kom med Ingeborg Sennesets kommentar i Aftenposten 13. november. Hun brukte i avisen et nytt begrep for å peke ut norske muslimer som et spesielt «antisemittisk problem», nemlig begrepet «smittekilde» – tilfeldigvis en smitteanklage som også ble brukt mot jøder i mellomkrigstiden. Senneset skrev:

«Skribent Kjetil Rolness mente i Minerva at Kohn burde gått hardere ut mot ‘smittekilden’. Det er riktig at antisemittisme i muslimske miljøer må adresseres. Ifølge Senter for studier av holocaust og livssynsminoriteter er det mer fordommer mot jøder blant muslimer enn i befolkningen generelt.»

Sleivete omgang med HL-senterets rapport

Hvordan kan så Aftenpostens skrive dette, når HL-senterets rapport konkluderer med at det ikke er mer antisemittisme blant norske muslimer enn i befolkningen generelt?

Et svar kan vi få ved å legge merke til at hun med ett skriver «mer fordommer mot jøder blant muslimer». Umerkelig går nemlig Senneset over fra tittelens begrep «antisemittisme» til begrepet «fordommer». Det hun gjør, uten å opplyse om det, er nemlig så å vise til kun én av de tre «dimensjonene» som HL-rapporten undersøker: nemlig det som kalles «den kognitive dimisjonen (fordommer)» (indeks 1).

Men HL-rapporten analyserer to andre dimensjoner også. Den ene er dimensjonen som måler grad av «sosial avstand» (indeks 2): Her er det flere muslimer (22 prosent) som vil «like det» hvis man får en jødisk nabo enn det er i befolkningen som helhet (14 prosent). Flere muslimer (24 %) vil også like det hvis det kommer en jøde inn i vennekretsen enn blant andre nordmenn (18 prosent) (s. 83–84).

Den andre dimensjonen som HL-rapporten gransker, er den «affektive dimensjonen», altså følelser som sympati og antipati (motvilje). Som vi har sett over, i de 6 punktene nevnt i starten av teksten, har altså norske muslimer en mindre andel antisemittisme på denne dimensjonen enn befolkningen for øvrig (indeks 3) (4,7 % «motvilje» mot jøder, mindre enn befolkningens 6,7 %, figur 12, s. 53).

Norske muslimer kommer riktig nok høyere ut på denne ene kognitive dimensjonen, som omhandler abstrakte og globale spørsmål om jødenes makt i verden. Men dette skyldes for det første et spesielt sterkt utslag blant eldre, på abstrakte spørsmål som om jøder har for «stor innflytelse over internasjonal økonomi». Rapporten poengterer: «Andelen for antisemittisme ligger spesielt høyt blant eldre muslimer (over 60 år).» Når noen av respondentene har internasjonal erfaringsbakgrunn og andre kun norsk bakgrunn, øker faren for at respondentene ikke svarer på det samme spørsmålet når det gjelder slike storpolitiske spørsmål.

Vi kan også merke oss at det er ett land som skiller seg signifikant ut, nemlig muslimer fra det europeiske landet Bosnia-Hercegovina (22 prosent med antisemittisk tilbøyelighet totalt).

Men hvis man ser på muslimer under 60 år fra ikke-europeiske land – altså den gruppen som norske medier er opptatt av og som publikum lettest «frykter» – så kommer norske muslimer mye bedre ut også på den kognitive dimensjonen i HL-rapporten.

Det blir uansett uredelig av Aftenpostens kommentatorer kun å trekke ut kun den delen av en rapport som passer for å komme med dømmende generaliseringer om muslimer eller jøder. Dette kalles «cherrypicking» –og dette er slikt ideologer bedriver. For å motvirke slikt, har man «samleindekser», som oppsummerer de tre nevnte dimensjonene.

Ingen statistisk forskjell i antisemittisme mellom nordmenn flest og norske muslimer

Bildetekst:
Figuren over viser konklusjonen for nivået av antisemittisme i Norge, slik det fremkommer i HL-senterets rapport fra desember 2017. Søylene viser en samleindeks, som sammenfatter alle de tre “dimensjonene” som er blitt undersøkt (den kognitive, den affektive og den sosiale dimensjon).

Det er tre grupper som er undersøkt: 1) Befolkningen generelt, altså kristne/agnostikere osv. 2) Muslimer i Norge 3) Ikke-muslimske innvandrere fra muslimskdominerte land (feks kristne, Zarathustra-tilhengere, ateister osv fra Somalia, Pakistan, Bosnia, Iran osv) – her omtalt som “Andre”.

“Samleindeksen for antisemittisme” (over) er todelt:

De med høy skåre på antisemittisme står til høyre i figuren, altså de på nivå 2 og 3. Befolkningen generelt har da 5,5 % personer som skårer høyt (nivå 2/3), mens denne andelen er 6,9 % for muslimer og kun 2,6 % for ikke-muslimske innvandrere (“Andre”). Forskjellen på 5,5 % og 6,9 % er ikke statistisk signifikant.

De med lav skåre på antisemittisme står oppført til venstre, altså de på nivå 0 og 1: Befolkningen har da 94,6 % med lav skåre, mens norske muslimer har 93,1 % med lav skåre på antisemittisme. Mens hele 97,5 % av ikke-muslimske innvandrere fra muslimskdominerte land har lav antisemittisme.

Ill.: Figur 13, side 53 (avlsutningen på kap. “2.1. Holdninger til jøder” i HL-senterets rapport “Holdninger til jøder og muslimer i Norge 2017”, publisert 05.12.17.)

Disse samleindeksene i HL-rapporten er utarbeidet av Norges fremste på feltet, professor Ottar Hellevik. Som en avslutning på delkapitlet «2.1. Holdninger til jøder» oppsummerer han de tre indeksene med indeks 4: «Samleindeks for antisemittisme». Denne indeksen inkluderer alle de tre dimensjonene av negative oppfatninger mot jøder. Dette gjelder da alle tre gruppene bestående av «befolkningen generelt» (kristne/ateister osv), norske muslimer og ikke-muslimske innvandrere. Konklusjonen blir da:

«Samleindeksen for de tre typene negative oppfatninger viser beskjedne forskjeller mellom de tre utvalgene. Når indeksen todeles, ligger de ikke-muslimske innvandrerne lavest med bare 2,6 prosent som har høy verdi, sammenlignet med 5,5 prosent i befolkningsutvalget og 6,9 prosent i det muslimske utvalget. Forskjellene mellom befolkningsutvalget, det muslimske utvalget og «andre» er signifikante på 1 prosents nivå, mens resultatet for befolkningsutvalget og det muslimske utvalget ikke er signifikant forskjellig.» (s. 53)

Som man da kan se, er det da ingen statistisk forskjell mellom nordmenn flest (kristne/ateister) og norske muslimer når det gjelder antisemittisme.

De eneste som skiller seg statistisk ut, er ikke-muslimske innvandrere fra muslimsk-dominerte land: Disse innvandrerne, de fleste da fra «det utvidede Midtøsten», har under halvparten så mange med antisemittiske tilbøyeligheter som nordmenn flest.

Vi kan også legge merke til at Hellevik undersøker hva som skjer om man tar hensyn til de som ikke besvarte spørsmålene. Det konkluderes da slik, noe som avslutter delkapittel 2.1. om «Holdninger til jøder»:

«Det viser seg at denne endringen har liten betydning for resultatene. Fortsatt ligger muslimutvalget med den nye skåringen bare så vidt (ikke signifikant) over befolkningsutvalget i andelen med høy antisemittisme på samleindeksen, mens utvalget for «andre» ligger signifikant under de to andre» (s. 54).

Hvordan kan så mediedekningen bli så annerledes enn det som står inne i rapporten?

Svar på abstrakte spørsmål brukt som bevismateriale

Vi kan legge merke til at Senneset skriver på Facebook-siden til Ervin Kohn: «En av forskerne bak rapporten [min] leste kommentaren i sin helhet før publisering og ga også gode innspill.»

Denne forskeren er nok ikke HL-senterets Cora Alexa Døving. For i Klassekampens kronikk 6. desember 2017 understreket hun at «muslimenes sympati med jøder er på samme nivå som befolkningens. Få uttrykker motvilje, og en betydelig majoritet muslimer er positive til å ha jøder som nabo og venner.»

Dagen før, 05.12.2017, hadde imidlertid prosjektleder Christhard Hoffmann, sammen med Vibeke Moe, en annen type kronikk i Aftenposten. Her er betoningen en helt annen. Ingressen lyder: «For første gang har man en bredt anlagt empirisk studie om antisemittisme blant muslimer.»

I likhet med Senneset bruker Hoffmann her denne ene dimensjonen (den kognitive, med abstrakte spørsmål) som «bevis» på norske muslimers «antisemittisme». Så lanseres en spekulasjon uten begrunnelse:

«Det er rimelig å knytte negative holdninger i det muslimske utvalget til den utbredte antisemittismen som finnes i mange av opprinnelseslandene til disse respondentene.»

Men som vi har sett over, stemmer ikke denne «kulturforklaringen»: Norske muslimer som har flyktet fra det totalitære regimet i Iran, som kuppet makten i 1979, har null (0) prosent antisemittisme. Også muslimer fra Irak, Somalia og Afghanistan har mindreantisemittisme enn kristne/ateistiske nordmenn, viser HL-rapporten.

Tar ikke med seg antisemittisme fra opprinnelsesland

Vi kan også betone at det muslimske «opprinnelseslandet» som scorer høyest på antisemittisme, og som får scoren til å gå opp for muslimer på den kognitive dimensjonen, er Bosnia – som ligger i Europa. Det har i mediene vært populært i flere år å hevde at norske muslimer «importerer» holdningene sine fra totalitære regimer Midtøsten – men dette synes funnene i HL-rapporten å motsi.

For: Ikke-muslimske innvandrere fra Midtøsten har lavest andel med fordommer mot jøder av alle grupper, og det på signifikant vis. Så, basert på rapporten, er det ikke «rimelig» å knytte antisemittisme til «opprinnelseslandene».

Snarere tvert imot: HL-senterets rapport gjør det rimeligere å knytte den relativt lave antisemittismen blant innvandrere fra Midtøsten til det at man tar avstand fra regimene og retorikken i hjemlandet. Når man har flyktet til kristne Norge fra det brutale regimet i Iran – som beskrives som «Israels erkefiende» – så er det kanskje naturlig at man også tar avstand fra antisemittisk og rasistisk retorikk, siden man vet hvor ille det kan gå.

Jødefiendtlighet og muslimfiendtlighet behandles ulikt

I sin kronikk viser ikke Hoffmann til Helleviks samleindeks (s. 53-54). Samleindeksen slår sammen de tre indeksene – og det konkluderes da med at norske muslimer ikkehar en signifikant høyere andel med antisemittiske personer enn befolkningen generelt i Norge.

Man kunne kanskje tenke at Helleviks samleindekser ikke var «viktige». Men når Hoffmann i kronikken omtaler befolkningen generelt og dens muslimfiendtlighet, da betoner han en tilsvarende samleindeks:

«Samlet sett viser undersøkelsen at 27 prosent av befolkningen har muslimfiendtlige holdninger, definert ved at de scorer høyt på to av de tre indeksene.»

Dette er ett av flere eksempler på forskjellsbehandling av hvordan jødefiendtlighet og muslimfiendtlighet behandles av prosjektleder Hoffmann.

I oktober 2015 uttalte Hoffmann til Vårt Land, under en ingress som gikk på at man nå skulle «avsløre» hva muslimene mente om jødene: «Det er langt fra bare negative­ holdninger blant minoriteter vi vil ha frem, sier prosjektleder Christhard Hoffmann.»

Altså ikke «bare negative holdninger» hos muslimer. Men tydeligvis var nettopp dette elementet viktig. For da den kristne avisen Dagen intervjuet Hoffmann i september 2017, mindre enn tre måneder før publisering, lød avistittelen «Hva mener norske muslimer om jøder?» I artikkelen sto det: «Hoffmann holder nå på med å skrive konklusjonene i undersøkelsen.»

Upresist sammendrag en av kildene til feiltolkning

Og det er nettopp disse «konklusjonene», også kjent som HL-rapportens Sammendrag, som viser seg å være en kilde til de senere følgefeilene i norske medier.

Hoffmanns oppdragsgiver for HL-rapporten var Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Og det var dermed til statsråd Solveig Horne (Frp) han overleverte rapporten 5. desember 2017. Men både ved overrekkelsen til Frp-statsråden og i «Sammendraget» unnlater han å nevne at det er kun velgerne til ett parti som har et statistisk signifikant høyt nivå av antisemittisme, nemlig Frp.

Da Human-Etisk Forbunds nettsted Fri Tanke likevel fant ut av dette sentrale faktum ved å lete seg frem til side 103, nedtonet Hoffmann journalistens funn. Det står nemlig i artikkelen at Hoffmann «advarer mot å gjøre for mye ut av tallene når det gjelder fordelingen av partier på antisemittisme.»

Hoffmann siteres så slik: «Det er klart at Frp-velgere skiller seg ut når det gjelder muslimfiendtlighet, men når det gjelder antisemittisme er tallene som skiller partiene så lave at det skal lite til for å gjøre store utslag, sier han.»

Men utsagnet gir ingen faglig mening. Det er like god grunn til å omtale norske velgere og deres partipreferanser når det gjelder deres jødefiendtlighet som når det gjelder deres muslimfiendtlighet. Frp-velgernes høye andel (13 %) med antisemittisme er helt klart signifikant høyere enn for alle andre partier.

Det blir slik problematisk når Hoffmann «advarer mot» å bruke de faglig kvalitetssikrede tallene. Det ville vært naturlig hvis det ble gjengitt i sammendraget hvilket partis velgere som skiller seg ut som helt klart mest antisemittiske, spesielt når det i sammendraget gjengis uklare påstander om effekten av holdningen til Israel. De siste årene er det blitt fremmet enn rekke påstander om at det er «venstresiden» i Norge som er mest antisemittisk, noe som altså ikke samsvarer med HL-rapporten, der borgerlig side scorer høyest også på skalaen for antisemittisme.

Resultatet for befolkningsutvalget og det muslimske utvalget er ikke signifikant forskjellig

Et enda større problem ligger i selve sammendraget i HL-senterets rapport fra desember 2017. Under deloverskriften «Muslimenes holdninger til jødene» starter teksten slik:

«Spørsmålet om muslimene i Norge er ‘mer antisemittiske’ enn befolkningen generelt, har blitt mye diskutert i norske medier – uten tilstrekkelig empirisk grunnlag. Den foreliggende spørreundersøkelsen viser nå at muslimske innvandrere som har vært bosatt minst fem år i Norge, skiller seg ut på den kognitive dimensjonen av antisemittiske holdninger og støtter negative påstander om jøder i større grad enn befolkningen (…)» 

Her ser vi kilden til de senere feilaktige gjengivelsene i pressen. I første setning viser nemlig Hoffmann til den utbredte myten, eller fordommen, om at muslimene i Norge skal være «mer antisemittiske» enn andre. Han påpeker så at det ikke har vært «tilstrekkelig empirisk grunnlag» for meninger om feltet tidligere, men vi kan se i teksten og litteraturlisten at han ikke synes klar over IMDis omfattende rapport fra 2015. Den interessante overgangen skjer så i tredje setning, sitert ovenfor:

Hoffmann opplyser ikke om at han kun velger seg ut et resultat for én av tre dimensjoner – han skriver kun at muslimene «skiller seg ut på den kognitive dimensjonen».

Her ser vi en kilde for narrativet som høyreorienterte og islamfiendtlige nettsteder har kjørt på de siste to år: Det tas et lite og selektivt utvalg av én dimensjon fra en omfattende rapport, uten forklaring og uten å ta med den viktige hovedkonklusjonen – nemlig norske muslimer er ikke mer antisemittiske enn nordmenn flest. Men den jevne journalist og jevne leser får slik inntrykk av det motsatte: At norske muslimer er mer antisemittiske enn folk flest, selv om samleindeksene viser at dette ikke er tilfelle.

Narrativet som selger – men på ingen måte er korrekt

Den samme misvisende fremstillingen gjentar seg i sammendragets «Konklusjon»: Når det i rapporten kommer frem at et klart flertall av både jøder og muslimer ønsker å samarbeide mot diskriminering, da de jo har mye til felles i møtet med det norske storsamfunnets fordommer, mistros dette i sammendraget. Dette gjøres ved å skrive at «undersøkelsen samtidig har funnet ut at muslimene i større grad enn befolkningen for øvrig viser negative holdninger til jøder».

Vi kan her legge merke til at setningen ikke gir noen indikasjon på at det kun er den kognitive dimensjonen som da omtales. Snarere fremstilles det som et faktum, selv om dette er feilaktig, at rapporten viser at muslimer «i større grad» har «negative holdninger til jøder».

Det unnlates også å poengtere at en slik påstand i beste fall kan knyttes til én (kognitiv) dimensjon med abstrakte og internasjonale politikkspørsmål, samt at det er de med bakgrunn fra Bosnia og de over 60 år som da utløser den forhøyede scoren.

Setningen gir snarere inntrykk av at norske muslimer generelt «viser negative holdninger til jødene», men en slik fremstilling står i strid med samleindeksen og konklusjonene på s. 53–54. Der kommer det frem at norske muslimer ikke viser mer negative holdninger til jøder enn befolkningen ellers.

Dermed blir også konklusjonen på hele Sammendraget negativ, og siste setning lyder slik: «Likevel ligger det her potensielt et stort hinder for samarbeidet mellom minoritetene.»

Det nevnes ikke at norske jøder er langt mindre muslimfiendtlige enn befolkningen generelt (7,7 prosent mot 27 prosent i befolkningen). Norske muslimer har litt mindre, men ikke signifikant, fordommer mot jøder (6,9 %) enn det norske jøder har mot muslimer (7,7).

Likevel er det nesten kun muslimene som tillegges skyld og ansvar for antisemittisme mot jøder i Norge. Dette blir fort det jevne inntrykk når man leser både konklusjonen i HL-rapportens sammendrag og aviskommentarene generelt. Et slikt narrativ passer godt overens med muslimfiendligheten i samfunnet, men det passer ikke overens med rapportens funn.

Rapporten ble utlyst fra Regjeringen i 2015, da terrororganisasjonen Daesh (IS) var på sitt mektigste. I oktober samme år ble det klart at HL-senteret fikk oppdraget fra Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet. Rapporten ble også finansiert av Justis- og beredskapsdepartementet, Kommunal- og moderniseringsdepartementet, Kunnskapsdepartementet og Utenriksdepartementet.

Hoffmanns usedvanlig nyanserte Pegida-kronikk

Noen måneder tidligere hadde Hoffmann sin hittil eneste kronikk på trykk i en norsk avis, ifølge Mediearkivet, dersom man holder HL-undersøkelsene utenfor. Kronikken sto i Bergens Tidende 27. januar 2015 – tittelen var «Dette er Pegida».

Kronikken omhandlet den muslimfiendtlige organisasjonen Pegida («Mot islamiseringen av Vesten»), som oppsto i Dresden i det tidligere Øst-Tyskland i oktober 2014. Hoffmanns ingress lyder: «Det er et tomrom på høyresiden i Tyskland som demonstrantene i Pegida ønsker å fylle. Det trengs en avklaring om hvilken vei bevegelsen vil ta i fremtiden.»

Hoffmann tar i teksten ikke direkte avstand fra denne muslimfiendtlige gruppen, som brått oppsto i Dresden i oktober 2014 – rett etter at Tyskland innførte sanksjoner mot Russlands annektering av Krimhalvøya.

Én måned før Hoffmanns kronikk, i desember 2014, hadde lederen av Germany’s Central Council of Jews (ZdJ), Josef Schuster, advart mot Pegida. Schuster påpekte at Pegida-grupperingene besto av nynazister, og han kalte dem «svært farlige». En drøy måned før det høyreekstreme angrepet på synagogen i Halle i oktober 2019, der to ble to drept, advarte Schuster mot AfD og Pegida, som han anså som “den største faren” for jøder i Tyskland. Som en kontrast presenterte Hoffmann, i januar 2015, Pegida nærmest som en demokratisk bevegelse. Han påsto:

«Mandagsdemonstrasjonene og kampropet ‘Vi er folket’ har sin opprinnelse i den fredelige revolusjonen i DDR høsten 1989, da borgerrettighetsbevegelsen til slutt mobiliserte hundretusenvis av mennesker til kamp for politiske rettigheter og demokrati. Ved å gjenoppta denne tradisjonen ønsker Pegida å formidle et dobbelt budskap: At dagens politiske system i Tyskland er like udemokratisk og korrupt som DDR-regimet var, og at en bred protestbevegelse fra «folket» må til for å endre det.»

Hoffmann avslutter slik om det ekstreme Pegida:«Tiden for en avklaring om hvilken vei bevegelsen vil ta i fremtiden, er åpenbart kommet.»

Hadde Hoffmann vært like nyansert overfor norske muslimer i rapporten som overfor Pegida i kronikken – ville mange feilaktige anklager vært unngått i mediene de siste par år.

Les også: – Han forårsaket medienes feilaktige gjengivelse om antisemittisme blant muslimer, der seniorforsker og prosjektleder Christhard Hoffmann, ved HL-senteret, svarer på Dag Herbjørnsruds tekst.

Herbjørnsrud er initiativtager til Senter for global og komparativ idéhistorie (SGOKI), www.sgoki.org