Kvener merker rein i Pasvikdalen på slutten av 1800-tallet.
Foto: Ellisif Rannveig Wessel
Norge liker å se på seg selv som en foregangsnasjon når det gjelder menneskerettigheter. Samene brukes til å fremme et positivt norsk omdømme, skriver Rune Bjerkli i dette innlegget.
42Shares
Om kvener og norskfinner:
En stor andel av befolkningen i Norge har østersjøfinske aner. Spesielt i Troms og Finnmark har det i all historisk tid vært en finsk og kvensktalende befolkning som har hatt hele Nordkalotten som sitt interesseområde. Kvener og finner nevnes mellom annet i den første samtidsberetningen til Ottar fra Hålogaland på 800-tallet. I dag regnes kvener og norskfinner blant Norges nasjonale minoriteter. En folkegruppe med lang tilhørighet til landet og som har rettigheter til å bevare sitt språk og kultur gjennom flere internasjonale forpliktelser som Norge har inngått. Den viktigste er FNs konvensjon for sivile og politiske rettigheter artikkel 26 og 27 som også er inkorporert i Menneskerettsloven i norsk lov. Derfor har blant annet grunnskoleelever i det nordligste fylke rett til språkundervisning i finsk eller kvensk.

Artikkelserie om kvener og norskfinner, del 2

Les del 1, «Grunnlovsendring kan segregere folkegrupper etter verdi», her.

Fastlandet Norge fikk sine grenser i tiden mellom 1661 og 1826. I 1826 ble den norsk-russiske grensen fastlagt. Norge besto da i hovedtrekk av etnisk norske og skandinaver. I sør var det også en del samer, tater/romanifolk, skogfinner og romfolk/sigøynere. Alle disse var veletablert i landet da grensene ble fastlagt. Jødeparagrafen i grunnloven bannlyste jødene frem til midten av 1800-tallet. Etter det kom det jøder til Norge.

I nord var sammensettingen annerledes, spesielt i Troms og Finnmark. Her var det omtrent tre like store deler kontingenter av nordmenn, kvener og norskfinner, og samer. 

Samer brukes for å fremme positivt norsk omdømme

Før grensene mellom Norge og Sverige ble streket opp ble det gjort et grundig forarbeid av major Peter Schnitler. Samene, som hadde vinterbeite på Finnmarksvidda og sommerbeite langs norskekysten, ble brukt av norske myndigheter som argument for at store deler av det vi i dag kaller Finnmark skulle være norsk territorium. Norske interesser vant frem. De finsk-/kvensktalende derimot, ble – og blir også i dag – betraktet som en fare for norske interesser. Her ligger kimen til hvorfor samene blir positivt diskriminert av norske myndigheter. 

Kvenske og norskfinske forhold blir neglisjert fordi det har vært opportunt for norske myndigheter. Leser man innholdet i Schnitlers grenseprotokoller, skriver han at kvener, sjøfinner, karelere og fjellfinner alle snakker finsk eller en variant av finsk de alle forstår. Lappene og fjell-lappene derimot snakket lappisk, og samene snakket samisk. Men, i et moderne forord til Schnitlers protokoller blir det blant annet sagt at lapper, sjøfinner, fjell-lapper og fjellfinner er det vi i dag kaller for samer.

Norge liker å se på seg selv som en foregangsnasjon når det gjelder menneskerettigheter. Samene brukes til å fremme et positivt norsk omdømme. 

Samenes suksess dekker over grusomheter mot andre minoriteter

På Finnmarksvidda og i andre boreale områder kan man nesten ikke drive på med annen matproduksjon enn reinsdyrdrift. Uforstyrret har man kunne drevet med tamreinsdyr i 400 år, mens resten av verden utvikler mer og mer viten om hvordan naturen fungerer. Ved hjelp av ny teknologi, basert på bedre forståelse av naturen, kan man nyte mer av dens frukter.  

Den gamle måten å følge etter reinen taper i konkurransen med nye jobber og goder. Det samiske «urfolkslivet» blir derfor satt under press. I denne settingen har det vært bekvemt for norske myndigheter å kunne vise til at de gjør alt de kan for å redde det samiske urfolket og deres språk og kultur.

Norske myndigheter liker å fremheve all den «umenneskelige» politikken som er påført den samiske befolkningen. Fordi, den  rett og slett er «til å leve med», den er ikke  så graverende. Og, det har blitt så galt at samene er skolert til å inneha en rolle i Norge som offer. 

I en slik setting kan man si at kvener og norskfinner er utsatt for et «kulturmord»

Det siste tiltaket er Kommisjonen for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner (Sannhets- og forsoningskommisjonen). Den skal granske «urett», og ikke granske eventuell «rett». Den skal heller ikke granske forskjellsbehandlingen norske myndigheter har gjort mellom samer og kvener/norskfinner. Hovedfokuset er den «urett» samene har vært utsatt for. Rystende vitnemål flommer inn til kommisjonen fra samer, en gruppe med krisepsykologer må jobbe med traumaene til de samiske informantene. Dette er ikke tilfellet med kvener/norskfinner.

For noen få år siden ble det laget en lignende rapport for tater/romanifolket. Her ble det avdekket at tre av fem myndighetsutøvelser tilfredsstiller kategorien folkemord. Dette gjaldt blant annet steriliseringen av kvinner av taterslekt slik at de ikke kunne føde flere barn inn i folkegruppen.

I en slik setting kan man si at kvener og norskfinner er utsatt for et «kulturmord», men samene har aldri vært i nærheten av å bli utsatt for noe så grovt. Samene har rent faktisk bevart sitt språk og sin kultur. Samene er derfor en bekvemmelig gruppe å fremstille som offer for norske myndigheters grusomheter. Som en beleilig bieffekt dekker den over reelle grusomme handlinger.

Samer får erstatning – immigranter tvinges til å tilpasse seg

Den dag i dag tas barn fra foreldre av barnevernet fordi foreldrene er av taterslekt. Nå tas også barn fra foreldre som et resultat av at de er immigranter. Nye etniske grupper skal integreres i det norske samfunnet på en sånn måte at deres barn mister sine foreldre- og besteforeldres språk. For akkurat de «samme integreringstiltakene» som samene skal gis evigvarende erstatning for, fordi samene har en annen juridisk betegnelse. Samene er i en kategori som gjør dem mer verdt som mennesker enn andre i Norge. 

Da den internasjonale arbeiderorganisasjonen (ILO) skulle lage en konvensjon for å beskytte «urfolk», sørget den norske delegasjonen for at konvensjonstekstene var slik at de inkluderte samene. ILO 169-konvensjonen var rettet mot folkegrupper som lever betraktelig mer adskilt fra andre folkegrupper og som har store utfordringer innen helse og utdanning. 

Spesielt med henvisning til ILO 169-konvensjonen har norske myndigheter politisk kunnet bygge fortinn på fortinn for den samiske folkegruppen. ILO 169 er faktisk en mindre betydningsfull lov. En grunnlov derimot, som sier at samene er ett folk, slik det planlegges nå, lovfester fortrinnene samene har, og vil bane veien for enda større fortrinn. Fortrinn som andre folkegrupper ikke får.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.