people, child, portrait
De fleste i Norge har vanskelig for å ta til seg hvilken nød koronakrisen skaper for enkelte i verden, her fra Mumbais Dharavi-slum. Det er urovekkende at akkurat kongefamilen skal belære oss om livets utfordringer, skriver Torvald Therkildsen.
Foto: Pixbay
Med tanke på epidemiens hardest rammede var det smertefullt å høre kongeparets påskehilsen i år. – Jeg vil ikke bli belært i nestekjærlighet av personer som representerer det motsatte av demokratiske verdier, skriver Torvald Therkildsen.
162Shares
Torvald Therkildsen

Jeg leste i går om inderen Jeetender Mahender, en 36-år gammel sanitetsarbeider og Dalit (‘kasteløs’/’uren’ ifl. indisk kastesystem), som på flere dager ikke har våget å forlate skuret familien hans bodde i med mindre han måtte på toalettet. Mahenders familie bor i Valmiki-slummen i nordre Mumbai, India, en av de mange slumområdene som blomstrer fram i utviklingsland som følge av urbanisering og enorme sosiale forskjeller. Områdene er tikkende bomber for spredning av dødelige sykdommer, grunnet forferdelig sanitet, gigantiske sosioøkonomiske forskjeller, og skyhøy befolkningstetthet. Dharavi-slummen i Mumbai har en befolkningstetthet som er tretti ganger større enn New York City. Noen steder deler 1440 mennesker ett toalett.

De fattige rammes i størst omfang

India er et godt eksempel på de ekstreme forskjellene som finnes mellom de som er mest og de som er minst privilegerte. Sosial distansering, for eksempel, er blant privileger forbeholdt de rikeste og de som har muligheten til å jobbe hjemmefra. Over 74 millioner mennesker, over en sjettedel av landets urbane befolkning bor i slumområder.

Det er ikke bare i India at fattigfolk blir rammet hardest av koronakrisen. I USA mangler 44 millioner mennesker helseforsikring, og ytterligere 38 millioner andre har en forsikring som er utilstrekkelig. I EU har rike nasjoner som Nederland blokkert felles gjeldsinstrumenter for å takle de negative økonomiske konsekvensene av pandemien, som i praksis betyr at de fattige nasjonene må takle konsekvensene av pandemien på egenhånd.

Pandemien avslører det hyklerske Norge

Grunnen til at jeg tar opp disse forskjellene mellom rik og fattig i denne pandemien er at jeg i påsken ble minnet om hvor fullstendig umoralsk våre egne institusjoner virker i krisetider som dette. Det er især én institusjon som fremdeles mørklegger arbeidet vi har gjort for demokrati og likestilling i dette landet: Kongehuset.

Vi i Norge nyter flere privilegier enn noen andre land, kanskje i verdenshistorien. Og det i seg selv er ikke umoralsk. Norsk velstand og rikdom har kommet av over hundre år med tillitsbygging mellom stat og borgere, og fornuftige investeringer i bærekraftige økonomiske strukturer. Norge har blant annet vunnet tittelen verdenshistoriens beste demokrati, skal man tro en rangering av verdens demokratier, sitert i et nyhetsinnslag fra NBC.

Og ja, Norge er et symbol verden over på hvordan likestilling og fattigdomsbekjempelse skal se ut. Det er lettere å holde motet oppe hvis vi vet at vi aktivt prøver å hjelpe de som sliter mest i denne perioden, og at vi alle står i dette, sammen. Vi gav over 5 milliarder i bistand til utviklingsland i 2019. Vi prøver å vise til verden at vi faktisk tror på ukrenkelige menneskerettigheter.

Pandemien viser nok en gang at Norge er hyklersk

Men det gjør vi ikke. Koronapandemien avslører hvordan enkelte systemer globalt gir enorme mengder med privilegier til mennesker som ikke jobber 12 timer hver dag for å holde seg i live eller nå står på norske sykehus dag ut og dag inn for å redde dødssyke. Pandemien viser nok en gang at Norge er hyklersk. Andre mennesker verden over dør i rennesteinen mens vi mottar formaninger om demokratisk innsats fra en kongefamilie som på ingen måte representerer demokrati.

Urovekkende aksept av føydale systemer

Kongeparet sin påskehilsen gjorde meg rent ut sint. Det er noe særdeles fornærmende ved å se to mennesker, som grunnet deres blod og ikke deres meritt kan sitte på en eventyrseter, våge å snakke om felles innsats og det å stå sammen i disse vanskelige tider. Hvordan skal jeg reagere med annet en fornærmelse når NRK skriver at det blir en «annerledes påske for mange – også for kongeparet»? Hva er annerledes for dem? Risikerer de å miste jobben sin? Står de i fare for å bli overveldet av døde på arbeidsplassen?

Det er noe urovekkende ved at vi fremdeles aksepterer føydale systemer når vi ser hvor hardt denne pandemien rammer de som er svakest stilt verden over. Jeg vil ikke bli belært i nestekjærlighet av en personer som bokstavelig talt representerer det motsatte av demokratiske verdier.

Fremhev heller de virkelige heltene

I India dør mennesker i slummen fordi de har blitt plassert der av forferdelige kastesystemer og et økonomisk system som systematisk nedprioriterer de svakest stilte i landet. I verdens rikeste land sitter det en statsfinansiert gallionsfigur på fjellet og snakker om hvor vanskelig mange har det økonomisk. Det er så ovenfra-og-ned som en kan få det.

Når dronningen sier at det kommer noe godt ut av det, tenker jeg bare på hvordan italienerne I Bergamo følte det da en karavane av militærbiler måtte flytte likkister ut av byen fordi krematoriene rett og slett ikke klarte å holde tritt med dødsfallene. Hvor er det gode her? Dronningen sier i sin påskehilsen at vi skal se fremover. Personlig ser jeg fremover mot en tid der vi her til lands skal slutte å late som om det er normalt at grunnloven vår bestemmer at én familie for all tid vil være hevet over andre.

Jeg synes vi skal slutte å skrive om hva to monarker mener om krisen, og heller snakke med de heltene som står på frontlinjen og ofrer seg for at oss andre skal få leve videre med en viss grad av helse og velferd. Dét er stort.