Etterhvert liberalt menneske som genuint tror på religionsfrihet vil trolig også tro på en sekulær stat. Alle livssyn og trossamfunn fortjener respekt på lik linje, og ingen mennesker skal noen gang har rett til å undergrave eller benekte andres naturrett til fri tenking. Utfordringene kommer når folket skal være deltakende i å finansiere religiøs aktivitet. Da er det betimelig å spørre hvordan prioriteringene gjøres, om prosessene herunder er i tråd med religionsfriheten, og om fordelingen av midler gjenspeiler samfunnet – det sekulære samfunnet.
Støtter gjerne det som samler oss
Mennesker fortjener muligheten til å praktisere sin tro, og så lenge fotballklubber og andre fritidsaktivitet får statlig støtte, ser jeg ingen grunn til å nekte det samme privilegiet til andre organisasjoner som tilbyr kulturelle samlinger. Som ateist er det ingen forskjell for meg mellom kjærligheten folk føler for FIFA og for Koranen. Hvis du tiltrekkes en gruppe som gir deg samhold og identitet, er det likestilt i mine øyne, og fortjener respekt.
Norsk lovparagraf gir kristendommen et ufortjent fortrinn
Mitt problem når det gjelder finansiering av religiøse samfunn stammer fra et aspekt av de norske lover som bryter med menneskerettigheter og naturloven vi alle er underlagt. For paragraf 5 av Lov om trudomssamfunn og ymist anna har et innhold som er verdt å merke seg:
§ 5. Barn som vert født medan foreldra er gifte, høyrer til same trudomssamfunnet som foreldra.
Høyrer foreldra til ulike trudomssamfunn utanfor Den norske kyrkja, avgjer dei saman etter at barnet er født, om det skal høyra til eit trudomssamfunn, og i tilfelle kva for eit samfunn.
Er foreldra ikkje gifte når barnet vert født, høyrer det til same trudomssamfunnet som mora.
Denne paragrafen gir kristendommen en klar rekrutteringsfordel sammenlignet med andre religioner i landet vårt. I det første av de tre avsnittene under paragrafen er det nemlig implisitt at barna det er snakk om er barn av borgere som er medlemmer av Den norske kirke. I det andre avsnittet blir det klart at dersom foreldrene tilhører ulike andre trossamfunn, skal avgjørelsen om tilhørighet i et eventuelt trossamfunn tas av foreldrene om barnet skal tilhøre et trossamfunn.
Er foreldrene medlemmer av Den norske kirke, blir det litt som når du forholder deg passivt til selvangivelsen – sier du ikke noe, betyr det at du samtykker, i dette tilfellet til at barnet ditt skal tilhøre Den norske kirke. Er du som forelder medlem av andre trossamfunn, må du altså aktivt innmelde barnet ditt inn i det ønskede trossamfunnet. Her kan man jo lett forestille seg at tilstrømmingen til Den norske kirke vil forbli relativt massiv – helt uten at foreldre nødvendigvis har tenkt aktivt på dette.
Som ateist er det ingen forskjell for meg mellom kjærligheten folk føler for FIFA og for Koranen
De fleste er ikke kristne
Inntil nylig var det ikke mulig å melde seg ut av Den norske kirke over nett, og det krevdes et svært langdrygt papirbyråkrati for at du skulle fjernes fra medlemslisten. De fleste får ikke en gang med seg at de er registrert som kristne, siden det går automatisk.
Den største andelen av registrerte religiøse i landet er å anse som kristne, delvis på grunn av dette. Her vil mange kanskje argumentere med at andre trossamfunn enn det kristne uansett utgjør et betydelig mindretall. Ikke desto mindre er det slik at flertallet av medlemmene i Den norske kirke ikke beskriver seg selv som personlig kristne. Rent faktisk går bare 2% av den norske befolkningen regelmessig i kirken, til tross for at 70% fremdeles er medlem av Den norske kirke.
Modent for endringer
Hvis Norge skal kunne kalle seg sekulært, må strukturene som gir kristne trossamfunn fortrinn, basert på rotete tolkninger av medlemstall, brytes ned – herunder en famøse paragrafen som opprettholder skjevheten.
Den underliggende motivasjonen bak statlig støtte til religiøse samfunn kom fra et sekulært perspektiv: fordél goder likt og rettferdig til alle religiøse, og en tenkte at dette kunne organiseres ut i fra medlemstall, altså: «Jo flere medlemmer av en gruppe, desto mer penger har de krav på.» Vi ser nå at sistnevnte politikk er moden for endring.
Ja til støtte, nei til innbakt favorisering
Hvis Norge skal stå ved liberale verdier, og særlig da ved påstått religiøsfrihet og ytringsfrihet, må støtte til religiøse samfunn belyses, og organiseres på en transparent måte som nyanserer er enn bare medlemstall.
Det er jo også verdt å merke seg at dagens system ikke kan sies å beskytte barn. Barn skal aldri måtte tvinges inn i en religion eller trossamfunn bare fordi foreldrene selv tror på noe. Vi har en plikt ovenfor dem som enda ikke kan velge selv. Vi har en plikt til å beskytte menneskets rett til å tro og tenke det de selv vil. Først da kan vi begynne å snakke om en støtte til trossamfunn som gir mening – og om genuin religionsfrihet.
