Nye fylker i Norge. Troms og Finnmark er slått sammen til ett fylke.
Foto:Regjeringen.no
Ideen om å løsrive Nord-Norge og danne en union med nordområdene i Sverige, Finland og Russland er blitt normalisert de siste årene. Tvangssammenslåingen mellom Finnmark og Troms har katalysert denne tenkingen., skriver Farid Shariati i dette innlegget.
86Shares

Vi lever i en tid som preges av reelle skandaler og opprør. Det som bekymrer meg, er at dette er resultatet av villet politikk og arroganse over mange år. Keiseren har inga klær, og det er få som vil anerkjenne dette, fordi de aller fleste partiene har vært med å velge hvilke klær han har hatt på seg med de siste tiårenes innføring av markedsliberale idéer.

På bare noen få år har vi sett ulike «opprør» komme til livs, og det er interessant og se hva som har vært foranledningen til frustrasjonen som kommer til uttrykk. Én av de opprørerne er Kystopprøret som startet i Vardø i 2017, og som har blitt til en slags bevegelse i dag. Dette er et ikke resultatet av én enkelt sjømatmelding eller kvotemelding. Det er resultatet av mange års fiskeripolitikk som bidratt til at tidligere selvforsynte småsamfunn opplevd langvarige nedgangstider. Fjerning av leveringsplikter, privatisering av kvoter og manglende leveringsmuligheter er noen, men ikke alle, av årsakene som bidratt til at viktige bærebjelker i mange kystsamfunn blitt svekket eller helt gått under. Kombiner det med ekstreme miljøforurensende tiltak som ødelegger livsgrunnlaget for mange kystfiskere og varmere hav som gjør at artsmangfoldet dramatisk endres. Eller en oppdrettsnæring som er svært upopulær blant innbyggerne og som bidrar til kraftig forurensning og konflikt mellom industrien og lokalinnbyggerne.

Blant ungdommen har apatien, hykleriet og handlingslammelsen som alltid har preget norsk klima- og miljøpolitikk, mens vi står i klimakrisen, ført til et klimaopprør. Det er trist at eneste måten å tvinge politikerne til handling i en slik sak, er ved å streike og gå i demonstrasjonstog. Det skulle være unødvendig når vi vet hvilke konsekvenser som venter dersom vi ikke tar effektfulle grep tids nok.

Avstanden som skapes, er ikke bare den mellom velgere og politikere. Vi blir også splittede som innbyggere. Klimastreikende ungdom blir møtt med mye annet enn solidaritet og empati. Mange skaker på hodet når de hører om et distriktsopprør. Og utfordringer som byene sliter med anerkjennes knapt som et reelt problem og karakteriseres som syting.

Vi har en tendens til å fokusere på det som har fått begeret til å flyte over. Det vi heller bør gjøre er å fokusere på alt som fikk begeret å bli fullt. Misnøye mellom innbyggerne på den ene siden, og makthavende institusjoner og politikere på den andre siden, kommer ikke fra et vakuum. Og folks misnøye med eller uenighet i enkelte beslutninger er ikke heller årsaken til store folkelige motstander og demonstrasjoner. Det er den samlende erfaringen over tid som fører til dette. Og vi bør ta på alvor hvilke langsiktige konsekvenser dette kan ha. For jo mer begeret blir fullt, jo vanskeligere blir det å bevege seg.

Jeg har siden 2008 lagt merke til hvordan polariserende meningsuttrykk stadig blir vanligere. I Nord-Norge har det med jevne mellomrom vært enkelte som tatt til orde for at regionen bør løsrive seg fra resten av landet. Kanskje til og med å danne en ny union med nordområdene i Sverige, Finland og Russland. Dette blir heldigvis møtt med latter, men jeg har også lagt merke til at dette er en idé som blir mer og mer normalisert de siste årene. Tvangssammenslåingen mellom Finnmark og Troms – kanskje det dårligste og mest arrogante politiske prosjektet på mange generasjoner – har katalysert denne tenkingen.

Når alle er opptatte med sitt, er det få som har tid til overs for andre. Mennesker med nedsatt funksjonsevne er den største minoritetsgruppen i samfunnet. Men det er kanskje også den mest glemte og overkjørte gruppen. Flere burde kjenne til hvordan denne gruppens grunnleggende menneskerettigheter ikke ivaretas og hvordan Norge får internasjonal refs for det. Mange sier at NAV-skandalen savner sidestykke i moderne norsk tid. Men det triste faktum er at NAV-skandalen ikke er unik. Andre grupper i samfunnet opplever har lenge kjent på omfattende maktovergrep og total svikt i deres rettssikkerhet, med større konsekvenser enn å bli uskyldig dømte og frihetsberøvet.

En forutsetning for at folk skal kunne tenke på fremtiden er at de ikke gruer seg for mye over sin nåtid. Norge har lenge savnet en helhetlig og bærekraftig sosialpolitikk. Det sies at konkurranse er bra, men jeg tror ikke at det er så bra å utvikle et samfunn som går i en alle-mot-alle-retning. En god, rettferdig og bærekraftig sosialpolitikk setter mennesker og menneskerettighetene i sentrum når tjenester og politikk skal utvikles. Det samler oss som nasjon og gjør oss mindre sårbare for kriser. Det medfører til økt trygghet og mindre mistenksomhet. Og det gjør det også lettere for oss å tenke langsiktig og fremtidsrettet. Vi trenger ikke å være enige med hverandre, men vi bør alltid prøve å forstå hverandre. Fremfor alt trenger vi politikere som møter samfunnets utfordringer med dialog og empati.