– Hadde innvandringen til Europa vært preget av jøder og ikke muslimer, ville flertallsbefolkningen vist en godt synlig antisemittisme, langt mer enn den gjør i dag.
Foto: Amnesty International
Muslimer med sine fem prosent av befolkningen har ikke skapt norsk antisemittisme, skriver Christopher Bratt i dette innlegget.
520Shares
Christopher Bratt

Antisemittismen ligger dypt forankret i Europas historie og har fulgt kontinentet gjennom århundrer. Har muslimsk innvandring nå gitt næring til ytterligere antisemittisme? I en rekke europeiske land finner vi langt mer antisemittisme blant innbyggere med muslimsk bakgrunn enn i befolkningen for øvrig. Er det slik også i Norge?

Striden om HL-rapporten

Det ble hissig debatt etter at HL-senteret (Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter) hadde sluppet en rapport om antisemittisme i Norge. Rapporten konkluderte med at også i Norge er antisemittisme mer utbredt blant muslimer enn i befolkningen for øvrig. 

Samtidig formidlet forskerne et annet funn, og det var like viktig: Blant oss ikke-muslimer går negative holdninger til muslimer hånd i hånd med tendenser til antisemittisme. Det ble støy, men ikke om hvordan muslimfiendtlighet faller sammen med antisemittisme. I stedet så de som opplever muslimer som noe ubehagelig fremmed, igjen en anledning til å peke på muslimene i Norge. Muslimer ble en kollektivt skyldig gruppe, nok en gang. 

Mer antisemittisme blant muslimer?

Ga muslimer i datamaterialet uttrykk for mer antisemittisme enn kristne og ateister? Resultatet skapte forvirring. For tilsynelatende fant HL-senterets undersøkelse at en del av muslimene i undersøkelsen bar på negative forestillinger om jøder, men ikke negative følelser. Hvordan gikk det i hop? Kunne de ha negative stereotypier, men ikke føle antipati? Under debatten lovet jeg at jeg skulle se på data når jeg fikk tilgang til dem. I november ble dataene tilgjengelig, og jeg sender en varm takk til Christhard Hoffmann ved HL-senteret for både data og bistand. 

Det er ikke lett å analysere disse dataene. Ikke bare unnlot mange muslimer (88%) å delta etter å ha blitt invitert til undersøkelsen. Ved de fleste spørsmålene var det i tillegg også en stor andel av deltakerne som lot være å gi et svar, delvis som følge av spørreskjemaets utforming. Jeg skal arbeide videre med dataene, men én konklusjon kan jeg allerede nå gjengi: Muslimene som deltok i undersøkelsen, ga samlet sett uttrykk for mer antisemittisme enn ikke-muslimer gjorde. 

Antipati overfor jøder

Så forfatterne av HL-rapporten har rett – data viste mer antisemittisme i det muslimske utvalget enn i det kristne eller blant ateistene. Men ga ikke det muslimske utvalget i liten grad uttrykk for negative følelser? Jeg fant bare to spørsmål som åpenbart var relevante her: «Jeg føler en egen sympati for jøder» og «Jeg føler en viss motvilje mot jøder». Problemet er at det er lite sammenheng mellom svarene på de to spørsmålene. Kanskje står vi overfor ambivalens, det vil si en blanding av både positive og negative følelser? Det er mulig. Uansett er de to spørsmålene alene ikke egnet til å fange opp følelser overfor jøder. 

Men i realiteten var det flere spørsmål som målte følelser. Også spørsmål som tilsynelatende skulle fange opp forestillinger om jøder (stereotypier) berørte følelser. Som når deltakerne skulle si seg enig eller uenig i at «Jøder har alltid skapt problemer i landet der de bor».

Blant oss ikke-muslimer går negative holdninger til muslimer hånd i hånd med tendenser til antisemittisme

Ser man på dataene fra HL-senteret med egnet statistisk metode (såkalt konfirmatorisk faktoranalyse), faller skillet mellom forestillinger/stereotypier og følelser ganske fort. Snarere kommer tendenser til antipati og sympati overfor jøder til uttrykk i alle disse spørsmålene. Det er dermed etter min mening ikke rimelig å trekke et skille mellom kognisjon og følelser i datamaterialet. Med denne innfallsvinkelen til data, viser det seg at det er lite tvil om at det muslimske utvalget i større grad ga uttrykk for antipati overfor jøder enn kristne og ateister gjorde. Det er et interessant funn, men også et ventet funn, gitt hva vi vet fra andre land i Europa – og gitt hva vi vet om hvordan konflikten mellom Israel og palestinerne har bidratt til å forme muslimers opplevelser av jøder. 

Hvis jeg hadde vært muslim

Hvis jeg hadde vært muslim i Norge, ville jeg lagt vekt på denne delen av undersøkelsen og brukt den som nok et argument for å motarbeide både antisemittisme og politisert islam (islamisme). Jeg ville også tenkt at når nesten ni av ti muslimer ikke svarte, da er kanskje omfanget av antisemittisme noe høyere i den muslimske befolkningen enn i utvalget. Det er neppe tilfeldig hvem som svarer og hvem som ikke svarer på en kartlegging av fordommer. Jeg ville også sett nok en grunn til å få mine trosfeller med på å motarbeide radikalisering av muslimsk ungdom gjennom imamer invitert til Europa for å forkynne. Enkelte av disse imamene har spredd antisemittisme, ved siden av dogmatisme og hat mot Vesten.

Muslimer ble syndebukker

Men et annet funn i HL-senterets undersøkelse var like interessant: Sammenhengen mellom antimuslimske holdninger og tendenser til antisemittisme i flertallsbefolkningen. Også det funnet er helt som forventet. Hvor fordomsfulle vi er, er avhengig av vår personlighet. Og er vi fordomsfulle overfor én gruppe, er sannsynligheten stor for at vi er fordomsfulle også overfor en helt annen gruppe. Få i den norske medieverdenen syntes det var verdt å bruke spalteplass på slikt. Selv nå benyttet vi anledningen til å framheve kritikk mot muslimer som gruppe, og dermed unngå et kritisk blikk på oss selv.

I sosiale medier og enkelte innlegg gikk angrepene mot muslimer langt. Muslimer ble til og med utropt til «smittekilden» for dagens antisemittisme i Norge. Det var ikke bare uheldig ordbruk i en diskusjon om antisemittisme – jøder er tradisjonelt blitt framstilt som smittekilde for sykdom i Europa. Det var også en logisk feilslutning. Muslimer med sine fem prosent av befolkningen har ikke skapt norsk antisemittisme.  

Sovende antisemittisme

Forbindelsen mellom antimuslimske og antisemittiske holdninger ble ignorert. Men det funnet er like viktig som å få avdekket at en del muslimer bærer på antisemittisme. Hadde innvandringen til Europa vært preget av jøder og ikke muslimer, ville flertallsbefolkningen vist en godt synlig antisemittisme, langt mer enn den gjør i dag. Det er jeg overbevist om, også basert på egen forskning med europeiske data. Svært mange av dem som i dag er opprørt over muslimer i Norge, hadde i stedet følt tilsvarende motvilje mot jøder – hvis det var jøder som søkte tilflukt her fra krig eller fattigdom. 

Det er få jøder i Norge, så den bevisste og uttalte antisemittismen er lite utbredt her. Paradokset er at nettopp norsk antisemittisme har lagt grunnen for at vi har så få jøder blant oss. Norsk antisemittisme var i sin tid grunnlovsfestet, og i det forrige århundret preget den ikke bare de tyske okkupantene. Senere har kritikken mot Israels politikk gjort oss oppmerksom på palestinernes lidelser, men også til tider vist at antisemittismen ligger farlig nær. 

Vi har grunn til å påpeke antisemittisme blant muslimer i Norge og i andre europeiske land. Men vi har også grunn til å peke på den latente antisemittismen i oss selv. Fordomsfullheten i oss fokuserer på grupper som er godt synlige, nå rammer den særlig muslimer. Så kan vi lene oss selvtilfreds tilbake og fastslå at de aller fleste av oss er bortimot frie for antisemittisme, all den stund det er så få av dem i samfunnet.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.