– Fra før å ha kunnet tilby faste, trygge stillinger, har arbeidsmarkedet tatt i bruk stadig mer midlertidighet, og lave stillingsbrøker.
Foto: Pixabay
Når innvandrere og flyktninger er overrepresentert i smittestatistikkene er det hovedsakelig av sosioøkonomiske årsaker, og utfordringer med språk er et forsvinnende lite problem, skriver Susan Elfrida Fooladi.
462Shares
Susan Elfrida Fooladi
Latest posts by Susan Elfrida Fooladi (see all)

Regjeringen publiserte den 24.4.2020 en pressemelding hvor det ble hevdet at «Koronakrisen har bekreftet at det å bo i Norge og ikke forstå språket, kan by på store utfordringer». Det ble påpekt at innvandrere og flyktninger er overrepresentert i statistikken over Covid-19-smittede, og med dette som grunnlag, ble det igjen understreket at språkkravene for permanent oppholdstillatelse, og norsk statsborgerskap bør heves.

Den sittende regjeringen har tydeligvis ikke helt klart å skille snørr og bart i dette tilfellet. At flere utsettes for smitte i områder hvor det er sosioøkonomiske utfordringer, er gjengs i mange land. For eksempel ser man at afroamerikanere i USA er betydelig hardere rammet av viruset enn amerikanere med europeisk herkomst. Afroamerikanerne kan ikke sies å «ikke forstå språket informasjonen om smitteforebygging gis på», så det argumentet faller på sin egen urimelighet. 

En annen faktor man også bør ta med i betraktningen er hvor folk jobber. Skal man sammenligne noe slikt som smitteforekomst, så må man sammenligne lignende grupper. Det å gjøre noe annet vitner om en manglende forståelse av forskningsmetode. Så må man også ta med i betraktning hvor, og i hvilke stillinger folk jobber. Det skal sies at det er mange innvandrere som både er høyt utdannet, og som jobber i høytlønnede yrker, men vi vet at en betydelig andel jobber innen omsorg, renhold, og i servicebransjen. Jobber man som renholder, pleiepersonell eller butikkmedarbeider er risikoen for å bli utsatt for smitte mangedoblet sammenliknet med for eksempel lærere som har mulighet til å undervise over nett, som kan bestille hjemlevering av mat over nett, og som reelt kan følge rådene om sosial distanse. Forskjellen på hvor mange mennesker man daglig må å være i kontakt med, vil være enorm, og som følge også risikoen for å utsettes for smitte. 

Hvis vi så skal ta for oss de foreslåtte endringene i språkkrav, så er det mer som ikke henger på greip. Flyktninger og innvandrere skal altså nå et høyere språknivå. Forslaget om å skjerpe kravene har møtt massiv kritikk fra fagmiljøene, men kritikken har blitt ignorert. Det kommer ganske hurtig fram at en «pisk, ikke gulrot»-strategi skal tas i bruk, og det kommer også klart fram at de som har laget lovforslaget ikke skjønner seg på språkinnlæring. 

At innvandrere faller ut av arbeidsmarkedet grunnet manglende norskkunnskaper er absolutt vrøvl 

Språk er et modningsfag, og det er et fag man (oftest) blir gradvis dårligere på å tilegne seg, desto eldre man blir. Å true med å ikke gi permanent opphold eller statsborgerskap basert på manglende språkferdigheter (da på et relativt høyt nivå) er grimt. Når de da i tillegg knytter disse manglende ferdighetene opp mot smitte i en pandemi, så blir bildet enda styggere. 

Et viktig punkt når det er flyktninger som omtales, er hvilken linje myndighetene har lagt seg på i asylpolitikken. Det har blitt bestemt at Norge kun skal akseptere såkalte overføringsflyktninger, altså de som kommer gjennom FN-apparatet. Erfaringsmessig er denne gruppa de med minst skolebakgrunn, minst språkkompetanse, og det er derfor de som har de dårligste forutsetningene for å oppfylle høyere språkkrav. Når man ser dette i sammenheng, kan det nesten se ut som om det er villet politikk å skape større forskjeller, samt en underklasse uten stemmerett her på berget. 

Et siste punkt er at det kan se ut som om det er en manglende forståelse av det norske arbeidsmarkedet blant de som bestemmer i det lille landet vårt. Det presiseres gang på gang at innvandrere og flyktninger kommer seg ut i jobb, men at de faller ut av arbeidsmarkedet etter en gitt periode, og at det skyldes manglende norskkunnskaper. Det anser undertegnede som absolutt vrøvl. Man står ikke i en jobb i flere år, for så brått å  miste jobben på grunn av manglende språk. Det norske arbeidsmarkedet har sakte men sikkert endret seg i takt med at politikken har krøpet mot høyre. Fra før å ha kunnet tilby faste, trygge stillinger, har arbeidsmarkedet tatt i bruk stadig mer midlertidighet, og lave stillingsbrøker. Dette resulterer i at folk er midlertidig ansatt i en stilling i kanskje to år, for så å miste jobben når det nærmer seg tid for å omgjøre stillingen til fast. Så at flyktninger og innvandrere først har en høy arbeidslivsdeltakelse, for så å falle ut av arbeidslivet trenger slett ikke å ha med språkkunnskaper å gjøre. Det kan godt være at årsaken er en helt annen. 

Det sagt. At de som sitter med makt benytter seg av enhver anledning til å ekskludere mennesker fra å leve i trygghet, delta i demokratiske prosesser, samt å leve verdige liv, gjør oss sammenlignbare med land vi helst ikke vil sammenlignes med.