tunis, tunisia, sky
De sekulære kreftene samarbeidet med islamistene om å gjøre Tunisia til et demokrati. Det ga resultater og derfor er landet et lyspunkt i regionen, her fra hovedstaden Tunis.
Foto: Pixbay
Progressive, demokratiske krefter i den muslimske verden finnes, men de står ofte i skvis mellom autoritære regimer på den ene siden og reaksjonære, opposisjonelle islamistgrupper på den andre, skriver Sylo Taraku.
100Shares
Sylo Taraku

En forfulgt opposisjonell fra Syria fortalte meg hvordan de måtte kjempe en tofrontskrig mot både diktatur og autoritær islamisme. Faren fra islamister brukes også som et påskudd fra autoritære regimer til å undertrykke både dem og de sekulære, demokratiske kreftene, spesielt i land som Syria og Egypt.

Lar demokrati seg forene med islam?

Men i Tunisia skjedde det noe spesielt under den arabiske våren. De sekulære kreftene samarbeidet med islamistene om å gjøre landet til et demokrati. Det ga resultater og derfor er Tunisia et lyspunkt i regionen. Det begynte med spontane folkelige protester i 2011 under slagordene «arbeid, frihet og verdighet» og det endte med at diktatoren Zine El Abidine Ben Ali måtte rømme til Saudi-Arabia. Nye demokratiske institusjoner erstattet Ben Alis politiregime. Når vi snakker om demokratiets vanskelige kår i den muslimske verden er det mye man kan si om hva som har gått galt. Men minst like viktig er å spørre hva som har gått bra i et land som faktisk har klart overgangen til demokrati. Hva kan man lære av Tunisia?

Demokratiet har vist seg å være mulig på alle kontinenter og i alle kulturer, men ser man på internasjonale indekser om demokrati og ytringsfrihet, så er det tydelig at muslimske land henger sterkt etter vestlige land. I indeksen til Freedom House er det nemlig kun Tunisia av de muslimske landene som figurerer som fullstendig demokrati. Resten er i større eller mindre grad autoritære regimer. Fra det autokratiske Saudi-Arabia til det demokratiske, men ikke så liberale Tyrkia. Siden islam er en fellesnevner for alle disse landene, er det mange som stiller seg spørsmålet om det er islam som står i veien, om demokrati lar seg forene med islam, om Tunisia bare er et unntak som bekrefter regelen.

Grunnlov må være sekulær og sikre rettigheter

Når man snakker om Tunisia, så er det vanlig å legge vekt på samarbeidet som fant sted i overgangsprosessen mot demokrati. Om den brede politiske dialogen de førte, der alle følte seg hørt og representert: den gamle eliten, islamistene, fagforeningene og folk fra sivilsamfunnet. Men hadde islamistpartiet Ennahda ikke omfavnet demokratiet, ville man neppe klart å skape konsensusen om de nye demokratiske institusjonene.

Faren fra islamister brukes som et påskudd fra autoritære regimer til å undertrykke både dem og de sekulære, demokratiske kreftene

Det var mye skepsis blant de sekulære mot å samarbeide med et islamistparti, men de tok sjansen. Islamistene så seg også tjent med å støtte demokratisering, ellers kunne de risikere en backlash som i Egypt, der islamistene blir utsatt for omfattende forfølgelse. Men Ennahda-partiet har også ideologisk blitt pro-demokratiske. Partiets grunnlegger, Rached Ghannouchi, er en av de fremste tenkere i den muslimske verden i dag. Han mener at demokratiet er mulig i Midtøsten så lenge de rette vilkårene er til stede. En nøkkelfaktor ifølge ham er et samarbeid mellom moderate sekularister og moderate islamister og viljen til å kompromisse og dele makt. Grunnloven må være sekulær og sikre rettigheter for både kvinner og minoriteter. Og selvsagt: Det må være likhet for loven.

Muslimer flest ønsker demokrati

Han snakker altså om moderate islamister. Med det mener han partier som er inspirert av islamske verdier, men som ikke er tilhengere av Sharia-lover. Ghannounchi sammenligner Ennahda med kristendemokratiske partier i Europa. I religiøse spørsmål mener han at autoriteten tilhører Gud, uten noen mellommenn. «Ingen er talsmann for Allah. Pluralisme i islams tolkning er en garanti for fred», sier han. Det er ingen referanse til Sharia-lover i Tunisias grunnlov, og det er tillatt å forlate islam.

Likhet for loven innebærer at muslimer og ikke-muslimer må behandles likt. Også for dette prinsippet finnes det tradisjoner i islam som man kan basere seg på. I Medina-pakten i Muhammeds tid ble det referert til borgere av Medina som «ummah», uavhengig av religiøs tilhørighet. Jøder av Medina hadde som borgere forrang foran muslimske migranter fra Mekka, som ikke var en del av ummaen. Islamsk ummah omfatter med andre ord både muslimer og ikke-muslimer. Eller som Ghannounchi sier: «Ummah er borgere i en nasjon». Det er slik han argumenterer mot en islamsk stat.

En sekulær stat skaper en god ramme for mangfold og religionsfrihet. Islam kan sameksistere med demokratiet så lenge staten ikke tar seg oppgaven med å være en mellommann mellom Gud og de troende. For da blir religionen fort tyrannisk og korrumpert. Men sekularitet er ikke tilstrekkelig. Erfaringer med sekulære regimer i Midtøsten har ikke vært så positive fordi de ikke var demokratiske i tillegg. Min syriske venn, som jeg nevnte i innledningen, ble fengslet av det sekulære Assad-regimet bare for å ha uttrykt sine meninger. Ved siden av sekularitet trenger man nemlig også ytringsfrihet. Det har man for eksempel ikke i Egypt, men det har man i nabolandet Tunisia. Uten ytringsfrihet klarer ikke de demokratiske kreftene å utfordre verken religiøse eller sekulære autoriteter. Uten ytringsfrihet klarer ikke muslimske land å utnytte sin intellektuelle kapasitet. Rached Ghannouchi ble i sin tid som opposisjonell fengslet flere ganger og til og med torturert. Til slutt ble han tvunget til å forlate landet. Etter diktaturets fall ble han imidlertid en av arkitektene bak demokratiseringen av Tunisia. Dette viser hvorfor alle progressive krefter i den muslimske verden bør ha ytringsfrihet som sin fanesak.