- Mer rom for annerledeshet, takk. - 03.12.2019
- Kontaktinformasjon - 27.04.2018
- Utrops utgave 18 – 2008 er ute nå! - 27.11.2008
Kjære alle medpsykologer eller, helt enkelt, alle medmennesker.I forbindelse med vel overstått landsmøte i Psykologforeningen vil jeg herved dele et innslag, i poesiens navn – og forhåpentligvis vil det generere noen nye tanker om hva det litt utslitte begrepet «integrering» kan være. Jeg kom til Norge i år 2000, følte meg både sett og inkludert, og ble fort en del av det større felleskapet. I mitt tilfelle var det folkesang og folkedans som ga meg en trygg tilhørighetsfølelse. For med sang og dans som felles språk forebygges mye som man ellers med ord kunne klart å rote til skikkelig.
Som voksen ble jeg, gjennom arbeid i innføringsklasser og PPT-tjenesten (Pedagogisk-psykologisk tjeneste) konfrontert med noe ganske annet. Mange av de unge har livserfaringer som vanskelig kan gjenspeiles i de som skal jobbe med dem, og de faller utenfor.
Spørsmålet blir da, er vi som fagfolk til fordel eller besvær?
Fugleperspektivet som tegnet seg etter møtet
Som en av de få heldige flerkulturelle landsmøtedelegater, med et hjerte som banker for de mange, og ikke for de få, har jeg på mange måter et ekstra samfunnsansvar for å stå opp imot urettferdighet i alle samfunnslag. Ved min ankomst til landsmøtet ble jeg møtt av en ganske så homogen forsamling som var kommet sammen for å snakke om utjevning av sosiale forskjeller. Det er jo vel og bra at temaet settes på agendaen, men hele arrangementet ble symbolsk for veldig mange andre norske organisasjoner, og det ble, igjen, klart at vi trenger større grad av mangfold i alle ledd av organisasjoner som skal møte mennesker fra hele verden.
Selv kom jeg til Norge i søken etter fred – i en verden som knuses sønder og sammen av bomber.Som flerkulturell psykolog kan jeg nå ikke la være med å kåsere litt rundt følgende.
Mangfold er en form for positivt kaos – og det er nok både min egen annerledesopplevelse og opplevelsen av å være vitne til andres annerledeshet også. Derfor den litt løse diktsjangeren:
Når Norge, med Nato velger å bombe land for fred,
må man kunne forutse hva man egentlig driver med.
Vårt 2019 går inn i historien på mange vis.
Grensene endres både globalt og kommunalt,
og vi må forvente dette som en konsekvens av våre handlinger – det er derfor helt normalt.
I enhver organisasjon i det flerkulturelle Norge
må en med flerkulturell bakgrunn besitte.
Ikke for at det skal se bra ut på papiret
men fordi det er det beste for alle,
i en verden som fra dag til dag endres kolossalt.
Uten dette vil samfunnet preges av stadig økende fremmedfrykt og hat.
Så lenge vi snakker om mitt og ditt,
vil vi aldri kunne enes på sikt.
En ting må vi enes om, og dette haster nå:
Vi må ha et samfunn for de mange,
og ikke for de privilegerte få.
Når skal vi som fagfolk med den makt vi besitter
slutte å sette merkelapper på normale reaksjoner
som ethvert liv preger og med vonde følelser smitter?
Som fører, og vil føre,
til ytterligere økning i henvisningsetterslep
– med dette skaper vi et stadig smalere normalitetsbegrep.
Flere er utenfor, enn de som opplever seg inn og med.
Vi har en svært så polarisert debatt i Norge – og vel så det.
Vinden er kaldest for de uten klær.
Spørsmålet blir da,
er vi som fagfolk til fordel eller besvær?
Har vi briller store nok til å se og forstå
en voksende gruppe som vi tilliten mister til?
For det kunne vært annerledes å være annerledes
om vi bare stå forenet vil.
Å våge å se utenfor oss selv, hele veien fra øst og til vest.
For at vi bygger nytt og bedre er ikke alltid
det som fører til endring i holdninger og praksis.
Vi må tørre å begynne å med oss selv,
og vi må begynne nå.
Å enkeltbehandle oss ut av samfunnskrisen
vil bli vår tids største skvis.
Å gi en diagnose fremfor hus, trygghet og klær
vil til syvende og sist bli vår tids største besvær.
Vi må lære av andres feil mens vi enda kan.
Det verste som kan skje – og det vi må unngå
– er brannslokking i etterpåklokskapens navn.
Mitt og ditt er jo egentlig alles og vårt.
Så hvorfor er det så vanskelig å begynne med dette
på tvers av våre skott?
På tvers av kommuner, styringssett og fagfelt.
Uten å forstå helheten i ethvert individ,
vil ingen av oss på sikt oppleve seg sett.
Og når dette jo er en menneskerett,
risikerer vi en fortsatt skandaletilstrøm,
som Norge sjeldent før har sett.
Vi har et kollektivt ansvar for å lære av våre feil,
selv med ulikt politisk ståsted, mandat og yrkesfaglig vei.
Å fengsle de svakeste er det letteste som er
Å fjerne de onde få på topp er samfunnsproblemet
– det største som er.
Det rammer miljøet, verdenssamfunnet og alt det gode som er.
Som forening må vi våge å innse
mangelen på vår handling nå.
Slik at ikke lykken,
kun blir forbeholdt de få.
De vises ord som sa:
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv.
I disse dager er det ikke kun de homofile
som utsettes for menneskerettighetsbrudd som terapi.
Det er alle vi som er annerledes
som vil ta skade og få svi
– hvis vi ikke våger å i ord og handling si,
at det å være annerledes er en del
av det det vil si å være normal.
Derfor støttes nå vedtaket til fordel for mangfoldet,
som er en ressurs for samfunnet og ikke til besvær.
Økt medisinering av normale følelser
er en grunnleggende humanetisk feil.
Bordet vårt fanger
i det vi velger å snakke pent om en manglende handling
Da bidrar vi til
å forsterke opplevelsen av utenforskap for mange.
Og igjen står de priviligerte få,
når unngåelsen av vonde følelser
har blitt vår alles letteste mestringsstrategi,
vil vi alle på sikt være tapere av vår tid.
Hvorfor er det da vanskelig å innse og tåle
at etnisk mangfold bare vil øke
og er kommet for å bli?
Det må derfor inn i alt vi gjør.
Generasjon prestasjon samtidig
med en opplevelse av et stadig større utenforskap:
Fravær av vår handling
vil føre til alvorlig tillitsbrudd
og menneskerettighetstap
…tenker den flerkulturelle psykologen i meg.
