Filosofen Max Stirner avviste doktriner og systemer av alle slag som forstyrrende og destruktive.
Foto: Faksimile: The Wall (Pink Floyd, 1982)
Filosofen Max Stirner avviste doktriner, og ønsket fokus på «det egoistiske» Stirner var ekstrem, men tankene hans kan kanskje hjelpe oss i kampen mot rasisme, skriver Torvald Therkildsen. 
63Shares
Torvald Therkildsen

En ting jeg har tenkt mye på de siste månedene med demonstrasjoner er hvordan jeg skal forklare rasisme til mine eventuelle fremtidige barn. De vil trolig også bli født inn i en verden som fremdeles er preget av dette temaet. 

Vi må fortelle barna våre om rasismen

Jeg må lære dem hvorfor det har seg slik at etniske minoriteter tjener mindre enn Ola Nordmann, eller hvorfor Afrika sitt kart ser ut slik som det gjør. Jeg må forklare dem hvorfor andre verdenskrig skjedde, og hvorfor noen, selv til den dag i dag, insisterer på at Holocaust aldri skjedde. Jeg må forberede dem på en verden som slettes ikke likner den uskyldige barn fortjener. De bli født inn i urettferdighet, og det blir min jobb å forklare det til dem. Men hvordan skal en forberede sine barn på denne demonen, eller forklare dem at noe så absurd er en så vesentlig del av alle våre liv?   

Jeg har ikke tall på hvor mange bøker, artikler, blogg-poster og Buzzfeed-artikler det finnes der ute som alle prøver å beskrive rasisme. Fra psykologer som spesialiserer seg på post-kolonialismens innflytelse på selvet til aktivister på Twitter, alle er desperate etter å beskrive denne metafysiske suppen av hat og pseudo-vitenskap. 

Jeg er vokst opp i et multietnisk hjem, og har helt siden jeg var liten vært nødt til å forholde meg til at alle har en mening om rasisme, svært få er enige, og mange ignorante meninger og spørsmål om min familie blir svært ofte til lange og ubehagelige samtaler. Dette er ubehagelig, særlig når jeg føler meg mindre kvalifisert til å uttale meg om rasisme for hver dag som går.

Men allikevel har mennesker som jeg et ansvar. Vi har en forpliktelse overfor de som kommer etter oss, en forpliktelse til å forklare dette kaoset av hat og sinne til dem som er for små til å være hatefulle og sinte. Jeg hevder ikke at jeg har funnet svaret, men en tilfeldig bok, som ga meg et nytt perspektiv jeg føler burde deles med flere, falt nylig i fanget mitt. 

«Moral krever egoisme»

Under karantenen snublet jeg over en gammel og obskur bok skrevet av en litt besynderlig skrue ved navn Max Stirner. Stirner var tysk filosof og en del av Karl Marx og Friedrich Engels sin sosiale gruppe på 1800-tallet. Han var affiliert med den intellektuelle bevegelsen kalt De unge hegelianerne. Stirner blir ofte, og kanskje med et snev av sannhet, ansett som ganske sprø. 

Den aktuelle boken het The Ego and Its Own, og er Stirners magnum opus. Den er minst like kontroversiell i dag som den var da den kom ut i 1844. Stirner støttet filosofisk egoisme. Kort fortalt er egoisme en etisk teori som anser tilfredsstillelse av selvet som grunnlaget for moral. Egoisten er den som avviser «store ideer, en god sak, en doktrine, et system», og boken forteller at en egoist ikke har noe politisk kall, men lever utelukkende for seg selv. 

«Penger, grenser – og raser – er illusjoner»

Dette er radikale holdninger, også i dag. Stirner brydde seg ikke om det abstrakte. Han brydde seg ikke om det oppdiktede. Alt som gjelder for egoisten er den virkeligheten han har foran seg. Alt annet er damp; luft og såpebobler. Stirner avviste særlig allment aksepterte sosiale institusjoner – så som staten, kapitalistisk eiendomsrett, og selve ideen om et samfunn – som «spooks,» spøkelser som bor i hodet vårt. 

Rase slutter å opptre som en avgjørende del av hverdagen når vi anerkjenner at rase ikke er annet enn enda et abstrakt begrep som har til hensikt å undertrykke

Stirner var radikal, men selv radikale idéer kan, av og til, anvendes på en fornuftig måte. Stirners teorier kan kanskje virke positivt på kamp mot rasisme rasismen og alle dens pseudovitenskapelige komponenter. Rasisme er avhengig av at rase er et ubestridt faktum. Men, sett fra Stirner, så er rase en illusjon, enda et spøkelse, som kan bli ødelagt av egoet og det frigjorte individet. Rase finnes ikke, på samme måte som at grenser er oppdiktet og penger kun har verdi så lenge vi alle er enige om at de har det. Rase slutter å opptre som en avgjørende del av hverdagen når vi anerkjenner at rase ikke er annet enn enda et abstrakt begrep som har til hensikt å undertrykke.  

Spøkelsene som får næring av at vi tror på dem

Stirner var også tankevekkende forut for sin tid. Allerede i 1844 forutså han at samfunnskrefter som nasjonalisme og kommunisme ville påstå at de kunne fjerne alle etniske utfordringer og strider mellom borgere. Stirner mente at autoritære styrer som lovte like rettigheter til borgerne ikke holdt sine løfter. Det som skulle samle folket endte opp med å splitte, og til slutt utrydde selvet.  

Og av alle ting var det denne tilsynelatende kyniske og foraktelige egoismen til Stirner som hjalp meg med å finne ordene til å beskrive rasisme slik at alle kan forstå det. Så, hvis jeg da en gang får et barn, og dette barnet skal bli forklart rasisme som et fenomen, som den skyggen den er på vestlig historie og multikulturalisme, skal jeg forklare det på en måte som alle kan forstå: Det bor spøkelser i hodet vårt. 

Hjernen til enkelte mennesker er hjemsøkt av onde ånder som hvisker stygge ting om virkeligheten inn i ørene våre, onde ting som ikke er sanne. Spøkelser finnes jo ikke, sier du kanskje da, men da sier jeg at det er helt sant, men det finnes fremdeles folk som oppfører seg som om de var ekte. Det er som å være mørkredd hele tiden. Det bor spøkelser i sinnene våre, spøkelser som forteller barn at de skal stole mer på Ola enn på Muhammed, som forteller fortvilte arbeidere at kebabsjappa på hjørnet er grunnen til at de selv er arbeidsledige. 

Det bor spøkelser i hodene til folk, spøkelser som kun eksisterer fordi vi tror på dem. Med en gang du slipper taket på dem, så forsvinner de.