– Hvis man må ha samme nasjonalitet som, eller være i slekt med de som har lidd som et direkte resultat av Churchills lederskap for å synes hans statue er fornærmende, er solidaritet et meningsløst fenomen. Her fra hungersnøden i det som da var Indias Bengal-provins. Churchill mente at bengalerne hadde seg selv å takke, og kommenterte: «De avler som kaniner».
Foto: Wikipedia, ukjent fotograf, 1943
Å bevare statuer for å minne oss om halvsannheter er ikke å bevare historien – det er bagatelisering av historien, skriver Iben Rygh Bø.
115Shares
Iben Rygh Bø
Latest posts by Iben Rygh Bø (see all)

Alexander Zlatanos Ibsen skriver i Morgenbladet den 14. juni at «statuer er representasjoner av det gode i store personligheter», og at behovet for å rive dem ned minsker om vi forstår deres betydning slik det opprinnelig var ment. Og ja, jeg kan forstå sentimentet, og ser meg delvis enig med Paul Gilroy – en av verdens fremste forskere på rasisme, og mottaker av den prestisjetunge Holbergprisen – altså i at vi ikke løser rasisme med nedrivningen av statuer i seg selv; det kreves større begivenheter enn som så. 

Statuene, en manifestering av skjev maktbalanse

Men, uten å ha vært en av de største pådriverne for fjerning av statuer i Norge, er jeg overrasket over den enorme motstanden til å fjerne dem. For statuer er ikke bare representasjoner av det flotte i en figur, de er en udødeliggjøring av historie. 

Historiefortelling er dog en høyst subjektiv redegjørelse av det som en gang var, og det som har blitt. Det er optimistisk å tro at folk lærer og fokuserer like mye på de positive som de negative sidene av historien gjennom en statue. 

Churchill ble nok ikke reist på Solli plass for å minne oss om hverken kolonitiden eller rasisme, det påpeker byrådsleder Raymond Johansen (Ap) til Klassekampen. Derfor er det ikke fullt så enkelt som at statuen bare et symbol på de store bragder, eller en viktig påminnelse av mangesidigheten av historie. Den er en manifestering av en skjev epistemologisk maktbalanse. Når vi ser statuen skal vi minnes europeisk heltedåd og forsterke dette i den kollektive bevisstheten, slik at europeisk tyveri, slaveri, folkemord og utnyttelse, i det europeere selv refererte til som «den tredje verden», kommer i bakgrunnen.

Churchill orkestrerte global undertrykkelse

Om vi tar for oss Winston Churchill, er det en grov underdrivelse å hevde at han bare har «sagt og skrevet en rekke problematiske ting», som Zlatanos Ibsen skriver i Morgenbladet. Churchill var essensiell i kampen mot totalitære og rasistiske krefter i Europa, men han spilte en viktig rolle i opprettholdelsen av ufrihet i koloniene, ifølge Richard Toye, britisk professor og forfatter av boken Churchill’s Empire. Som soldat i det som i dag er Pakistan skrøt han av sitt bidrag til å systematisk ødelegge hus, sprengning av tårn og brenning av avlinger. 

Da han reiste til Afrika for å hjelp med e å gjenerobre Sudan, skal han ha skrytt av at han personlig skjøt minst tre «barbarer». Han så konsentrasjonsleirer bli bygd i Sør-Afrika og Kenya, og beskrev sin «irritasjon for at ’kaffirs’ skal få lov til å skyte på hvite menn». 

Som medlem av det Britiske Parlamentet, hvor han ble valg inn i 1900, krevde han videre erobringer i «den tredje verden» støttet opp av det Toye beskriver som hans «ikke-skambelagte tro på de hvites overlegenhet. 

I hans perioder som statsminister (1940-45, 1951-55) var fortsatt det som i dag er Sierra Leone, Kenya, Gambia, Ghana og Malawi (listen er forøvrig lang) under britisk kontroll. 

Sør for Sahara eksisterte det, før 2. verdenskrig, bare ett universitet (i Sør-Afrika) som var åpent for svarte afrikanere, og under britisk kontroll åpnet den første teknologiske høgskolen i Ghana, først i 1951. 

Mottaker av den gjeve Pulitzer-prisen i 2006, Harvard-professor, blant annet i Afrika-studier, Caroline Elkins, har vist at nesten 1,5 millioner KiKuyu i Kenya ble sendt til leirer under årene med motstandskamp på 1950-tallet. I noen leirer døde omtrent alle barna, og fangene ble brukt til slavearbeid under slagord som «Arbeid og frihet. 

Jeg velger å tro at det ikke er statuene vi har nå som har generert mer nyanserte tolkninger av historien

Mer enn en halv million av de afrikanske soldatene som kjempet under britisk kommando i 2. verdenskrig ble betalt opp til tre ganger mindre enn deres hvite medsoldater, ifølge the Guardian

Og vi kommer ikke forbi å nevne Bengal. I 1943 brøt det ut hungersnød som kostet rundt tre millioner bengalere livet. Som argumentert av nobelprisvinnende økonom Amartya Sen, og forskere fra the Indian Institute of Technology, kom hungersnøden som et resultat av politiske avgjørelser, ikke værforhold. 

Journalist Madhushree Mukerjee har presentert bevis på at Churchills kabinett ble advart om at «bruken av Indiske ressurser for krigsinnsats kunne resultere i hungersnød». Men Churchill nektet å hverken stoppe eller hjelpe, og skyldte i stedet på Bengalerne selv for å, som han så kjent sa «avle som kaniner».  

Ikke statuene som genererer større historiebevissthet

En kan hevde, slik Ap-leder Jonas Gahr Støre har gjort, at vi må betrakte disse personene (les: Churchill og Holberg) gjennom fortidens kikkert. Det var riktignok en annen tid, og Churchills meninger er ikke representative for alle etnisk hvite mennesker på den tiden. 

Men ved å unnskylde Churchills omfattende curriculum vitae i koloniene på grunnlag av at det var en annen tid, nærmer man seg perspektivet til akademikere som David S. Landes, som ikke fornekter kolonitidens overgrep, men som på kløktig vis separerer en slik makaber og ødeleggende historie fra nåtidens politiske, økonomiske og sosiale maktulikheter. Europa gjorde mye grusomt med andre ord, men «den tid var den sorg».  

Vi skal ikke legge skylden på Churchill for alle elendigheter i de britiske koloniene, like lite som vi kan ære han for på egenhånd å ha reddet Europa fra nazismen. Men, å rive ned Churchill fra Solli plass er ikke å slette historie, hans historie som nøkkelspiller i kampen mot nazisme er hverken undervurdert eller lite gjenfortalt. 

Jeg velger å tro at det heller ikke er hans statuer som har generert mer nyanserte tolkninger av historie, det er det skikkelser som Toye, Kehinde Andrews, og britisk rapper og aktivist Akala som skal få æren for. 

Frarøvelse av essensiell kunnskap

Jeg kjenner meg også forvirret over kunsthistoriker Ingvild Krogvig som stiller spørsmålstegn ved hvem i Norge i dag som kan kalle seg ofre for Churchills politiske avgjørelser (foruten om Bengalere eventuelt). Hvis man må ha samme nasjonalitet som, eller være i slekt med de som har lidd som et direkte resultat av Churchills lederskap for å synes hans statue er fornærmende, er solidaritet et meningsløst fenomen. 

Hennes utsagn bidrar videre til å undergrave skaden det britiske imperium – som Churchill tidvis spilte viktige roller i – har påført svarte og brune mennesker gjennom sine lange og mange år i Asia, Afrika og Amerika. Afrika sør for Sahara er fortsatt verdensdelen med mest ekstrem fattigdom ifølge tall fra World Bank, og afrikanske etterkommere i land som Storbritannia og USA har forblitt en av de mest underpriviligerte gruppene i samfunnet, ifølge statistikk fra britiske myndigheter og Pew Research Center

Er det «en rekke tragiske tilfeldigheter» som gjør at etterkommere av slaver og kolonisubjekter er i en annerledes livssituasjon enn etterkommerne til de frie etnisk hvite borgerne? I en iskald skjebnens ironi fikk Churchill i alle fall midlertidig rett da han uttalte: «Den ariske bestanden kommer til å triumfere». For figurer som Churchill har bidratt til en verdensorden der det fortsatt viser seg nødvendig å ytre ordene «Black Lives Matter».

Problemet ligger som sagt ikke i statuene i seg selv. Jeg mener det eksisterer en enorm skjevfordeling i kunnskaper som blir fremhevet i Norge i dag, og det ligger en enorm makt i kunnskap. Jeg ble aldri opplyst om de rasistiske holdningene til Churchill på skolen, og mitt relativt korte opphold i London har vist meg at flere elever har hatt samme erfaringer. 

Dette er å frarøve samfunnet essensiell kunnskap om maktbalanser, politikk, økonomi og kultur, som igjen kan bidra til å forstå verden gjennom kritiske og ikke-europeiske linser. Slik informasjon er det ikke gitt at man søker.

Så, til dere som heller ønsker at det som er skal forbli, que sera, sera og det der: husk at å hedre en bragd, en figur eller et handlingsløp kan innebære å ekskludere andre deler av historien; og jeg får dessverre inntrykk av at de marginalisertes historie ofte havner i den nedprioriterte kategorien. Ja, på Solli plass står muligens representasjonen av det gode i en stor personlighet, men jeg ser ikke annet enn naturaliseringen av, og en viss skuldertrekning til, svart og brun undertrykkelse.