Fra Unicefs kampanje mot digital mobbing: One Shot is Enough.
Foto: Unicef
Rasistisk vold mot søstrene mine er blitt ignorert av mange instanser. Det skal ikke få fortsette, skriver Presilya Bt Mbambi i dette innlegget.
260Shares
Presilya Bt Mbambi
Latest posts by Presilya Bt Mbambi (see all)

Lillesand kommune har prøvd å få bildene til å bli slettet, å innlegget til å bli blokkert, men jeg skal fortsette å dele saken.

Oppdateringen nå er at jeg har fått en respons fra fylkesmann om at de har tenkt å granske saken og utfordrer kommunen/ skolen om å sette igang tiltak angående saken med jentene.

Jentene er trygge og har det fysisk greit, men ikke emosjonelt.

Jeg skriver om dette nå, fordi jeg er veldig oppgitt og lever i frykt på vegne av søstrene mine. For at noe kan skje med dem, jeg skriver som storesøster.

Dette er saken:  

Familien min er opprinnelig fra Bergen, men flyttet i janar 2019 til en liten by på Sørlandet som heter Lillesand. 

Alt startet med den eldste av mine tre søsken. Hun ble mobbet på skolen på grunn av hudfargen sin. Hun ble kalt stygge ting daglig på skolen og på sosiale medier. I tillegg til det gikk det en video rundt av henne på Snapchat og Instagram, der hun ble kalt «neger». Til daglig fikk hun høre: «Dra tilbake til hjemlandet ditt, din ape», og verre ting. Vi involverte skolen og politiet da hun gikk i 10 klasse, men saken ble henlagt.

Men mobbingen fortsatte i sommeren 2019 fram til hun startet i 1. klasse på videregående i en annen kommune. Men det ble ikke bedre. De samme folkene gjorde hverdagen hennes ille. Det ble så ille at moren min måtte involvere politiet og lage en sak. Men kort tid etter ble saken henlagt da skolen ikke gjorde noe spesielt ut av  det og vi tenkte at alt dette ville gå over med tiden. Det hadde ikke noe å si at vi hadde bevismateriale i form av rasistiske bilder og videoer av min søster som var spredt på sosiale medier.

Dette hendte på Lillesand ungdomsskole og Dalske videregående skole og politiet tok aldri tak i det.

Ved den samme skolen går mine to søsken, altså Lillesand ungdomsskole. En på 13 og en på 15 år, som har blitt mobbet nå i 2 år uten at skolen har grepet inn og gjort noe. De har tidlig visst om alt rundt trakasseringen de opplevde daglig. Vi har kontaktet politiet, men de har ikke gjort noe særlig for å stoppe de rasistiske og fysiske handlingene.  

Manglende handling fra skolen

Jeg vil si at det offentlige systemet i Norge her ikke har stilt opp på en tydelig måte for å kjempe imot rasisme på skoler. De har heller valgt å ta ting for gitt og ber foreldre om å ordne opp i det selv, slik min  mor har forsøkt. Vi har ikke fått noen støtte fra noen som helst for å få en stopp på dette. Også barnevernet visste om dette, men har valgt å ikke gjøre noe. 

Dette har gjort saken mye verre. Så det har eskalert til at mine lillesøstre fikk daglige trusler om at de skal bli drept, hun på 13 fikk tilsendt pistolbilder på SMS en måned før hun skule begynne på Lillesand ungdomsskole.  

Jentene er trygge og har det fysisk greit, men ikke emosjonelt

Sommeren 2020 gikk mamma gikk til politiet for å anmelde, men saken blei henlagt. Det holdt ikke bare med de truslene. Trusler om at hun skal bli banket av alle på skolen og at ingen liker «apekattfamilien». «negerfamilien» eller «søppelfamilien». 

Søsteren min på 15 år har blitt spyttet på på grunn av hudfargen sin, blitt dyttet, sparket og slått på skolen. Min søster på 13 år har blitt forfulgt hjem og slått ned med planke av en stor vennegjeng av både gutter og jenter. Vi har gitt beskjed til skolen og prøvd å nå foreldrene, men vi får beskjed at det er jentene våres som starter dette, og at skolen har vært klar over saken fra starten. 

Skolen har ikke gjort noe for å stoppe disse rasistiske handlingene og trakasseringene. I august 2020 ble min lillesøster på 15 angrepet på skolen av tre gutter. Hun ble skambanket mens hele skolen samlet seg og så på det. Det første lærerne gjorde var å holde henne mens de tre andre guttene slo henne fortsatt, og ingen prøvde å holde de tre andre guttene unna mens situasjon eskalerte.  

Da fikk vi beskjed fra søsteren min på 17 år  at vi måtte komme oss til skolen og at 15-åringen hadde blitt angrepet  der, og vi ringte til politiet. Da vi kom på skolen hadde alle elevene samlet seg ved en glassdør og så på søstrene mine og viste hverandre hvordan de hadde slått henne, og lærene som var tilstede gjorde ingenting annet enn å flytte søsteren min unna sånn at hun ikke så hva medelevene drev med. Både meg og mamma måtte vente i nesten én og en halv time for å få snakket med rektor, og i mellomtiden besvimte lillesøsteren min, og måtte bli innlagt på grunn av traume som hadde blitt påført. Heldigvis var ikke hodeskaden alvorlig. 

Nye angrep – ny stillhet.

I dagene etter at vi tok kontakt med politiet, ringte de aldri, vi måtte skrive og ringe, og fikk beskjed hele tiden om at vi ville bli kalt inn for å anmelde. Og i september fikk vi beskjed om at saken var henlagt, uten begrunnelse.

Ikke nok med at min mor hadde skrevet til skolen om hendelsen som skjedde dagen før på forhånd, altså om hendelsen med min yngste søster som hadde blitt angrepet av samme gruppe, for å gi skolen tid til å gjøre noe. Men min 15-årige søster hadde selv sagt fra til læreren at hun var redd, men fikk da beskjed av læreren om at det gikk fint, at ingenting skulle skje henne. Kort tid etter kom angrepet.

Ingen av gjerningspersonene har opplevd noen konsekvenser eller utvisning fra skolen. Mine to små søstre lever i frykt og sliter med angstanfall. Etter denne hendelsen har min mor fortsatt prøvd å jobbe tett med skolen får å få en ordning for at jentene skal føle seg i trygge. Hun har også prøvd å få bytte skole, men skolene eller kommunene har ikke tatt det seriøst eller gjort noe med det.

Senest den 7. januar 2021 ble jentene angrepet på bussen på vei hjem av fem gutter som bar sprettkniv og var klar til å bruke de på jentene. Bussjåføren  klarte å kaste guttene ut av bussen før det eskalerte. De samme guttene kom hjem til oss og kastet steiner og sparket i dørene. 

Jentene har sittet i sjokk siden da, de har blitt plassert et nytt sted for egen sikkerhet. 

Jeg sier det igjen: Alle vet om dette, men det snakkes ikke høyt om. Kommunen vet godt om dette. Vi håper at alle kan være med hjelpe oss slik at vi får den oppmerksomheten vi fortjener, slik at lokalaviser, politi og ikke minst skolen, tar grep. Dessverre har vår sak blitt bagatellisert og feid under teppet av skolen, kommunen og politiet.

Jeg håper foreldrene til de som står bak dette åpner øynene. Vi har forsøkt å kontakte lokalavisen uten at disse har vist interesse. Det eneste vi da kan gjøre er å stå åpent frem om dette der vi kan. Vi gir oss ikke. Jeg skriver dette med tungt hjerte. 

Denne teksten ble første gang publisert på Presilya Bt Mbambis Facebook-side den 13. januar, og publiseres i Utrop etter avtale med skribenten.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.