Både innvandring og klima krever at vi omstiller oss både som samfunn og i det daglige livet, skriver Sylo Taraku.
Foto: Agenda
Både innvandring og klima krever at vi ofrer noe for verden og omstiller oss som samfunn, påpeker Sylo Taraku.
285Shares
Sylo Taraku

Innvandring har vært hovedsaken i nesten samtlige valgkamper i Europa etter migrasjonskrisen i 2015, men har de siste par årene fått stadig sterkere konkurranse av klimasaken. 2019 ble året da tusenvis av ungdom streiket og demonstrerte i verdens storbyer for mer offensive klimatiltak. Samtidig har vi sett voksne med gule vester i Frankrike som demonstrerte mot sosialt urettferdige klimatiltak. Også motstanden mot bensinavgifter i Sverige og bompenger i Norge har vært stor. Og nå sist: Vindmølledebatten som raser mange steder i landet.

Hva er det med det med innvandrings- og klimasakene som skaper så sterk polarisering? 

Verden først eller Norge først?

En forklaring kan være at både innvandring og klima krever at vi ofrer noe for verden. Viljen og muligheten til å gjøre det er ikke likt fordelt. Både innvandring og klima krever at vi omstiller oss både som samfunn og i det daglige livet. En omstilling som rammer ulikt. 

Ifølge ekstremismeforsker Jacob Aasland Ravndal handler et viktig skille i vår tid her i Vesten om hvor solidariteten starter og slutter. En tilnærming er en universell solidaritet som handler om å redde verden, som begynner der ute og går innover. Andre tar utgangspunkt i en relasjonell solidaritet som handler om å beskytte seg selv og sine egne. Man begynner lokalt og nasjonalt og fortsetter utover. Mange befinner seg et sted i midten av disse to utgangspunktene, men dette skillet reflekteres tydelig i både klimadebatten og innvandringsdebatten.

Globalt er det perspektivet som prioriterer det nære som er dominerende, mens i Vesten er en universalistisk tilnærming vanligere. Vi er mer internasjonalt bevisste og vi har blitt mer klimabevisste, men denne positive utviklingen går ikke uten motstand. 

Alle omstillinger genererer motstand. Det ser vi ikke minst i vindmølledebatten som raser mange steder i landet, hvor den ene siden i debatten opplever det som at deres nære natur blir ødelagt, mens den andre siden argumenterer med viktigheten av mer grønn kraft for klimaomstilling. Klima- og miljøminister Sveinung Rotevatn (V) sa til Bergens Tidende at vindmølledebatten mer og mer ligner på innvandringsdebatten. Samtidig vil nok begge sider være enig i at vi uansett trenger et bedre system for skattlegging av overskuddet fra vindkraft.

Faktafornekting

Det krever stor bevissthet for å bekymre seg for noe som vil skje langt fremover i tid. Men takket være mange nye rapporter, og at folk ser klimaendringer selv, med varmerekorder og naturkatastrofer, har bevisstheten økt de siste årene. Men det er fortsatt stadig mange som ikke er overbevist. 

Klimaaktivister kritiserer skeptikerne for å være faktafornektere. For å ikke ta innover se de solide forskningsrapportene som peker på konsekvensene av å ikke handle nå. Klimaskeptikere kritiserer klimaaktivister for å drive med dommedagsprofetier og skremselspropaganda. 

I Norge har vi gode tradisjoner med å løse interessekonflikter, men i debatter om identitet og verdier er det vanskeligere med kompromisser

I innvandringsdebatten kan man se rollene snudd: Innvandringsskeptikere som kritiserer de liberale for å være faktafornektere. For å ikke ta innover seg konsekvensene innvandring kan medføre for økonomi, kriminalitet, nasjonalt samhold og så videre. Mens innvandringsliberale kritiserer innvandringskritikere for å drive med dommedagsprofetier og skremselspropaganda. Samtidig kan innvandringsdebatten også sees som et uttrykk for at man prioriterer ulike fakta, at integreringsutfordringer i Norge prioriteres av noen, mens utfordringer i den globale flyktningsituasjonen prioriteres av andre. Igjen: En debatt hvor de to sidene prioriterer opp to ulike former for solidaritet – den relasjonelle og den universelle.

Da Greta Thunberg gjestet den amerikanske humoristen, Trevor Noah ble hun spurt om forskjellen mellom klimadebatten i USA og Sverige. Hun svarte at i USA er klimadebatten fortsatt en debatt mellom de som tror på menneskeskapte klimaendringer og de som ikke tror på det. Mens det er et faktum i Sverige. Også her hjemme har vi kommet oss videre og samlet oss om at klimaendringene er reelle og et problem. 

Prisen for omstillinger

Skillet i Norge går mellom de som er veldig bekymret og de som er mindre bekymret. Og videre: Hva er de riktige tiltakene? Hvem skal betale prisen? Hvilke næringer skal ta den store delen av byrden? 

Samtidig har det dukket opp spørsmål om livsstil i klimadebatten, som bidrar til å forsterke skillene. Å spise mindre kjøtt, kjøre mindre bil og reise mindre med fly oppleves av noen som et angrep på livsstilen de har, og ikke bare et spørsmål om hvem som skal bære kostnaden. I Norge har vi gode tradisjoner med å løse interessekonflikter, men i debatter om identitet og verdier er det vanskeligere med kompromisser. De stikker dypere. Når folk føler at den livstilen de har skiller seg sterkt fra den livsstilen som idealiseres i klimakampen, så opplever de at et slags press på seg. At deres frihet blir truet. At de må tilpasse seg mot egen vilje. 

Omstilling til mer etnisk og religiøst mangfold er kanskje den mest krevende kulturelle omstillingen i vår tid. Her er det ikke den individuelle identiteten og livsstilen som blir utfordret, men forståelsen av felles nasjonal identitet og samhørigheten mellom oss. 

I USA så vi nettopp et nytt eksempel på hvordan politivold mot svarte amerikanere kan trigge opptøyer og bringe de latente etniske spenningene på overflaten. 

Deler av skillelinjene i både innvandrings- og klimadebatten kan også forklares med hvor høy tillit folk har til politikere og systemet. De som har høy tillit, stoler mer på at klimatiltakene virker enn de som har lavere tillit. Videre er de som har tillit mer innvandringsliberale enn de som ikke har tillit til systemet. De er mer optimistiske til at integreringen vil fungere selv med høye innvandringstall. Tillit henger blant annet sammen med hvor folk bor og med utdanningsbakgrunn. Folk med kortere utdanning og de som geografisk er lengre unna makten stoler i snitt mindre på politikere og dermed også på klimatiltakene og innvandringspolitikken. 

Kanskje er det riktig å si at det er kombinasjonen av interessekonflikt om hvem som skal bære byrdene og en konflikt om verdier, identitet og livsstil som gjør at det blir så høy temperatur i klima- og innvandringsdebattene. Jeg tror det er viktig at vi anerkjenner begge deler, om vi skal få til løsninger som både har støtte hos et politisk flertall, og løser viktige utfordringer i Norge og i verden.