Forsyningskjeden kan være lang og uoversiktlig når rike land skal forsynes med forbrukervarer, og det er fortsatt lang vei å gå før vi kan snakke om genuint etisk handel.
Foto: Unicef
Julen er en fin tid å bli bevisst på kolonitida – den som aldri tok slutt, skriver Iben Rygh Bø i dette innlegget. 
105Shares
Latest posts by Iben Rygh Bø (see all)

Den politiske kommentatoren Nick Cohen skrev den 5. desember et innlegg i The Guardian der han applauderte tech-giganter som Apple-CEO Tim Cook for sitt nye antirasistiske fokus. Dette med mål om å bidra til å ende slavetidens moderne arv. 

Ansvar for eget klesskap

Allikevel, skriver han, kan ikke slaveri bli historie så lenge vi ignorerer Kinas fengselsleirer, der mer enn en million uighurer, og andre etniske og religiøse minoriteter, har blitt såkalt omskolert og tvunget i arbeid etter tiltaler som «å ha anlagt skjegg» eller «å ha brukt WhatsApp». Det har blitt avslørt at slike leirer har blitt brukt til blant annet plukking av bomull for landets voksende bomullsindustri. 

Det har riktignok vært gjort forsøk på rengjøring i firmaer som Apple og Coca Cola, som driver lobbyvirksomhet for en etisk forsyningskjede. Men vi har også et ansvar for å ta en titt i vårt eget (kles)skap, som, for høytforbrukende nordmenn, undertegnede inkludert, kan inneholde et par skjeletter. 

Lang vei til etisk produksjon og handel

Den internasjonale arbeidsorganisasjonen (ILO) estimerte i 2016 at på verdensbasis var om lag 25 millioner mennesker i tvunget arbeid i forbindelse med plukking av råvarer som kaffebønner og bomull, og i tekstilproduksjon. Fordi forsyningskjeder er lange og innviklet, og som et resultat av manglende innsyn i dem, er det desto vanskeligere å vite om produktene vi kjøper er «etiske». 

«Rask Mote»-merker som H&M og Gap er, som kjent, blitt anklaget for uetiske forhold i tekstilfabrikkene til deres leverandører. Tekstilarbeidere skal ha blitt fysisk misbrukt, og straffet for å mislykkes med uoppnåelige produksjonskvoter. Flere jobbet også for en minstelønn som ikke var i nærheten av å dekke deres grunnleggende behov. Det var også blest i 2016 rundt sangeren Beyoncés Topshop-kolleksjon Ivy Park, som hevdet å fremme myndiggjøring av kvinner. Til tross for at de srilankiske tekstilarbeiderne tjente dobbelt av landets minstelønn, måtte de ha brukt omtrent en månedslønn på å kjøpe noen av klærne de produserte.  

«Ingen bomull uten fattigdom»

Dårlige arbeidsforhold i forsyningskjeden til store firmaer er ikke et nytt fenomen. Rovdrift på ressurser, det være seg mennesker eller råvarer, ble, og blir, sett på som en slags naturlig utvidelse av nasjonalstaten.

Det er relativt enkelt å distansere seg fra grusomheter utenlands

Filosofen John Stuart Mill (1806-1873) beskrev koloniene i Karibien som steder der England ser det passende å produsere ting som kaffe, sukker og andre tropiske produkter til det europeiske markedet. Poenget er ikke å legge skyld på 1800-tallets kloke hoder, det blir kontraproduktivt når vi i realiteten sitter i dyre glasshus og kaster stein. Men samtidig som det er relativt stødig konsensus i Norge rundt skadeligheten av slaveri, gagner det oss utvilsomt, rent materialistisk, at tidligere kolonier ser store deler av befolkningen sin enten under, eller like omkring fattigdomsgrensen. Som Cohen skriver: «Ingen hadde plukket bomull om ikke fattigdom eller slaveeiere tvang dem til å gjøre det».

Bytt klær – kjøp brukt

Fra slaveri og kolonitid til nåtid. Jeg forenkler selvfølgelig her uhyre kompliserte prosesser, men en fellesnevner er forbrukerne. På grunn av mangel på økonomisk gjennomsiktighet, og fordi det er relativt enkelt å distansere seg fra grusomheter utenlands, kan vi bidra til å gjøre undertrykkelse og miljøødeleggelser lønnsomt på bomullsgårdene, i fabrikkene og i fengsel. Det er dog vanskelig å klandre hverandre for at dette blir oversett. For dag møter vi reklame, rosabloggere og trendsettere med det overrepresenterte budskapet om at veien til lykke går gjennom nettbutikken.   

Dette er en kjip beskjed å komme med i en adventstid som venter en jul annerledes for alle berørt av pandemien. En gave er en flott gest, et bitte lite plaster på såret som for flere vil ta lang tid å lege. Vårt høye forbruk muliggjør også opprettholdelsen av både store og små selskaper. Det gir lønn til norske arbeidere, og enda mer penger til norske titaner av industri. 

Allikevel, i en verden der det vi ofte kaller utvikling hviler på profitt, har det vist seg gang på gang at kappløpet om etterspørsel går på bekostning av natur og menneskers velferd. 

Heldigvis har vi også sett sett at nordmenn bytter klær, kjøper brukt, og kanskje gir gaver til Leger Uten Grenser. La oss fortsette med det denne julen. Som jeg selv har merket i 2020, bare å møte folk etter lockdown er verdt mer enn tusen nye jeans.  

Det er på høy tid å rydde litt i eget klesskap – God jul!

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.