Tross internasjonal nærvær er regionene hvor hazaraene bor, i øst- og sør-Afghanistan, ennå sterk preget av krigen i landet. Flyktningen Ali Reza, som ikke vil reise tilbake til hjemlandet, skriver i innlegget at situasjonen rett og slett er for farlig til å rettferdiggjøre en retur.
Foto: isaf.nato.int
Vær så snill, les dette. Når som helst kan politiet komme for å hente meg, og før det vil jeg at noen skal få lese hva jeg har skrevet.
0Shares

Jeg heter Ali Reza, og kommer opprinnelig fra Afghanistan. Jeg kom til Norge sommeren 2009, etter nesten et helt års reise gjennom Europa, hvorav den siste måneden tilbrakte jeg i en frysebil. Jeg har sett hele Europa gjennom ørsmå hull i ulike lastebiler.

I Afghanistan hørte jeg om mange snille nordmenn. Derfor trodde jeg Norge kunne hjelpe meg. Nå, to år etter, har jeg fått brev fra politiet om at jeg må reise herfra frivillig, ellers vil de komme og sende meg ut med tvang, tilbake til Kabul.

I brevet fra Utlendingsnemda står det at det er for farlig for meg å reise hjem. Hver dag snakkes det om “krigen i Afghanistan” på nyhetene, om hvor mange som er drept av bomber, og om hvor farlig det er for norske soldater. Men for meg er det trygt nok, nok til at politiet med makt vil sende meg tilbake.

Minoritet i minoriteten

Jeg kommer fra hazara-minoriteten som holder til i Ghazni-provinsen. Området jeg kommer fra ligger mot øst, nær grensen til Pakistan. Område er urolig, ikke langt unna ligger Kandahar, og noen timer kjøretur i nordlig retning ligger hovedstaden Kabul.

Ghazni-provinsen har vært preget av konflikt mellom fastboende hazaraer og nomadiske kuchier helt siden 1800-tallet. Sistnevnte er ofte sunnimuslimske pashtunere, mens vi er sjiamuslimer. Kuchiene (pashtunerne) mener at vi ikke har lov til å være der, at det er deres land. De brenner husene våre og ødelegger avlingene våre for å jage oss bort derfra. Senest i år uttalte en pashtunsk representant i parlamentet at de “skulle ta tilbake landet sitt”. Karzai gjør ingenting, noe som gjør ting bare verre. Kanskje det er fordi han også er pashtuner.

I følge FN har mange blitt drept i 2010 og 2011, og flere tusen hazarafamilier har måttet flykte fra hjemmene sine. Kuchiene samarbeider med den gjenopprettede Taliban-geriljaen for å bekjempe
oss, og gir dem våpen og biler.

Forverret sikkerhetssituasjon

Noen sier at den eneste grunnen til at området jeg kommer fra har vært relativt skjermet mot de blodigste krigshandlingene de siste årene er det faktum at NATO har flere viktige baser i nærheten. Men de sier også at det mest sannsynlig ikke fortsetter slik om noe endrer seg fra NATO og de alliertes sin side.

16. mai 2011 offentliggjorde FN et dokument som bekreftet at flere av Talibans viktigste ministre og mektigste menn kommer fra Ghazni, noe som vitner om at området tross alt er av stor politisk betydning.

Landinfo er den kanskje viktigste av kildene UDI bygger sine områdevurderinger på. Dette er hva de skriver om sikkerhetssituasjonen i Afghanistan i 2010: “Sikkerhetssituasjonen har i 2010 forverret seg
i store deler av Afghanistan. Særlig ille er situasjonen for den afghanske sivilbefolkningen i de sørlige og østlige områdene av landet. Opprøret har spredd seg til områder som tidligere ble ansett å være trygge og det er nå stor tilstedeværelse av opprørsgrupper i både nord og vest. Sikkerheten på veinettet i hele landet er bekymringsfullt”.

– Spesielt ille i Ghazni

Om provinsen Ghazni spesielt skriver de: “Sikkerhetssituasjonen i Ghazni har i løpet av 2010 utviklet seg svært negativt. En sentral samtalepartner opplyste at Ghazni er en av de provinsene hvor økningen
i antall sikkerhetsrelaterte hendelser var størst i 2010. Ifølge ANSO har økningen i angrep fra opprørsgrupper økt med 172 % fra 2009 til 2010. I 2009 ble det registrert 406 angrep i provinsen, mens antallet steg til 1106 angrep i 2010 (2010a). Opprørsgruppene er involvert i både direkte og indirekte angrep mot en rekke ulike mål.”

“I midten av mai 2011 opplyste en etterrettelig kilde i Afghanistan via e-post til Landinfo at Wardak er en av de mest usikre provinsene og at det har vært rapportert om bortføringer, plyndring, tyveri og
drap, samt utdeling av flyveblader med myndighetsfiendtlig innhold.” Wardak ligger ikke langt fra min landsby, Sangafatada.

Handler om hvem som har makten

I min landsby har vi problemer med Kochi-geriljaen, som er nesten det samme som Taliban. Faren min kriget mot dem, men jeg vet han var en snill mann. I tiden før jeg reiste var han veldig redd. Så redd at han til slutt ikke orket å leve mer. De fant ham hengende fra et tre i landsbyen. Så ble broren min hentet av politiet. Noen dager etter kom politiet igjen til oss, denne gangen spurte de OSS hvor han hadde blitt av. Siden har ingen sett ham, og da ble jeg veldig redd. Jeg vet ikke om han lever, men jeg vet at politiet vet, men ikke vil fortelle til oss. Afghansk politi er ikke snille og hjelpsomme, som politiet i Norge. De hjelper deg bare hvis du har penger. Dessuten er alle som har makt i Afghanistan pashtunere, til og med president Hamid Karzai. De sier vi ikke har noe problem; men hvor er da
broren min?

Etter at broren min ble borte er jeg den eneste mannen igjen i min familie. Det gjorde meg enda reddere. Jeg visste de ville komme og ta meg også. Moren min er veldig syk i hjertet sitt og burde vært på sykehus. Da jeg snakket med henne sist lå hun bare i sengen og gikk aldri ut. De hadde ikke råd til å reise til sykehuset. Det hadde dessuten vært altfor langt, og altfor farlig for dem. Hun og
lillesøsteren min bor fortsatt hjemme, men jeg har ikke fått snakket med dem på flere måneder. Kanskje de er døde. Jeg føler meg i alle fall helt alene i verden.

For farlig å bli

Selv om det betydde at jeg måtte reise fra dem, var det moren min som sa jeg måtte reise. Det var for farlig å bli. Så jeg gjorde det, reiste fra familien min, reiste fra alt og alle jeg kjenner, for å overleve. Reisen gjennom Europa var dyr, dyrere enn mange nordmenn kanskje tror, men vi var nødt. Alle bidro. Reisen var også lang, også sikkert lengre enn mange nordmenn tror. Ett år tok det, før jeg var framme i Norge 23. juli 2009 og bodde noen uker på Torshov transittmottak for enslige mindreårige.

Blir ikke trodd

På transittmottaket jeg først møtte de guttene jeg fortsatt bor med idag. Vi bodde også sammen på Trysil mottak for enslige mindreårige helt til vi måtte flytte til Drammen mottak høsten 2010.
UDI tror ikke på dem heller. De sier vi ljuger om alderen vår og har bestemt en annen alder til oss. I fløge UDI er jeg født i 1990 og fyller dermed 21 år i år.

Før jeg reiste fra Afghanistan spurte jeg moren min hvor gammel jeg var. Hun hadde ingen papirer, nesten ingen i Afghanistan har det, men at hun, fordi hun er moren min og fødte meg, visste med hundre prosent sikkerhet at jeg var 15 år.

Selvskading, sinne og selvmordstanker

23. mars 2011 avslo Utlendingsnemda klagen min. Etter en stund fikk jeg et brev fra politiet der det sto at jeg måtte forlate landet. Hvis jeg ikke gjorde det frivillig, ville de komme og hente meg for å sende meg ut av landet med makt. Jeg har ikke reist. Jeg kan ikke reise tilbake til Afghansitan. Jeg vet at politiet kan komme og hente meg, jeg ligger våken hver natt og hører etter dem. Jeg får aldri sove. Jeg har sluttet å spise. Helt siden brevet kom, og lenge før det også, har jeg hatt vondt i magen. Noen ganger hjelper det å skade seg selv, for å i det hele tatt kjenne at man fortsatt lever.

De andre guttene jeg bor med er i samme situasjon, men jeg er den eneste som har fått brev fra politiet. Én av de tre jeg deler et lite rom med har flere papirer fra lege som sier at han kan være til skade for seg selv eller andre og derfor må ha enerom, men mottaket sier han ikke kan få det før det er noe ledig. Nå har han bodd her i snart et halvt år. Han andre vi bor med har samme problemer som meg, og blir noen ganger veldig sinna.

Alderskrøll

Jeg syntes det var rart, den gangen da jeg hadde vært hos tannlegen og på sykehuset for å finne ut min “egentlige” alder, at det nesten bare var oss av alle de 40-50 ungdommene som bodde ved mottaket som hadde gjort det. Jeg fikk bare en innkalling til lege, jeg forsto ikke alt de sa, men “det er bra for saken din å vite det” sa de. Så da gjorde jeg jo det, det virket jo veldig viktig. Men da vergen min fikk vite det ble han veldig sinna på UDI og sendte dem et langt brev med klage. De skulle ha gitt ham som min verge beskjed, siden jeg ikke hadde noen advokat enda og tross alt fortsatt ble behandlet etter den alderen jeg selv hadde oppgitt til UDI, skrev han.

Også skulle jeg fått tolk, han skjønte jo at jeg ikke hadde forstått hva jeg sa ja til. Han har
dessuten jobbet over 40 år i politiet og skrev at han ikke kunne skjønne at jeg skulle være over 18 år. Det gjorde sjefen på mottaket også, “av alle guttene her, vet jeg at Ali Reza ikke er blant de over
18 år” skrev hun til UDI.

Likevel tror UDI at jeg er 21 år. De ville ikke høre på klagen min. Samtidig vet jeg at det er mange som mener at de alderstestene jeg måtte ta ikke er veldig gode å bruke på den måten UDI gjør det. Til og
med leger sier det! Ett sted leste jeg at resultatene er vurdert etter europeiske og amerikanske standarder! Hallo! Jeg ser ganske annerledes ut. Hvordan kan den testen si noe om meg? Jeg vet om mange, mange andre ganger UDI har tatt veldig feil. En jeg vet om er en voksen mann som har to barn og kone hjemme i Afghanistan, UDI sa han var 16 år og han fikk opphold!

Og når legen sier at jeg er – mellom – 16 og 21 år, hvordan kan UDI da velge å bestemme at jeg er 20? Og når jeg forteller hva min mor fortalte meg, hvorfor tror de ikke på meg?

Jeg vet 100% sikkert at jeg IKKE er 21 år. UDI KAN JO IKKE være 100% sikre!

Vil heller dø i Norge

Norge deler ut fredspriser og er med i Afghanistan for “å redde afghanske kvinner og barn”. Dere er opptatt av internasjonale organisasjoner som FN, og ikke minst bevaring av menneskerettighetene. Barnekonvensjonen har til og med en særstilling innen det norske lovverket, og de samme prinsippene skal også gjelde innen utlendingsforvaltningen.

Kjære Norge, UDI gjør en stor feil. Jeg vet også at jeg dør hvis jeg blir sendt tilbake til Afghanistan. UDI er jo også enige i at jeg ikke kan reise hjem. At det er for farlig. Det er jo krig. En krig norske
soldater dør i. Merkelig nok synes de det er trygt nok for meg i Kabul som bare ligger noen timer unna. Kabul, der det smeller bomber som vi hører om på nyhetene nesten hver dag. Kabul, der jeg ikke kjenner noen, og heller ikke har noe sted å bo? Jeg vet at man ikke får hjelp av den norske
ambassaden der hvis man får problemer heller. Det virker ikke som om de bryr seg om noe annet enn å kaste meg ut av Norge. Men jeg kan ikke reise tilbake til Afghanistan. Aldri. Selv om det betyr at jeg aldri får se moren min igjen.

Da dør jeg heller her. Takk for at du leste.

Innelgget er skrevet av den afghanske flyktningen Ali Reza, ved hjelp av sin “adopterte norske søster”, Maria Wasvik. Utrop har tatt den redaksjonelle friheten å redigere i teksten.