– Reglene sier ikke at oppholdstillatelse alltid skal gis etter et bestemt antall år. UNEs beslutningstakere må derfor utøve et skjønn, skriver Ingunn-Sofie Aursnes.
Foto:UNHCR
UNEs beslutningstakere skal utøve skjønn. Men det er ikke et fritt skjønn uten politiske føringer, skriver Ingunn-Sofie Aursnes i dette tilsvaret.
11Shares
Ingunn-Sofie Aursnes
Latest posts by Ingunn-Sofie Aursnes (see all)

I et innlegg i Utrop gir Benedicte Røvik i Juss-Buss inntrykk av at UNE ikke følger lovgivers vilje i sakene til lengeværende barn. Jeg kan forsikre at UNEs beslutningstakere er lojale mot de politisk bestemte reglene og at vi gjerne forteller politikere og andre hvordan reglene virker i praksis. 

«Saken om 19 år gamle Mustafa engasjerer oss med god grunn. Vedtaket fra UNE strider mot all fornuft», skrev Benedicte Røvik den 12. desember.
Foto : Faksimile, Utrop 12.12.2020.

Beslutningstakerne i UNE, nemndledere og nemndmedlemmer, har i mange saker til oppgave og plikt å veie innvandringsregulerende hensyn opp mot sterke menneskelige hensyn. Det kan også gjelde i saker der barnets beste isolert sett tilsier videre opphold i Norge. Dette er fastslått også av Høyesterett. 

Røvik og mange andre kan selvsagt være uenige i de skjønnsmessige avveiningene UNEs beslutningstakere har gjort i saken til 18 år gamle Mustafa Hasan og i andre saker de kjenner til. Men det betyr ikke at UNE har hevet seg over politisk vilje og de reglene vi har plikt til å følge. 

UNEs beslutningstakere skal utøve skjønn. Men det er ikke et fritt skjønn uten politiske føringer. I lov, forskrift og forarbeider har politikerne gitt UNEs beslutningstakere viktig veiledning. Skjønnet gjøres derfor ut fra det som kalles «skjønnskriterier». Viktig å merke seg da, at nemndlederne er uavhengige beslutningstakere som ikke kan instrueres verken av politikere eller av meg som direktør når det gjelder resultatet i en enkelt sak.

Når det gjelder oppholdstillatelse på grunn av barns tilknytning, står det i forskriften blant annet at det er et tungtveiende innvandringsregulerende hensyn dersom barnets foreldre aktivt har motarbeidet avklaring av egen identitet. Videre står det at jo sterkere barnets tilknytning er, jo mer skal det til for å legge avgjørende vekt på innvandringsregulerende hensyn. 

Men reglene sier ikke at oppholdstillatelse alltid skal gis etter et bestemt antall år. UNEs beslutningstakere må derfor utøve et skjønn. Selv om de fleste saker med lengeværende barn ender med oppholdstillatelse, får noen avslag etter den skjønnsmessige vurderingen som våre beslutningstakere plikter å gjøre. UNEs beslutningstakere har da truffet det vedtaket de mener er riktig etter regelverk og praksis. Så kan det noen ganger være delte meninger om utfallet, men slik uenighet betyr ikke at det i vedtaket er sett bort fra de regler som gjelder i dag. 

Offentlig publiserte rapporter

Når politikerne har endret eller presisert reglene for lengeværende barn, har de flere ganger bedt UNE beskrive hvordan praksis deretter ble. De har altså bedt oss beskrive hvordan reglene virket. Dette har vi gjort i rapporter som også er publisert offentlig. 

Reglene sier ikke at oppholdstillatelse alltid skal gis etter et bestemt antall år

I innlegget til Røvik nevner hun en forskriftsendring fra 2014. Det er ett av eksemplene på at UNE oppsummerte og meldte tilbake hvordan praksis ble etterpå. Den tilbakemeldingen fikk politikerne gjennom rapporten Varig ordning for lengeværende barn

Et annet eksempel på det samme var da regjeringen Stoltenberg i 2012 leverte stortingsmeldingen «Barn på flukt». Året etter fortalte UNE regjeringen, Stortinget og alle andre interesserte hvordan resultatene ble. Dette gjorde vi gjennom rapporten Ett år etter «barn på flukt»

Denne type tilbakemeldinger og andre tiltak for åpenhet bidrar til demokratisk forankring og politisk diskusjon om hvordan regelverket fungerer, og bør fungere. UNE skal ikke operere i et vakuum. Vi skal vise åpenhet om resultatene våre og gjennom dette bidra til en faktabasert samfunnsdebatt. Deretter kan politikere og andre ta initiativ til å endre reglene, hvis de vil ha andre resultater. 

Barn har vært synligere enn ungdom og unge voksne

Den som leser de rapportene jeg lenker til, vil se at de i all hovedsak omhandler barn. Et viktig tema var når barns tilknytning skulle tillegges større vekt i vurderingen av opphold på humanitært grunnlag. UNE utviklet en praksis, som politikerne sluttet seg til, om at det gikk et skille når et barn i en familie hadde 4 ½ års oppholdstid og hadde gått ett år på skole. 

Når det gjelder ungdommer og unge voksne, har ikke politikerne beskrevet sine føringer like detaljert, og UNE har heller ikke meldt like detaljert tilbake. Men det skal vi selvsagt gjøre hvis det politisk vedtas nye regler eller om departementet gir oss en bestilling på en beskrivelse av praksis. 

Det fins absolutt noen dilemmaer det er verd å diskutere i Hasan-saken. Ikke minst kan det være viktig å diskutere om og eventuelt når ungdom skal kunne få egne tillatelser i saker der foreldrene får avslag ut fra sterke innvandringsregulerende hensyn. Det kan også være verd å diskutere hvilken betydning det bør ha om et vedtak fattes rett før eller rett etter 18-årsdagen, den definerte overgangen fra barn til voksen. Andre viktige diskusjoner kan være reglene for når en sak skal avgjøres i et nemndmøte, eller om skjønnskriteriene i utlendingsforskriften bør endres for når oppholdstillatelse kan gis pga. barns tilknytning. 

I mellomtiden, med de reglene som i dag gjelder, får UNE bidra gjennom å stå for våre nemndlederes avgjørelser og samtidig vise størst mulig åpenhet om hvorfor de blir som de blir. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.