Et lite lystig møte mellom to sykehusansatte ble til vennskap.
Foto: Shafaqna
Førsteinntrykket er ikke så urokkelig som man ofte tror, skriver Shaista Basit i dette innlegget. 
19Shares

Når temaet er integrering, vil mange si seg enige i at det å ha velfungerende sosiale antenner er et nødvendig gode. Hvordan vi snakker til hverandre, hvordan vi danner et førsteinntrykk, og hvordan våre tanker allerede er formet, eller blir det underveis, er alle avgjørende faktorer når vi gjør oss opp en mening om noen. Vi stikker antennene ut, og et inntrykk formes. Det er en populær oppfatning at et førsteinntrykk aldri kan gjøres om på. Men noen ganger kan inntrykket faktisk endres totalt i ettertid.

Jeg er fra Norge

Jeg er en kvinne på snart 40 år. Til tross for å ha vokst opp på vestkanten i Oslo, i et nokså blendahvitt miljø, blir jeg med jevne mellomrom møtt med fordommer og oppsiktsvekkende spørsmål. I de fleste tilfeller synes jeg egentlig at det bare er fint at folk spør, for den som intet spør intet lærer – ikke sant? 

I fjor, møtte jeg på en eldre norsk dame. Blond, kort hår, knallblå øyne som stod i kontrast til knæsj rosa leppestift. Jeg var på jobb ved Rikshospitalet og var blitt sendt av sjefen til en avdeling jeg ikke var så ofte på. Damen, ansatt ved denne avdelingen, kom bort til meg. Stirret litt i et par sekunder. Hun så litt ut som en karakter fra Fredrikssons fabrikk. 

«Ja, hvor er du fra da?», spurte hun på en måte jeg tolket som nedlatende. I hodet mitt tenkte jeg «Jøss, takk for at du ønsker meg velkommen på avdelingen og introduserer deg selv. Jeg begynte å le, mens jeg samtidig forsøkte å iføre meg et slags alvorstynget blikk: «Fra Norge.» 

Det var jo selvsagt ikke et tilfredsstillende svar, for samtalen fortsatte med: «Ja, det skjønner jeg jo. Men hvor er foreldrene dine fra?» Jeg mumlet: «Fra Pakistan.» Før jeg fikk noe oppfølgingsspørsmål eller andre reaksjoner rundt hva hun assosierte med Pakistan, hadde hun forsvunnet nedover gangen. 

Jeg ville jo egentlig bare teste hvor rasistisk denne damen egentlig var

Jeg ble stående litt fortumlet og tenke «Og jeg som trodde at det var jeg som ikke hadde sosiale antenner»

Oppdagelsen av et nytt inntrykk

Gjennom månedene som fulgte ble det ikke noen flere detaljerte samtaler med denne damen. Var vel bare «Hei» og «Ha det» og den slags. 

En dag sto hun plutselig ved siden av meg igjen, og jeg tenkte at jeg ikke skulle la denne ypperlig muligheten til å bryte isen gå fra meg. Så jeg sa litt ut av det blå: «Ja, har du fått med deg Hege Storhaugs siste stunt?» Til min store overraskelse visste hun ikke hvem det var. Jeg måtte innrømme overfor meg selv, i dette øyeblikket, at jeg selv hadde fordommer. «Nei, altså hun fra Human Right Service. Hun uttalte at muslimer har jo alkoholforbud og at det dermed er fare for at vi ikke bruker antibakteriell spray i og med at den inneholder alkohol – og at vi muslimer derfor bidrar til spredning av korona.» 

Jeg ville jo egentlig bare teste hvor rasistisk denne damen egentlig var. Reaksjonen hennes klarer jeg ikke å glemme, hun så alvorlig på meg, ble målløs – nærmest som om hun ikke fant ord – og så begynte hun bare å gapskratte. «Nei, har du hørt på makan!» Hele kroppsspråket hennes viste at dette nok var noe av det dummeste hun noensinne hadde hørt. Jeg pustet lettet ut. 

Så hun var ikke rasist. Hun hadde nok bare ingen hijabister eller muslimer i umiddelbar omgangskrets. Men medmenneskelig – det var hun absolutt. Fra å være en som virket stille og uten sosiale antenner, så har hun nå blitt den jeg både snakker og tuller mest med på hele avdelingen.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.