En forsvinnende liten andel får amnesti

Svakt asylamnesti fra regjeringen løser ikke de store spørsmålene

Kjell Ingolf Ropstad (bildet) jublet over at ureturnerbare skulle få amnesty. Karl Eldar Evang skriver i dette innlegget at amnesty gjelder forsvinnende få.
Foto:Mona Høvset / KrF
De som får amnesti utgjør kanskje under 1 % av de 3 000 ureturnerbare som man antar befinner seg i Norge.
376Shares

Gunnar Stålsetts ord  i Oslo tingrett i dag, om at han sto overfor et valg om at han måtte  godta at Lula Tekle ble tigger, eller fortsette å gi henne arbeid og lønn og verdighet som menneske, de gir sterkt gjenklang overalt i Norge i dag. Stålsett taler med stor moralsk autoritet. Han så sitt valg om å gi Lula Tekle arbeid som et verdivalg og som et samvittighetsspørsmål. Hans lidelse var ikke det viktige i saken, den er ingenting i sammenlikning med alt Lula Tekle og de andre de ureturnerbare har måttet utholde!

Regjeringen må ha innsett at dette var i ferd med å bli en like eksplosiv sak som Maria Amelie-saken ble i norsk offentlighet, og at de nå var nødt til å komme opp med en ” Lex Lula”. Ut fra det som er kjent om lovforslaget om asylamnesti, så er kriteriene laget slik at bare de eldre personene som har vært i Norge i over 16 år, og der alder pluss oppholdstid i løpet av 2021 tilsvarer 65 år, vil kunne få opphold. Samtidig er 2021 satt som avgrensning for å søke.

Av den svært lange tiden som kreves, og den snirklete formuleringen, så fremgår det at dette vil gjelde et ytterst lite fåtall av de ureturnerbare.

For de 20, kanskje 30 menneskene så vil dette bli en avgjørende vending i livet, et øyeblikk av nåde etter åresvis i limbo. Men de utgjør kanskje under 1 % av de 3 000 ureturnerbare som man antar befinner seg i Norge. En forsvinnende liten andel.

Ureturnerbare mennesker som har levd her i åresvis opp til 15 -16 år, som har kjent regnet i Bergen i hodebunnen, som har sett Oslo endre ansikt, som har mistet helsen sin her, som har blitt utnyttet av kriminelle her, som har jobbet  på Ullevål Sykehus, IKEA eller andre steder med skattekort, for så å over natten miste jobb og hus, som kanskje har barn og familie her, som i realiteten har alt i livet sitt her i landet, vil ikke omfattes.

Dette svært begrensede asylamnestiet er slett ikke en løsning på den håpløse og uverdige og nedbrytende situasjonen som de fleste lengeværende ureturnerbare lever i, uten rett til å arbeide og uten rett til helsehjelp. Det er mer en løsning for at Kristelig Folkeparti skal kunne fortsette i regjering, og hevde overfor kritiske velgere at de har fått til noe for de papirløse. Gunnar Stålsett sa det i pressekonferansen etter at dommen . Dette er ikke noe å være stolt over, eller å si seg fornøyd med. Det løser ikke de store spørsmålene. Utlendingslovens bestemmelser om at mennesker uten lovlig opphold ikke skal kunne arbeide, den må endres!

Etter sigende skal loven om asylamnesti opp til høring, det vil gi ytterligere mulighet til å belyse de lengeværende ureturnerbares situasjon. Fagbevegelsen har uttrykt sterk støtte til kampen for retten til arbeid. Arne Viste har anket sin sak, den forsvinner ikke. Gunnar Stålsett taler nå med full styrke. De ureturnerbare organiserer seg og står fram, og  den allmenne bevisstheten hos befolkningen om de ureturnerbares situasjon øker for hver dag. Regjeringens svake asylamnesti kommer ikke til å få engasjementet i denne saken til å legge seg, tvert i mot. Det kommer til å øke. Også Jonas Gahr Støre, som i dag har prestert å uttale seg negativt om asylamnestiet,  ikke fordi det var for svakt, men fordi han mente det gikk for langt, han kan komme til å få kjenne på sprengkraften i denne saken.