Det kan være store forskjeller i språkutfordringer mellom ulike bransjer. Dette gjelder både omfanget av personer som ikke har norsk som morsmål, og risikoen ved skurr i den språklige kommunikasjonen.
Foto: Infomigrants
Mangelfulle norskkunnskaper utgjør en egen risiko i arbeidslivet, skriver Alf Tore Bergsli i dette innlegget.
33Shares
Alf Tore Bergsli
Latest posts by Alf Tore Bergsli (see all)

Språkvansker har vært et sentralt tema i mange av det norske arbeidsmarkedet de siste 15 årene. Tid og tiltak har hjulpet, men fremdeles utgjør mangelen for språk en egen risiko i arbeidslivet – både for selve arbeidsplassen og arbeidsinnvandrerne selv.

4 AV 10 MED BEGRENSET NORSKFORSTÅELSE: Blant arbeidsinnvandrere som bor og jobber i Norge og er fra de to største avsenderlandene – Polen og Litauen – oppgir henholdsvis 34 og 26 prosent at de snakker godt norsk, og 28 og 35 prosent «ganske godt norsk». I begge gruppene svarte 30 prosent at de snakker «ganske lite norsk» og 8 prosent snakker ikke norsk.

Betydningen av norskkompetanse blant utenlandske arbeidstakere har økt i takt med arbeidsinnvandringen og et stadig mer internasjonalisert arbeidsliv.

I det norske arbeidsmarkedet er det fremdeles mange som ikke vil klare å holde en samtale gående, eller som lett vil misforstå kolleger, muntlig så vel som skriftlig.

– Jeg vil si at språk på arbeidsplassen er undervurdert. Det gjelder på tvers av bransjer. Språk har en selvstendig betydning av organisering av arbeidet, arbeidsmiljøet og produksjon og sikkerhet, oppsummerer Fafo-forsker Anne Mette Ødegård.

FAFO-FORSKERNE Anne Mette Ødegård og Rolf K. Andersen har skrevet rapporten denne artikkelen bygger på.

4 av 10 forstår lite eller ingenting på norsk

Sammen med kollega Rolf K. Andersen, har Ødegård skrevet en Fafo-rapport om norskkompetanse blant arbeidstakere født i utlandet, på oppdrag fra Språkrådet. Rapporten ble lansert på et eget webinar du kan se i opptak nederst i artikkelen.

Arbeidsinnvandrere fra Øst-Europa er i den forbindelse den klart største gruppen, og utgjorde på tampen av 2019 rundt 130 000 sysselsatte i Norge.

I en spørreundersøkelse rettet mot personer fra de to vanligste avsenderlandene, Polen og Litauen, viser det seg at rundt 6 av 10 oppgir at de snakker godt eller ganske godt norsk.

– Det som er verdt å merke seg at 30 prosent snakker dårlig norsk og 8 prosent ikke i det hele tatt. Dette er altså bofaste i Norge. Jeg vi si at dette er ganske skremmende, sier hun.

LESE HELE RAPPORTEN: Digital versjon av rapporten kan fritt leses på Fafo.no (PDF-format): Til rapporten-side / Rett til rapporten (PDF).

– Undervurdert risiko

Rapporten summerer opp hva språkproblemer kan føre til som følgende:

  • Sykdom, ulykker og utnytting
  • Dårligere arbeidsmiljø
  • Lavere status
  • Lavere produktivitet og dårligere kvalitet på arbeidet
  • Dårligere tjenester for kunder, brukere, elever, pasienter og pårørende

Det er likevel ganske liten oppmerksomhet om problemet, og få tiltak på dette området, ifølge Ødegård.

Hun vektlegger også at dette ikke bare er et problem for arbeidsgiverne og kolleger, men at arbeidsinnvandrerne selv vil kunne oppleve negative konsekvenser av manglende språk.

– Kombinasjonen løs tilknytning og dårlig språk fører fort til utstøting og marginalisering, påpeker hun.

Hvor stort problem?

Det kan være store forskjeller mellom ulike bransjer. Dette gjelder både omfanget av personer som ikke har norsk som morsmål, og risikoen ved skurr i den språklige kommunikasjonen.

Fafo har utført en rekke undersøkelser over tid konsentrert om bransjer med høy andel sysselsatte østeuropeere.

Siste undersøkelse, fra 2017, viste at språkproblemer blant østeuropeiske arbeidstakere oppleves i et flertall av «risikable» bransjer som bygg og anlegg og industrien. Men også i en «tryggere» bransje som hotell og restaurant har halvparten av lederne opplevd problemer knyttet til språk.

Andel bedriftsledere som mener at arbeidstakere fra østeuropeiske EU-land har medført språkproblemer på arbeidsplassen:

Selv om problemet ut til å være relativt standhaftig innen bygg og anlegg og industrien, har man over tid sett en viss bedring. I 2009 var det henholdsvis 78 og 66 prosent av lederne i disse høyrisiko-bransjene som var helt eller delvis enig i samme påstand.

Hva vekker viljen?

For arbeidsinnvandrerne spiller selvsagt tidshorisonten inn. Norsk er ikke akkurat et verdensspråk, og er man bare «innom» og kan klare seg noenlunde uten språket, har man selvsagt få insentiver til å lære seg språket.

Planer om langsiktig opphold vil selvsagt øke motivasjonen. Og særlig blant de som har  familie og barn i Norge.

Fafo-forskerne oppsummerer hva som påvirker evne og vilje til å lære norsk – på tvers av de ulike bransjene de har undersøkt – som følgende:

  • Krav som settes og tilbud man får
  • Nytteverdien hva man har av å lære språket – og hvor mye tid og ressurser man må sette av
  • Planer om og status for bosetting og familie
  • Om tilknytningen til arbeidslivet er fast eller midlertidig
  • Språkets påvirkning på status, karriere og utnytting av faglig kompetanse

Litauisk språk-iver

Språkkurs holdes gjerne fram som det viktigste tiltaket man kan ha for å lette kommunikasjon og unngå farlige eller kostbare konsekvenser av språkproblemer. Enkelte virksomheter setter krav om at man har bestått språkkurs på visse nivå.

Ifølge Fafos spørreundersøkelse fra 2020 har 3 av 10 polske arbeidsinnvandrere som jobber og er bosatt i Norge gått på norskkurs. Representanter for den nest største arbeidsinnvandringsgruppen fra Øst-Europa er derimot langt mer ivrige: 7 av 10 litauere har gjort det samme.

Forskerne har ikke funnet noen årsak som kan forklare dette skillet, annet enn nettopp ulik landbakgrunn. Kategorier som alder, bosted eller yrke har ingen vesentlig effekt på om man deltar på norskkurs eller ei.

– Det som imidlertid har en påvirkning er om du er kvinne og har mottatt fødselspenger i Norge, sier Ødegård.

Tre bransjer med ulike problemer

I tillegg til å samle forskning og kunnskap om språk i arbeidslivet generelt og spørreundersøkelsen blant polakker og litauere, har forskerne sett nærmere på tilstanden i tre ulike deler av det norske arbeidslivet: sykehjem, akademia og byggebransjen.

– For sykehjem og byggebransjen kan et godt språk være forskjellen på liv og død. I akademia er derimot bekymringen først og fremst knyttet til risikoen for å miste det norske fagspråket, forteller Ødegård.

Under sin presentasjon på webinaret i forbindelse med rapportlanseringen oppsummerte hun bransjene på følgende vis:

Case 1: Sykehjem (i Oslo)

Bakgrunn og utviklingstrekk:

  • Mer enn 40 prosent av de ansatte har annet morsmål enn norsk. Mellom 30 og 40 nasjonaliteter
  • Tilbudt språkkurs siden 2009. Krav til og testing av språkkunnskapen
  • 2019: reduserte krav til helsefagarbeidere

Språkproblemer: Erfaringer og konsekvenser:

  • Tolking av beskjeder og rapporteringer. Frykt for at noe oppfattes feil
  • Utrygghet blant beboerne på grunn av problemer med kommunikasjonen
  • Misforståelser i kontakt med pårørende
  • Mindre sosial kontakt blant de ansatte på tvers av nasjonaliteter

 

Case 2. Akademia (et universitetsinstitutt)

Bakgrunn og utviklingstrekk:

  • Krav om internasjonalisering utenlandsopphold og publisering internasjonalt
  • Sterk konkurranse om jobbene. Attraktive arbeidsvilkår i Norge.
  • Kraftig økning i undervisningstilbudet på engelsk.
  • Institusjonene har ansvar for å vedlikeholde norsk som fagspråk

Språkproblemer – erfaringer og konsekvenser:

  • Vanskelig å beholde et norsk fagspråk
  • Urettferdig byrdefordeling undervisning på norsk og administrative oppgaver
  • Vanskeliggjør kommunikasjon med studenter, i hovedsak på grunnivå
  • Motivasjonen for å lære norsk varierer
  • Bekymring for å miste nasjonal kompetanse innenfor faget

 

Case 3. Byggebransjen (et entreprenørfirma)

  • Stor andel utenlandsk arbeidskraft og betydelig innslag av innleie
  • Arbeidsspråket er norsk, men arbeidslag etter nasjonalitet og «språkmeglere»
  • Plan for norskopplæring i prøvetiden
  • HMS-opplæring på norsk og engelsk

Språkproblemer – erfaringer og konsekvenser:

  • Dårlig erfaring med norskkurs
  • Jobber for å unngå klikkdannelser
  • Lite bruk av norsk på fritida
  • Språk som legitimering av lagdeling (status, tilknytningsform)
  • Frykt for rekruttering av norsk ungdom (kollegiale og språklige forhold)


Denne teksten ble først publisert på arbeidslivet.no den 10. februar 2021, og publiseres i Utrop etter avtale med skribenten.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.