En studie viste at det å være adskilt fra familien som flyktning er noe av det mest traumatiserende man kan oppleve, skriver Anders Sørlien.
Foto: UNHCR
Integrering er ikke bare den enkelte flyktning sitt ansvar. Det er også vårt ansvar å legge best mulig til rette for den enkelte, skriver Anders Sørlien.
866Shares
Anders Sørlien

Gjennom mine år som frivillig på ulike asylmottak, har jeg mange ganger fått bekreftet hvor viktig det er at asylsøkere møtes på en god måte når de kommer til landet. Hvor mye det har å si å bli møtt med åpenhet, tillit og et smil – ikke mistillit, mistenkeliggjøring og lukkede dører. Møtes mennesker på en god måte, får de lyst til å gi noe tilbake, og dette har blitt bekreftet mange ganger for min del.

Streng familieinnvandringspolitikk hemmer integreringen i Norge

Etter å ha vært på mottak over lengre tid, hender det at jeg har fått ekstra god kontakt med enkelte. Noen har jeg holdt kontakten med og det er fint å følge deres reise i Norge og jeg tror det er fint for dem å ha noen å spørre når de har noe de lurer på.

Jeg har vært i Kristiansand flere ganger og besøkt en syrisk familie jeg ble kjent med på mottaket i Oslo. Der har jeg overnattet og de har vartet opp med den mest fantastiske syriske maten. De har vist meg rundt i byen og i sitt nærområde. Fotballbanen hvor barna leker og vannet hvor de har utflukter. De har fått mulighet til å gi tilbake, og det gir dem mye å kunne gjøre nettopp det.

Det er fint å følge dem og se hvor bra det går med dem. Moren som har fått godkjent sin lærerutdanning fra Syria. Faren som utdanner seg til å bli barne- og ungdomsarbeider. Barna som snakker flytende norsk og som trives og mestrer skolen.

En annen familie ble bosatt i Oslo. De hadde noen spørsmål, og lurte på om jeg kunne bli med hjem for å hjelpe. Men det viste seg raskt at det ikke bare var ett spørsmål de hadde. Det var mye som var nytt for dem, og de hadde flere spørsmål knyttet til leiligheten, regninger de skulle betale, brev hjem fra skolen og fritidsaktiviteter. For en nylig bosatt kvinne, alene med to barn og uten de store norskkunnskapene, var det verdifullt å ha en person hun kunne spørre om slike ting.

Det er to ting som slår meg etter å ha fulgt disse familiene, og andre jeg har vært i kontakt med. Det ene er hvor stort behovet er for å ha noen å snakke med. Noen som kan veilede dem og hjelpe til med ulike spørsmål de måtte ha i hverdagen. Det andre er hvor mye de savner familiemedlemmer som er igjen i hjemlandet eller i «nærområdet», og hvor mye de ønsker å få dem til Norge. Hvor mye tid og kapasitet de bruker på å tenke på dette, og hvor hemmende det er for deres integrering i Norge at vi fører en så streng familieinnvandringspolitikk. 

Begge disse tingene er det mulig å gjøre noe med, og begge ville hatt en betydelig effekt på integreringen av flyktninger i Norge. For et par år siden tok Abid Raja til orde for at alle flyktninger burde få en norsk fadder. Et godt og viktig forslag som jeg mener bør vurderes. 

1. Obligatorisk fadderordning i alle kommuner som bosetter flyktninger

Min erfaring er at mange flyktninger i for stor grad blir overlatt for seg selv etter at de blir bosatt i en kommune. En fadderordning ville bidratt positivt til flyktningens integrering i samfunnet generelt og i lokalsamfunnet spesielt. Det ville virket positivt inn på den enkeltes psykiske helse og det ville potensielt også virket positivt på nordmenns holdninger overfor innvandrere. For som SSBs årlige undersøkelse «Holdninger til innvandrere og innvandring» viser, så er det tydelig at de som har mest kontakt med innvandrere, også har mer innvandrervennlige eller liberale holdninger. 

Alle kommuner bør derfor matche alle bosatte flyktningfamilier med en fadder. Etter min erfaring, ville dette være et tiltak som kunne ha bidratt til å lette integreringen av nyankomne innvandrere i det norske samfunnet betydelig.

2. Liberalisering av familieinnvandringspolitikken

Det er heller ikke slik at vi må føre en så streng familieinnvandringspolitikk som vi gjør per i dag. Gebyret for familieinnvandring er blant de høyeste i verden. Så vanskelig er det å gjenforenes med sine familier i Norge, at FNs høykommissær for flyktninger mener vi bryter med grunnleggende rettigheter, nemlig retten til familieliv.

Retten til familieliv er en minimumsstandard som Norge er forpliktet til å ivareta. Det er en grunnleggende rett, som også er nødvendig for å sikre vellykket integrering. En studie viste at det å være adskilt fra familien som flyktning er noe av det mest traumatiserende man kan oppleve. Det fører til angst, uro og atferdsproblemer for barn og redusert livskvalitet og dårlige betingelser for jobb og integrering for voksne.

Retten til familieliv er en minimumsstandard som Norge er forpliktet til å ivareta

Integrering – ikke bare flyktningenes ansvar

I debatten om integrering er det etter min erfaring for mye fokus på at det er flyktningen selv sitt ansvar å integrere seg på en god måte. Men da glemmer man hvor krevende det er for mange å være ny i Norge og hvor vanskelig det faktisk er å ha forlatt alt. I tillegg glemmer man hvor krevende det kan være å skaffe seg et nettverk i Norge, eller hvor ødeleggende det er for den enkeltes psykiske helse å leve adskilt fra sin nærmeste familie.

To viktige tiltak som ville hatt en betydelig effekt på integreringen, er derfor en fadderordning og en liberalisering av familieinnvandringspolitikken.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.