– Du skal ikke ha hørt mange minuttene på appellantene før du skjønner hvor dette bærer, forteller Nancy Gogstad etter sitt møte med SIAN på Lillestrøm.
Foto: Privat
– SIAN-markeringens besynderlige uttrykk fikk meg til å tenke på hva som er viktig for at vi skal ha gode liv, skriver Nancy Gogstad
543Shares
Nancy Gogstad
Latest posts by Nancy Gogstad (see all)

Lørdag 1.august tok jeg med meg guttungen på 11 år til Lillestrøm for å markere motstand mot SIAN, den relativt tydelige organisasjonen Stopp islamiseringen av Norge. Jeg skriver relativt, fordi det kan virke uklart om det er islam, muslimer eller litt mørkere hudfarge som er hovedproblemet. Det mangler ikke på ekstrem rasisme blant sympatisørene.

Helgheim, SIAN og Listhaug

Du skal ikke ha hørt mange minuttene på appellantene før du skjønner hvor dette bærer. Når vi kommer til siste taler, er både hun og deler av publikum sprekkferdige av adrenalin. I takt med motdemonstrantenes slagord peker taleren fra venstre til høyre – triumferende og struttende mens hun skriker at vi er «hjernevaska, evneveike kjerringer». Litt lengre uti tiraden, etter å ha priset de «dyktige, oppegående og hardtarbeidende nasjonalistsympatisørene» sine, er vi intet mindre enn «pussykjærringer». Men hun er imponert over at den hjernevaska bermen – igjen med dirrende pekefinger – klarer å stå oppreist uten ryggrad.

Helt ærlig blir jeg litt lattermild der jeg står hoderystende og hører på denne harmdirrende furien på min egen alder. Hva er det hun har opplevd, eller ikke opplevd, som gjør at hun er så sint? Og hva er det hun videreformidler til barnebarna sine? Guttungen min himler med øya fordi det denne kvinnen skriker om er helt hinsides det han mener å vite om verden. 

Jeg kan tåle å bli kalt både evneveik og naiv – for i dette selskapet vil jeg ha meg frabedt å bli kalt oppegående

Det vonde og dypt problematiske er at hun sikkert har familie som har tillit til henne. Mennesker som tror på at alle vi andre er evneveike, og at politikk ikke handler om høyre mot venstre, men nasjonalister mot globalister. At vi er i krig. At det er nasjonalistiske, fine bestemor som er oppegående, og at det er politikere, lærere og oss motdemonstranter som er den evneveike fienden.

Det er denne kvinnen, og hennes meningsfeller, som Listhaug og Helgheim frir til med de mest sjokkerende utspillene sine. SIAN-sympatisører og nasjonalister som antagelig synes disse to også er noen «feige kjerringer», men tross alt ikke så ille som oss andre politikere.

Tida for å tenke på hva som gir gode liv er nå

All ære til anti-rasistene som står på barrikadene og muslimene som tør å si i fra at nok er nok – både fra rasister, islamhatere og mørkemenn i egne rekker. All ære til de politiske partiene som ikke er med i kappløpet om å tekkes fremmedengstlige velgere.

Jeg kan tåle å bli kalt både evneveik og naiv, for i dette selskapet vil jeg ha meg frabedt å bli kalt oppegående.

Makta ligger hos alle oss som lever travle liv, som lytter hoderystende, men som regel uten å si ifra. Sammen kan vi snu den kalde og egoistiske trenden. En trend som øker den mentale avstanden mellom folk i stedet for å forene. La oss benytte pandemitida til å minne oss sjøl om hva som er viktig for at vi skal ha gode liv. Det samme gjelder uansett hvor vi er fra eller hva vi tror på.

Denne teksten ble først publisert i Romerikes Blad den 17. august 2020, og publiseres i Utrop med skribentens tillatelse.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.