– Et samfunn som er dominert av hvithet, får rasistiske konsekvenser for grupper og individer som faller utenfor hvithetsnormen. 
Foto: Quilette
Hvithet-kategorien er nyttig for å identifisere maktstrukturer, skriver Linda Noor. 
395Shares
Linda Noor
Latest posts by Linda Noor (see all)

I Utrop den 25. juni skriver Yvette M. Stornes at hvithet-begrepet bidrar til polarisering og at hun ikke helt vet hva begrepet betyr, men at hun er sikker på at det ikke er noe positivt og at det har blitt et legitimt skjellsord.

Jeg er helt enig i at den pågående livsviktige debatten om rasisme er polarisert, men den trenger ikke være det. Hvis vi prøver å senke garden litt og lytte mer til hverandre, så står nok de fleste ikke så langt fra hverandre som debatten ved første øyekast gir inntrykk av.

«I forlengelse av Sandra Fylkesnes sitt leserinnlegg har jeg igjen blitt oppmerksom på at min egen halvbrunhet gir en litt besynderlig kred blant antirasistiske aktivister», skrev Yvette Stornes den 25. juni.
Foto : Faksimile Utrop 25.06.2020.

Forskjellene samfunnet velger å vektlegge

La oss se nærmere på begrepet hvithet. I de pågående debattene er ikke hvithet ment eller brukt som en fornærmelse, men som et analytisk verktøy.

Det er en sosialt konstruert kategori som er nyttig for å identifisere maktstrukturer og ha en kritisk gjennomgang av disse. De kan være synlige og mer usynlige og de resulterer i systemisk rasisme og diskriminering av grupper som tilhører andre sosialt konstruerte kategorier som de med definisjonsmakt ser på som «de andre». Det handler om hvem som innlemmes som en del av det store «vi» og hvem som utdefineres fra det store fellesskapet. Det kan være kategorier som «utlendinger«, «innvandrere», «svarte», «samer», «jøder», «muslimer» osv.

Alle mennesker er forskjellige, men det handler om hvilke forskjeller samfunnet velger å vektlegge og hvilke som blir sett på som avgjørende for «limet» i gruppen eller samfunnet. Her kommer definisjonsmakt inn, og de som sitter på definisjonsmakten får privilegiet av å sette rammene for normene. 

Konsekvenser for de som faller utenfor hvithetsnormen

Hvithet er normen i vårt samfunn og for personer som hele livet blir identifisert som hvite, ergo normen, er det sannsynlig at man ikke er like bevisst på en rekke andregjørende mekanismer, fordi de ikke rammer en selv.

Dette er en velkjent teori fra feministisk tenkning, hvor Simone de Beauvoir argumenterer for at kvinnen er «den andre». Hun viser hvordan samfunnets institusjoner er bygget opp av menn og på menns premisser, og slik blir de normen i samfunnet, det «universelle». Kvinnen blir et slags avvik i en samfunnsorden der menn er «normalen». Beauvoir tar et kraftig oppgjør med essensialistiske forestillinger om hva det vil si å være en kvinne, forestillinger som går på at menn og kvinner har visse naturgitte sosiale og kognitive egenskaper, som i realiteten er formet av kultur og oppvekst.

Hvithet er normen i vårt samfunn og for personer som hele livet blir identifisert som hvite, ergo normen, er det sannsynlig at man ikke er like bevisst på en rekke andregjørende mekanismer, fordi de ikke rammer en selv


Når vi snakker om patriarkatet som en maktstruktur betyr ikke det at alle menn er mannsjåvinister og kvinneundertrykkende, men det betyr at det finnes et system som i konsekvens får diskriminerende utslag for kvinner, fordi systemet favoriserer mannen.

Det er det samme med hvithet. Det er en maktstruktur, som ikke betyr at alle hvite er rasister, men det betyr at et samfunn som er dominert av hvithet, får rasistiske konsekvenser for grupper og individer som faller utenfor hvithetsnormen. 

Viktig å identifisere makt- og normstrukturer

Det er selvfølgelig komplekst og sammensatt, slik vi mennesker er. Et vanlig motargument mot hvithet som en maktstruktur som fører til systemisk rasisme, er «ja, men hva med hvite som blir utsatt for rasisme fra ikke-hvite?». Ja, det kan også være rasisme, på individnivå, og skal absolutt tas like alvorlig som enhver form for mobbing og trakassering. Men det er likefullt en svært lokal og begrenset form for rasisme, som ikke vil fortsette å ramme den hvite personen systemisk. Det vil ikke hemme på bolig- og jobbmarkedet eller i storsamfunnet ellers.

Når vi snakker om hvithet betyr ikke det at hvite har skylden for det som har skjedd gjennom historien som følge av en hvit overherredømme-ideologi. Det handler ikke om å sette grupper opp mot hverandre, som det ser ut til at Stornes tror. Ikke-hvite er også preget av denne hvithetsnormen, akkurat som kvinner også er med på å videreføre patriarkalske strukturer.

Stornes med flere, hevder at det å fokusere på hvithet, er destruktivt for den antirasistiske kampen. At det underbygger en oss-mot-dem tankegang og at det å «rasisme-male» hele det norske samfunnet ikke er rett vei å gå.

Men akkurat som med kampen for kvinners rettigheter, så kommer vi ikke videre, hvis vi ikke først identifiserer hvilke makt- og normstrukturer som er problematiske. Og vi kommer ikke videre hvis vi ikke oppnår en allmenn oppslutning rundt at maktstrukturer som favoriserer menn eller favoriserer hvite, faktisk er et problem – og på den måten vil vi heller ikke komme nærmere reell likestilling for alle.