Når menneskers helse skal beskyttes, er det ikke nok å behandle fysiske skader. Også forventninger, følelser, tanker og opplevelser bør tas med i regnestykket for å kunne gi en helhetlig behandling.
Foto: Unicef
For å oppnå god helse, bør den eksistensielle dimensjonen inkluderes i helsebegrepet. Det fysiske, sosiale, psykiske og eksistensielle spiller alle bærende roller, skriver tre eksperter på området i dette innlegget.
14Shares
Latest posts by Alexandra Esdaile, Farhan Shah og Per-Einar Binder (see all)

Mennesket som et mangelvesen

Mennesket har en særegen stilling i verden og i naturen. Vi er, ifølge Peter Berger og Erich Fromm, naturens mangelvesener. Som mangelvesener beskrives vi som instinktivt handikappet. Denne medfødte sårbarheten er knyttet til den menneskelige eksistensensens åpenhet. Vi kan få opplevelsen av at vi er kastet ut i en åpen verden uten at det finnes noen konkrete retningslinjer for tilværelsen. Dermed er vi dømt til å skape oss selv grunnet en sosiologisk og biologisk mangelsituasjon.

Som reflekterende vesener, har vi en jeg-bevissthet. Mennesker er ikke kun «værende». Vi besitter en evne til å gjøre vår væren til gjenstand for refleksjon. Vi er vesener som tenker og undrer oss over eget liv og livets muligheter, vår plass i verden, og vi utvikler systemer for å skape mening, orden og konsistens i livet – både individuelt og i fellesskapet.

Pandemi og sykeliggjøring av livssmerte

I pandemiens tid opplever svært mange at hverdagslivets regelmessigheter og rutiner rystes og rokkes. Dette kan potensielt vekke angst og ubehag, som også kan munne ut i erkjennelsen av skjørheten vår – at vår «essens» (mening/orden/stabilitet) henger i en tynn tråd og stadig trues av kaos og meningsløshet.

Hverdagslivets forutsigbarhet, stabilitet og trygghet er et tynt ferniss, som er stadig sårbar overfor omveltninger, og som kan rive vekk de meningsskapende lag vi opprettholder gjennom våre ulike prosjekter og aktiviteter. Slike opplevelser kan vekke en form for livssmerte. Denne livssmerten oppstår som et resultat av vår konfrontasjon med livets grunnvilkår. Så som menneskets forhold til mening, sårbarhet, ensomhet, død, frihet, ansvar, skyld og tilhørighet. Det er en fare for sykeliggjøring av denne eksistensielle og i utgangspunktet konstruktive smerteerfaringen i en kultur hvor ubehag lett defineres som sykdom.

Sosialpsykologen Roy Baumeister har studert hvordan menneskers opplevelse av mening i livet og erkjennelse av ubehag ofte følger hverandre. Genuin selvrefleksjon og et dypere engasjement i medmenneskers liv vil alltid måtte romme smerte. Mennesker taper vekstmuligheter når lidelse knyttet til allmennmenneskelige fenomener blir gjort om til en sykdom som krever medisinsk intervensjon.

Et utvidet og helhetlig helsesyn

Verdens helseorganisasjon (WHO) beskriver helse som «en tilstand av fullstendig fysisk, mental og sosial velvære, og ikke bare fravær av sykdom og lyter». Et slikt materielt helsebegrep bør utvides med en eksistensiell dimensjon, for å tone ned en urealistisk forestilling om at fravær av livssmerte er en idealtilstand som er mulig å oppnå. Her kan begrepet «eksistensiell helse» være fruktbart fordi det inkorporerer aspekter som tro, opplevelse av verdighet, håp, mening, tilknytning, åndelighet og evne til å håndtere krisesituasjoner. Begrepet åpner opp for en pluralistisk opplevelse av hva god helse er, og kan bidra til å øke evnen til å reflektere og ta stilling til ens egne verdier. Dersom vi inkluderer en eksistensiell dimensjon av helse, kan vi også reflektere over prinsippers viktighet – at individets egne prinsipper får spillerom til å anerkjennes, bli utfordret, og til å utvikles i møte med verden. Dette viser seg problematisk å få til, uten en tydelig anerkjennelse og vektlegging av den eksistensielle dimensjonen og av genuine selvrefleksjon.

I særlig grad er forholdet mellom eksistensiell meningsdanning og helse av vesentlig verdi. En opplevelse av at eksistensen er meningsfull, innebærer ifølge den eksistensielle psykologen Tatjana Schnell, en grunnleggende erfaring av at «livet er sammenhengende, betydningsfullt, at det har en retning, og at man hører til et sted». Schnell, med sin empiriske forskning innenfor meningsdannelse i livet, har kommet frem til at individer med høy grad av mening i livet synes å ha mindre symptomer på blant annet depresjon og angst. Det er altså positive sammenhenger mellom helse og eksistensiell meningsproduksjon.

Eksistensiell helse er noe mer enn helse i en bio-medisinsk forstand; mennesker kan ikke reduseres til kun biologiske funksjoner. Eksistensiell helse er knyttet til hvordan reflekterende individer forholder seg til eksistensens dypstrukturer og grunnvilkår. Det handler om forventninger, følelser, tanker, opplevelser, og meningsdimensjonen i livet. Mennesker skaper kontinuerlig nye måter å forstå seg selv, hverandre, og tilværelsen vi eksisterer i. Kathie Eriksson, finsk professor i sykepleievitenskap, forfekter at «helse har ingen betydning i seg selv om ikke livet har noen mening og derfor må vi forstå helse som noe ut over helse, som livet selv».

Eksistensiell helse er en måte å leve et håpefullt liv til tross for livets iboende tragedier og de spenninger det byr på. Dette innebærer å utvikle og avdekke mening i livet. Det handler blant annet om erfaringer av å ha verdighet og integritet, livsmot og ressurser til å romme smerte og motgang på en meningsfull måte gjennom å orientere seg mot framtiden og de muligheter som finnes for å leve et verdig og meningsfylt liv. I en mer ekspandert helsedefinisjon, trenger vi ikke kun perspektiver om hva som fremkaller sykdom (patogenetiske), men også salutogenetiske – hva som fremkaller helse.

Salutogenetiske perspektiver bør få en sterkere rolle og inkluderes i et bredere helseperspektiv enn «det nevrokjemiske selv», hvor individet blir redusert til en bio-organisme. Et «eksistensielt selv», en verden med lag av dybder og konfrontasjoner med livets eksistensielle grunnanliggender, er et viktig korrektiv til en diagnosekultur som bidrar til unødvendig patologisering av eksistensielle konflikter.

Vi bør for eksempel styrke forsknings- og behandlingsmetoder med eksistensielle og fenomenologiske perspektiver bl.a. på depresjon og angst, istedenfor kun nevrovitenskapelige, kognitive og epidemiologiske tilnærminger til de samme fenomenene. Slik kan vi bevege oss fra et rent symptomspråk om at noe er «feil» ved individer, til en eksistensiell helseforståelse. En forståelse der det er mulig å identifisere meningskilder og terapeutiske prosesser som åpner opp flere mulighetsfelter å være et menneskeliv på, tross all den lidelse og smerte som hører livet til. Gjennom å anerkjenne og føre en samtale om menneskelivets grunnanliggender, kan vi bygge opp psykologisk/mental motstandskraft som gjør individer mer livsdyktige, ja, mer robuste i deres væren-i-verden.

Slik en av artikkelforfatterne, professor i klinisk psykologi Per Einar-Binder, skriver, handler eksistensiell tilnærming til livet om «hvordan vi transformeres når vi erkjenner spenningsfeltene vi alltid lever i – mellom fortvilelse og håp, trygghetssøken og mot, fellesskap og selvstendighet. Når vi kan romme, og akseptere, motsetningene og paradoksene i livene våre, blir vi helere og sterkere. Vi lever rikere. Og da slett ikke alltid behagelige liv. Men det åpner muligheter for meningsfulle liv.» Det finnes med andre ord menneskelig smerte og lidelse som ikke kan forstås ut fra bio-medisinske forståelsesmodeller.

Eksistens, mening og håp

Ordet «eksistens» er avledet fra begrepet «eksistre», som betyr «å tre frem». Eksistensiell helse innebærer å våge å tre frem i livet med all dets kompleksitet. Denne eksistensielle bevegelsen fordrer både mening og håp hvis mennesker skal heve seg opp av sine utfordringer og finne holdbar sannhet å strekke seg mot. Mening innebærer noe å leve for, noe å håpe på i framtiden, noe bevisstheten vår strekker seg etter. Kort sagt, hvorfor man overhodet står opp om morgenen. Det å ta stilling til om livet er eller ikke er verd å leve, det å hver morgen avklare det spørsmålet til fordel for livet, innebærer å innta en aktiv og ansvarlig holdning til livet med de muligheter og begrensninger som utgjør menneskelivet.

Å oppleve meningsfullhet innebærer å oppleve at livet er sammenhengende, at det har en retning, at man har en tilhørighet til noe større enn seg selv, at livet erfares som betydningsfullt. Viktor Frankl, grunnleggeren av behandlingsprinsippet logoterapi («terapi gjennom mening») og holocaust-overlevende, forfektet at menneskets streben etter mening i tilværelsen er den primære drivkraft i livet.

Mennesker taper vekstmuligheter når lidelse knyttet til allmennmenneskelige fenomener blir gjort om til en sykdom som krever medisinsk intervensjon

På grunnlag av sine erfaringer fra fire konsentrasjonsleirer, kom Frankl frem til at det avgjørende kriterium for størst sjanse for å overleve konsentrasjonsleirenes bestialitet, var de som var i stand til å finne mening utover seg selv og fastholde den, å rette blikket i framtiden snarere i fortiden, og ikke de som var fysisk mest utrustet. Frankls observasjoner og iakttagelser støtter Nietzsches påstand om at «den som vet hvorfor han lever, kan utholde et nesten hvilket som helst hvordan». Selv forteller Frankl at hans ønske om å få treffe sin familie og å jobbe med et manus som under hans fangenskap i konsentrasjonsleirene ble ødelagt av fangevokterne, førte til at han klarte å opprettholde mening i betydning noe å håpe på i framtiden.

Håp innebærer å utvide menneskenes mulighetsrom og styrke mestringsevnen. Jerome Groopman, amerikansk lege, definerer håp som «troen på at det finnes en vei til en bedre framtid og at en selv kan påvirke sin situasjon og finne veien». Håp innebærer med andre ord å betone viktigheten av menneskets frihet og våre daglige valg, å opprettholde troen på menneskets plastisitet, dvs. vårt uforløste endringspotensiale i en dynamisk og sammensatt tilværelse. Psykoanalytikeren og psykologen John Bowbly skriver at menneskets «bestandige evne til forandring betyr at man på intet tidspunkt i sitt liv er usårlig overfor motgang, og at man på intet tidspunkt er uimottakelig for gunstig påvirkning. Det er dette vedvarende forandringspotensial som gjør effektiv terapi mulig.»

Eksistensiell-humanistisk og ikke-farmakologisk tilgang

Vi trenger med andre ord et større fokus på en eksistensiell-humanistisk og ikke-farmakologisk tilgang til behandlingskulturer, som ikke ensidig betrakter mennesker som rent biologiske organismer, men som levende «aktører» i konfrontasjon med tilværelsens dypstrukturer.

Det må understrekes at den ovennevnte tilgang ikke trenger å stå i et motsetningsforhold til et naturvitenskapelig perspektiv, men som en ekstensjon av perspektivet for å utvikle en bredere forståelse av menneskelivets kompleksitet. Dette betyr at dersom en person trenger nødvendige medisiner i behandling av sine symptomer, så er det essensielt at de mottar det, men at det samtidig ikke utelukkes en anerkjennelse av den eksistensielle helsens viktighet i tillegg. Der medisiner avhjelper en funksjonsnedsettelse så kan det reise seg spørsmål om hva den nyvunne friheten skal brukes til.

Fra et eksistensialistisk begrunnet syn på helse, er fravær av livssmerte ikke en indikator på helse. Menneskets eksistens er en kontinuerlig prosess hvor lidelse og velvære, godt og ondt, forutsetter hverandre. Førsteamanuensis og spesialpsykolog ved Modum Bad, Gry Stålsett, skriver: «Vi kan ikke gå gjennom livet uten å møte og erfare lidelse og smerte. Det betyr ikke at vi er syke av den grunn. Med en slik definisjon får vi et bedøvelsessamfunn, der det gjelder å jakte på tilstander der vi ikke føler og opplever smerte.» Behandlingskulturer hvis siktemål er å dempe og bedøve smerte og angst, risikerer på denne måten å eliminere livsopplevelsen samtidig.

Ensidig vekt på symptomlindring, gjennom bl.a. overbruk av antidepressiva medikamenter, kan bidra til å hemme og blokkere nødvendige justeringer i livet, og med det verdifulle og perspektivutvidende erfaringer som åpner opp for psykologisk vekst og vital styrke. For det er nettopp i konfrontasjon med livets gitte vilkår og motsetninger, at vi kan frigjøre våre kreative muligheter, nye muligheter for å være, og å forholde seg aktivt og håpefullt til at livet innebærer smerte, men at med meningsfullhet, er selv livssmerte forenlig med helse.

Samtalearenaer

For å få til dette er det essensielt at det finnes arenaer hvor eksistensiell helse blir anerkjent. I fellesskapet blir individet til, og individuell refleksjon gjøres mulig kun når det anerkjennes av andre mennesker som en selv anerkjenner (ref. Hegel). Derfor er det viktig at det finnes rom hvor eksistensiell helse er tydelig på agendaen. Her kan tros- og livssynssamfunnenes posisjon og rolle være sentral. Det er ikke selvsagt at alle mennesker har en tro eller en religion, men det finnes muligheter utenfor helsevesenet også for de ikke-religiøse.

Humanistforbundet, som 1. februar endrer navn til Humanistene, er et eksempel på et livssynssamfunn som jobber for verdighet, rettferdighet og økt livsmestring for alle humanistiske individer, uavhengig om hva man tror på ellers. Mens vi beveger oss i økende grad mot et sekulært og livssynspluralistisk samfunn, har det i de kristne prestenes fallende popularitet oppstått et tomrom. Dette tomrommet kan i økende grad fylles av humanister og livssynsfilosofer, som kan bidra med i utgangspunktet et helhetlig menneskesyn. Her ekskluderes ikke den individuelle refleksjonen av meningsdannelse som noe sykelig eller mangelfullt, men aksepteres som en del av det å leve.

Et konkret eksempel er at det går an å avtale en time med en livssynsfilosof for en eksistensiell dialog gjennom Humanistforbundet, hvor tanker kan luftes og anerkjennes.

Et annet eksempel er Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo sin satsing på masterprogrammet innenfor lederskap, etikk og samtalepraksis, hvor studenter tilegner seg ferdigheter og refleksjoner rundt samtalepraksis og omsorgsarbeid i chaplancy-feltet, som er et viktig tilskudd til samtalen om eksistensiell helse i en ikke-klinisk sammenheng. Især er fokuset på islamsk omsorgsarbeid et viktig bidrag som gjenspeiler den økende tros- og livssynspluralismen i Norge. Det må likevel presiseres at disse tilbudene ikke er en erstatning for medisinsk og klinisk behandling dersom det er nødvendig. Det er også mange psykologer og leger som har en humanistisk og eksistensiell orientering i sin kliniske praksis.

Dersom vi ser på eksistensiell helse i lys av ideen om fremmedgjøring, så kan det argumenteres for at vi har blitt fremmedgjort for hva det vil si å leve (ref. Marx). Fokuset på at helse kun innbefatter mangel på ubehag, utelukker et holistisk bilde på hva det faktiske levde livet er. Ved å ikke forholde oss til, eller å anerkjenne, både det gode og det smertefulle som en del av livet, kan vi bli fremmedgjort fra hvordan å takle livets sorger og vanskeligheter. Gjennom å behandle smerte som noe fremmed og noe som ikke hører til i oss, blir vi fremmed fra hva det vil si å være et menneske. I verste fall så kan det gjøre oss som samfunn handlingslammet i møte med individets behov for å blir anerkjent, og likeledes fjerne individets evne til å takle fellesskapets sorger. Som den stoiske filosofen Epiktet argumenterte for, bør mennesket skille mellom hva det har makt over og ikke. Her blir hovedpoenget å evne å avveie hva som er relevant for ens egen helse sentral, og dersom den meningsdannende dimensjonen utelukkes fullstendig, så vil noe mennesket i utgangspunktet evner å ta stilling til bli til noe en opplever å ikke ha påvirkningskraft over.

Dette kan igjen øke opplevelsen av å være fremmedgjort fra både en selv og samfunnet, noe som igjen kan gi opplevelsen av å ikke være tilstrekkelig, uavhengig av gode eller dårlige følelser. På mange måter handler det om å ta eierskap over ens eget vesen og ens egen helse, og dersom dette i tillegg blir anerkjent i et fellesskap, så kan det argumenteres dithen at mennesket i stedet opplever bekjentgjøring. Bekjentgjøring beskrives som et overordnet mål, og som sidestilles med en anerkjennelse av eksistensiell helse. I denne prosessen så vil ikke handlingslammelse finne sted, men en aksept og et rom for å ta stilling til livssmerten som medfølger det å leve, og et vindu mot det å utforske dypere dimensjoner i livet.

Dette betyr at for å oppnå god helse, bør den eksistensielle dimensjonen inkluderes i helsebegrepet, slik at fagpersoner forholder seg bevisst til individer ut fra en holistisk og helhetlig modell, som inkorporerer både det fysiske, sosiale, psykiske og eksistensielle, samt anerkjenner viktigheten av de åndelige, sekulære og religiøse ressurser for meningsdanning.

Teksten ble først publisert hos psykologisk.no

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.