Vi la ut med en illusjon om at viruset ikke angikk oss nevneverdig, eller, om ikke annet, at helsevesenet ville ordne opp for oss. Nå har vi skjønt at absolutt alle må konfrontere viruset, skriver Gülay Kutal.
Foto: Firuz Kutal
Vi la ut med egoistisk overlevelsesinstinkt i møte med koronaviruset, men aner nå en gryende forståelse av den helt nødvendige solidariteten, skriver Gülay Kutal.
57Shares

Korona-krisen er først og fremst en helsekrise, så en økonomisk krise. Vi ble truffet av den plutselig, men har allerede gått gjennom flere faser. Allikevel befinner vi oss fortsatt både i den helsemessige og den økonomiske krisen. Foreløpig virker det som om helsekrisen kanskje er litt under kontroll og at den økonomiske krisen prøves å gjøres håndterlig. Samtidig aner vi egentlig ikke hvordan det vil gå.

Egoistisk overlevelsesinstinkt kom først

Den første fasen opplevde vi en fjern uro. Den 9. februar så vi på nyhetene at en kinesisk lege var død. 34 år gamle Li Wenliang hadde oppdaget «Wuhan-viruset», som koronaviruset het da. Han hadde varslet om det. Legen var selv blitt smittet. I dagene som fulgte så vi flere bilder fra Kina med tomme gater, folk i masker og hamstring i butikker.  Men Kina var langt unna. Vi var urolige på avstand – ikke ordentlig urolig.

Det er ganske lenge siden vi har vært så klar over hvor avhengige vi er av hverandre

Vi gikk så over i fase to, da de tre første smittetilfellene av koronaviruset den 21. februar ble påvist i Italia. Bare dager senere, den 26. februar, ble det første tilfellet påvist i Norge. En eksistensiell frykt og angst begynte å spre seg blant oss. Vi startet med å hamstre Antibac. Dernest matvarer i butikkene. Vi var veldig urolige, og ville sikre oss selv og våre nærmeste. Egoistisk overlevelsesinstinkt vant over alt annet.

Vi er i solidaritetsfasen nå

I den (foreløpig) siste fasen, fase tre, med mange tusen smittede, flere titalls døde i Norge og over 10.000 døde både i Italia og Spania, skjønner vi at vi er nødt til å være solidariske. Vi forstår bedre nå at det ikke hjelper at vi har mat nok til flere måneder, hvis hele matkjeden kollapser. Vi forstår at selv om vi ikke er i risikogruppen for korona, må vi beskytte andre som er i risikogruppen. For dersom hele helsevesenet er opptatt av å behandle korona-syke, vil vi ikke få hjelp til våre hverdagslige helseproblemer. Jeg tror faktisk det er ganske lenge siden vi har vært så klar over hvor avhengige vi er av hverandre.

Derfor er vi i solidaritetsfasen nå. Vi forstår at vi er sterkere mot viruset når vi står sammen!