– Godbolt er på sitt beste når han beskriver den historiske utviklingen på Fjell, med mye prøving og feiling. 
Foto: Jan Khür/Arkitektnytt 
En ny historiebok viser at integreringen av innvandrerne i Drammen har vært vellykket – eller bare nesten vellykket, skriver Sylo Taraku i dette innlegget.  
214Shares
Sylo Taraku
Latest posts by Sylo Taraku (see all)

«Disse tyrkerne er ulykkelige. De trives ikke, de har ingen å snakke med. Her opplevde vi at de ikke ville spise. De vil simpelthen ikke spise. (…) De må jo bli nedbrutte når alt de kan si er «morn, sjef». (…) De har ikke en trygg bakgrunn her og føler ofte en sterk fysisk belastning. De har det ikke godt her. Nå må myndighetene utgreie dette spørsmålet.»

Med disse ordene beskrev arbeidsgiveren Kjell Steinsvik situasjonen for sju tyrkiske fremmedarbeidere i 1970 i Drammen. Han er sitert i den nye boken Nesten norsk – det flerkulturelle Drammen 1970-2020 av historiker James Godbolt (Fagbokforlaget).

50 år med innvandring

Det har skjedd mye siden de første tyrkiske fremmedarbeiderne ble hentet til elvebyen. Papir- og betongindustrien i Drammen trengte (billig) arbeidskraft og drev aktiv rekruttering på den tyrkiske landsbygda. Ingen hadde forestilt seg at byen 50 år senere skulle ha en minoritetsandel på hele 30 prosent, de fleste fra land utenfor Vesten. 

Godbolts 500 siders lange bok gir oss en grundig oversikt over dramatikken, konfliktene, kompromissene, feilene og suksessene i Drammens innvandringshistorie fra 1970-tallet til i dag. Som drammenser med innvandrerbakgrunn finner jeg boken spesielt interessant, men bokens temaer er gjenkjennbare for alle lokalsamfunn i Norge som er blitt berørt av internasjonal migrasjon. 

«Tyrkerbyen»

Det er likevel noe spesielt med Drammen. I motsetning til Oslo, der pakistanere har vært i fokus, har Drammen vært kjent som «tyrkerbyen» i innvandringssammenheng. Og det preger boken som vier stor oppmerksomhet til Drammens norsk-tyrkiske befolkning. 

Tyrkia var på 1960-70-tallet preget av stor befolkningsøkning, arbeidsledighet og fattigdom. Det var hovedsakelig menn i sin beste alder som søkte lykken i Europa. Mange var analfabeter og hadde vanskeligheter med å tilpasse seg. Likevel  åpnet de ofte veien for andre unge menn fra samme landsby. Etter innvandringsstoppen i 1975 skjøt familieinnvandringen fart. En reportasje fra Dagbladet om tyrkere i Drammen hadde overskriften «Flyttet landsbyen til Drammen». 

Godbolt skriver at kjedemigrasjonen gjorde at innvandrere kunne føle større trygghet sammen med sine egne, men som gruppe ble de enda mer isolert fra det norske samfunnet. Han har selv bakgrunn fra USA og trekker paralleller til norsk utvandring til Amerika. Det finnes mange likhetstrekk. 

Ikke alt er blitt bedre

Befolkningsveksten var hovedårsaken også bak den store utvandringen fra Norge til Amerika på 1800-tallet. Norske utvandrere drev også med kollektiv etnisk organisering for å opprettholde sin kultur og det norske fellesskapet i eksil. De etablerte egne kirker og egne norske foreninger. Det kan høres segregerende ut, men når innvandrere hjelper hverandre med å hanskes med den nye hverdagen i et fremmed samfunn, så blir de samtidig bedre i stand til å tilpasse seg i det nye landet. Men egne skoler og egne etniske idrettsklubber er eksempler på når det blir for segregerende.

Integreringen tar tid, men det er ikke nødvendigvis alt som blir bedre med tiden. Når man kommer som arbeidsinnvandrer, så blir man fort økonomisk integrert. Da gjenstår den kulturelle integreringen med deltakelse i det sivile samfunnet, i kulturlivet og etter hvert også politikken. Drammen har jobbet målrettet for å skape fellesarenaer innen frivillighet, idrett og kultur. Rekrutteringen til politiske partier og demokratisk deltakelse er også i det store og hele en suksesshistorie. I en periode var innvandrere til og med overrepresenterte i bystyret. 

Men på to områder har ikke integreringen lyktes: Arbeidsdeltakelsen i innvandrerbefolkningen er relativ lav sammenlignet med majoritetsbefolkningen, og de religiøse spenningene er til å ta og føle på. 

Det er store variasjoner blant innvandrere, men ta for eksempel tyrkere som er en av de eldste gruppene i Norge. Arbeidsdeltakelsen er lavere nå enn på 70-tallet. Utdanningsnivået holder ikke tritt med utviklingen i arbeidsmarkedet. 

Integreringen tar tid, men det er ikke nødvendigvis alt som blir bedre med tiden

I tillegg har konkurransen fra EU-innvandrere gjort det enda tøffere å komme inn i arbeidsmarkedet. Drammen er snart mer «polakkbyen» enn «tyrkerbyen» i innvandrersammenheng. 

Spenning og dialog

Når det gjelder religion, skriver Godbolt at det er et stykke igjen før en når frem til en konsensus rundt religiøse praksiser i Drammenssamfunnet. «En kan snakke om en skjør religiøs sameksistens preget av perioder med både dialog og kulturelle spenninger.» Han nevner spesielt konflikter rundt kjønnslikestilling og koranskoler. Religiøse spenninger finnes også innad i innvandrergrupper, ikke minst den tyrkiske. 

Selv om tilpasningen til det sekulære og likestilte Drammen forblir en stor utfordring, så ville jeg fremhevet dialogarbeidet enda sterkere. Det er fordi Drammen skiller seg positivt ut på dette området. Da tenker jeg både på dialogen mellom religiøse miljøer, og dialogen mellom Fjell skole og foreldre som på hver sin måte har bidratt til gjensidig tilpasning og forebyggingen av mer tilspissede konflikter. 

Som også Godbolt påpeker i boken sin har rasistiske grupperinger aldri klart å få fotfeste i Drammen. Arne Myrdal fra Folkebevegelsen mot innvandring (FMI) ble i sin tid ikke ønsket velkommen i Drammen, men her kom det ikke til konfrontasjoner som i Brumunddal og Kristiansand. 

Historien gjentok seg nå nylig da SIAN forsøke å fremprovosere konflikter. I Trondheim, Bergen og Oslo ble de utsatt for voldelige angrep fra hissige motdemonstranter, men i Drammen arrangerte tyrkiske foreninger markeringen «Roser mot Koranbrenning» mens den profilerte drammenspolitikeren Yousuf Gilani inviterte SIAN til dialog og senere debatt på biblioteket sammen med representanter for muslimske foreninger. Den debatten var ærlig og sivilisert. Alt dette lover bra og viser at den lange tradisjonen med dialogarbeid i Drammen bærer frukter. Det skal mer til å fremprovosere konflikter i Drammen.

Jakten på et felles vi

Fravær av konfrontasjoner er viktig, men langt fra nok. Og det skal mer til enn dialog for å forebygge etniske og religiøse motsetninger i fremtiden. 

Innvandrere i Drammen er ganske spredt bosatt, men i bydelen Fjell er det fortsatt en opphopning av levekårsproblemer. Kulturell avstand blir mye større når den kombineres med sosial avstand. 

Godbolt er på sitt beste når han beskriver den historiske utviklingen på Fjell, med mye prøving og feiling. På ytterveggen til Fjell-skole finnes det mange nasjonale flagg. Denne flaggveggen er et monument fra 1990-tallet da den multikulturalistiske tilnærmingen rådet i integreringspolitikken. 

Med FN som et felles symbol, skulle alle grupper få lov til å være stolte av sin nasjonale identitet. Etter hvert som det ble færre etnisk norske elever på Fjell, ble det viktigere å fremheve norske verdier i skolen. 

Det er en god observasjon fra Godbolts side, men det må også sies at det er i tidsånden nå at vi skal samle oss rundt noe felles fremfor å sementere skillene. Ved siden av å hindre økende sosial ulikhet er den største utfordring de neste 50 årene nettopp å skape et sterkt vi i Drammen. Da holder det ikke å være «nesten norsk». 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.