Du må integreres før du kan bli en del av samfunnet, men er man ikke nettopp integrert når man, ja, er en del av samfunnet?
Foto: Unicef (Illustrasjonsfoto)
Mange som kommer til Norge føler seg annerledes, selv etter lang tid. Besa Emini går i dette innlegget en norsk tur i en flyktnings sko.
363Shares
Besa Emini
Latest posts by Besa Emini (see all)

Denne testen handler ikke om meg. Jeg tar i et øyeblikk rollen som flyktning og reflekterer over mitt nye liv i Norge.  

Hvordan kan jeg få andre til å se meg som et fullverdig menneske? Jeg føler i hele min kropp og sjel hvordan folk ser ned på meg hver gang jeg er ute. Noen ganger kommer folk frem til meg og forteller meg at jeg ikke burde ha kommet til Norge. Jeg burde ha blitt igjen i mitt hjemland. Jeg føler meg som en annenrangs borger.

Jeg er klar

Jeg føler skyld fordi hjemlandet mitt er i krig og jeg har vært så heldig at jeg har lyktes i å flykte – og overlevd. Da jeg først kom til Norge var jeg ikke klar over at jeg måtte forsvare hvorfor jeg er den jeg er, hvorfor jeg har måttet oppleve krig, elendighet og forfølgelse. Jeg trodde faktisk at jeg var fri. Jeg var ikke klar over at jeg skulle komme til å føle meg mindreverdig i et fritt land. 

Når jeg søker jobb, får jeg tilbakemelding om at jeg burde lære mer norsk, før jeg kan få en sjanse. Selv om jeg prøver å lære norsk, så hører jeg at det ikke er godt nok. Du må bli bedre, du må lære mer, du må bli mer som oss, om du har tenkt deg å bli i dette landet. Du må integreres før du kan bli en del av samfunnet. Er man ikke nettopp integrert når man er en del av samfunnet?

Jeg lurer på hvor lang tid jeg må bruke på å bli integrert. Når er jeg god nok? Er det når jeg selv føler at jeg har nådd målet? Eller er det når menneskene rundt meg og samfunnet mener at jeg har lyktes?

Andre har valgt for meg at sekken skal være en del av meg, min identitet, min fortid, mitt liv her og nå, og min fremtid

Om det er avhengig av meg, så mener jeg faktisk at jeg snakker godt nok norsk til å begynne å jobbe, bidra og være et fullverdig menneske uten å ses på som en belastning. Selv om jeg føler at jeg er klar, minner samfunnet meg på at jeg er for utålmodig, at jeg bør roe meg ned litt, at jeg ikke «er der» enda, at dette vil ta tid. Hvor lang tid spør jeg? Jeg har dessverre ikke fått svar enda. 

Muligheten for å lykkes

Mine livsopplevelser har preget meg som menneske. Jeg har ikke valgt å bli forfulgt, jeg har ikke valgt å være redd for mitt eget og mine barns liv hver eneste dag. Jeg har heller ikke valgt et liv i fattigdom der min familie måtte gå sultne i flere dager. Alle disse valgene har andre tatt for meg og min familie.

Jeg har derimot valgt å flykte, selv om det var med døden som innsats. Jeg tok et valg som kunne endt med at hele min familie døde av sult, vold eller drukning på vei til frihet. Dette var et valg jeg ble tvunget til å ta, av andre. Et annet valg jeg har tatt er å bidra i mitt nye hjemland, være en ressurs, et forbilde for andre og mine barn. 

Dessverre er min kamp ikke over, jeg må kjempe for å bli sett på som et fullverdig menneske hver eneste dag. Jeg må kjempe for å være god nok i øynene på de menneskene jeg møter i hverdagen. Jeg må kjempe for å få arbeid og jeg må kjempe for å bli «godt nok integrert». Jeg har vært heldig som har fått mulighet til å bo i et land som Norge og begynne på nytt. Et land som gir mennesker som meg muligheter til å lykkes, jeg vet derfor at min kamp ikke kommer til å være forgjeves.

Å være god nok

Sekken jeg bærer med meg hver dag er tung, minnene om krig, eksplosjoner, voldtekt og tortur er en del av innholdet. Jeg har allikevel bestemt meg for at krigen ikke skal få ødelegge meg enda mer. Jeg har forstått at jeg aldri kan gi fra meg denne sekken. Jeg må, så lenge jeg lever, bære den med meg. Andre har valgt for meg at sekken skal være en del av meg, min identitet, min fortid, mitt liv her og nå, og min fremtid. Dette får jeg dessverre ikke gjort så mye med. At jeg skal bære denne sekken er et valg andre har tatt for meg. 

Jeg har likevel bestemt meg for at jeg skal lykkes, til tross for at sekken er tung, noen dager er den faktisk nesten uutholdelig tung. 

Mitt valg er at jeg skal skaffe arbeid, jeg skal bidra, jeg skal bli en del av dette fantastiske samfunnet. Jeg skal være et forbilde for andre i mitt nye hjemland med mange muligheter og med frihet. Det eneste som står igjen er at jeg må kjempe litt til og vise at jeg duger som jeg er. Hvor lenge jeg må kjempe med min sekk på ryggen, er avhengig av når andre bestemmer seg for at jeg er god nok. Håper at det ikke er lenge til.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.