– Symboler kan være både virkningsfulle og nyttige for å fremskynde nødvendig endring i samfunnet, men kan også skape større motsetninger – spesielt om symbolene ikke egentlig representerer hva de hevdes å representere, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Amnesty International
Ledende medier  bidrar i liten grad til opplysning og nyansering av kontroversielle og politiserte saker. Det blir tydelig i Floyd-saken, skriver Vegard Nøtnæs i dette innlegget. 
Vegard Nøtnæs
Latest posts by Vegard Nøtnæs (see all)

Rettssaken mot politimannen Derek Chauvin startet denne uken. I den kjente videoen fra 25 mai 2020 der George Floyd blir arrestert og ligger i håndjern på bakken, er det Chauvins kne som er plantet i halsen hans mens han roper at han ikke får puste. I løpet av videoen dør Floyd, og det ble dermed gnisten som antente de største raseopptøyene i USA siden politimennene som banket opp Rodney King ble frikjent i Los Angeles i 1992.

Opptøyene bunnet i en bred oppfatning i USA om at politiet generelt behandler svarte brutalt, og samlet seg under slagordet “I can’t breathe” ledsaget av et bilde av George Floyds ansikt. De mest ekstreme aktivistene fremmet også slagordet “Defund the police” (for ordens skyld: det kan bety både å stoppe finansieringen av politiet, og å redusere finansieringen – det ble ofte tolket til mest ekstreme alternativ uten at det alltid var riktig).

Opptøyene i etterkant av Floyds død kostet minst tyve mennesker livet, og forårsaket materielle ødeleggelser for mer enn 600 millioner dollar.

Det etterlatte inntrykket ble at amerikansk politi er rasistisk og brutalt, og at den svarte mannen George Floyd ble et uskyldig offer for dette. George Floyd ble dermed et nyttig og sterkt symbol for den større Black Lives Matter-bevegelsen som ønsker et endelig oppgjør med amerikansk rasisme, mens politiet måtte bekle rollen som syndebukk.

Symboler kan være både virkningsfulle og nyttige for å fremskynde nødvendig endring i samfunnet, men kan også skape større motsetninger – spesielt om symbolene ikke egentlig representerer hva de hevdes å representere. Ingen liker å la seg utpresse av gaslighting. Floyd-saken er en av disse sakene med stor symbolverdi som presenteres svært mangelfullt i mediebildet. Det blir vanskelig å forstå rettssaken mot Derek Chauvin om man ikke forstår den underliggende saken bedre enn media presenterer den.

Gjengs mediefremstilling

Jeg tror følgende er en rimelig fremstilling av hvordan media generelt oppsummerer sakens fakta eksplisitt eller mellom linjene:

  • Floyd ble arrestert for en bagatell (han hadde forsøkt å betale med en falsk tyvedollarseddel i en butikk).
  • Iført håndjern og uten å være til fare for politiet blir Floyd lagt i bakken og kvalt av Chauvins kne mot halsen over en periode på rundt ni minutter
  • Maktbruken fremstod helt unødvendig og uproporsjonal

I tillegg nevnes tid om annen noe av følgende enkelte steder:

  • Politimannen Chauvin har mange tidligere klager mot seg på grunn av unødvendig maktbruk
  • Chauvin og Floyd kjente hverandre fra før og hadde jobbet på samme nattklubb. Det spekuleres i om Chauvin bar på et hevnmotiv mot Floyd, uten at det blir dokumentert
  • Spekulasjoner i om Chauvin var nynazist eller rasist, og at han var ute etter å ta en svart mann den aktuelle dagen

Mediedekningen i Norge videreformidler den gjengse vinklingen nokså ukritisk i dekningen av rettssaken. Her et eksempel fra VGs podcast Giæver og gjengen.

Fra podcasten 30 mars:

“I dag begynte rettssaken mot politimannen som drepte George Floyd (…) aktor viste videoen der Floyd sier ‘I can’t breathe’ 27 ganger i løpet av ni minutter (…) forsvaret fokuserer på det som ikke vises på videoen – at han hadde narkotiske stoffer i blodet, at han hadde hjerteproblemer fra før, at andre forhold kunne forklare dødsfallet.”

“Det er jo helt grotesk“, spiller programleder Giæver inn på dette tidspunktet med referanse til forsvarernes formodentlig uhederlige taktikk på vegne av en klient som risikerer 40 år i fengsel. Diskusjonen fortsetter rundt temaet at forsvaret forsøker å så tilstrekkelig tvil til å gjøre det vanskelig å dømme Chauvin (som vi underforstått hører at selvsagt er skyldig).

Nå skal det først nevnes at rettssaken skal avklare hvorvidt Chauvin drepte Floyd. Vi får heller føre det på kontoen for lav muntlig presisjon at Giæver forhåndskonkluderer der. Det indikerer imidlertid at programlederen ikke er i særlig tvil om at Derek Chauvins handlinger er den direkte og entydige årsaken til George Floyds død.

Noen nødvendige nyanser

Det er lett å danne seg den oppfatningen av situasjonen som Giæver legger for dagen om man kun leser avisen Giæver skriver i. Det er imidlertid en del opplysninger i saken som ikke fremgår av den virale videoen på åtte minutter. Funn fra obduksjonsrapporter, Floyds medisinske historie og en mer fullstendig video som viser hele pågripelsen, nyanserer bildet betydelig.

Det er ikke godt å si hvorfor mer utfyllende opplysninger i saken ikke er relevante faktorer i mediedekningen, eller alternativt hvorfor ingen tar seg bryet med å forklare hvorfor disse opplysningene eventuelt ikke er relevante. Utfra hvordan saken omtales kan man få inntrykk av at det er helt ukjent. I stedet får vi feelgood nyhetsunderholdning som bekrefter etablerte fordommer mot Chauvin på absolutt grunneste analysenivå fra den største kommentarpodcasten i landets største avis. Man kan forstå mye ved ganske enkelt å se videoen på tyve minutter i stedet for viralvideoen på åtte, og mer gjennom et par enkle Google-søk.

Her følger et utvalg:

  • Floyd oppfører seg uberegnelig og oppspilt fra begynnelsen av pågripelsen til han til slutt dør
  • En av Floyds venner kan høres rope til ham flere ganger tidlig i pågripelsen “Stop resisting!”, vel vitende om at det ikke er tilrådelig å motsette seg politiets ordrer i USA.
  • Politiet forsøker lenge å snakke rolig med Floyd, og å få ham inn i politibilen på normalt vis, som han aktivt motsetter seg både fysisk og verbalt. Det er ikke slik at de kaster seg over ham og kveler ham for en bagatell.
  • Floyd samarbeider ikke på noe tidspunkt rasjonelt med politiet
  • Floyd er tydelig svært ruset (merk at han pågripes i førersetet på en bil han har lånt)
  • Floyd forteller politiet eksplisitt at han ikke er ruset (on something)
  • Floyd klager over at han ikke får puste (og at han har klaustrofobi) lenge før han får noe kne presset mot halsen
  • Chauvin, som kjenner Floyd fra før, bruker mye tid på å trøste, snakke med og roe ham ned i de ti minuttene før situasjonen der han dør inntreffer
  • Floyd ber selv om å bli lagt på bakken i stedet for å plasseres i politibilen med henvisning til klaustrofobien, og politiet tillater dette etter at det viser seg vanskelig å få Floyd inn i bilen
  • Floyd roper uten åpenbart pustebesvær “I can’t breathe” gang etter gang mens han har Chauvins kne i halsen. Slik jeg ser videoen fra kroppskameraene er det vanskelig å bli overbevist om at Floyd blir kvalt av Chauvins kne (det er dog helt rimelig å tro at han blir stresset av det, og det ser både dramatisk og unødvendig ut).
  • Floyd har et langt rulleblad med åtte tidligere fengselsopphold for ulik kriminalitet, herunder innbrudd og væpnet ran (og noen dommer for narkotikabesittelse, som neppe bør være del av regnestykket her)
  • Posisjonen på bakken med et kne i halsen er utrolig nok hva politiet er opplært til å gjøre, ikke noe Chauvin har funnet på selv som en power-trip. Denne opplæringen er i ettertid revidert og endret etter massiv og forståelig kritikk. Dette motsies i et nylig vitneutsagn i rettssaken fra en politileder, men det er også del av rettsdokumentene (se bilde nedenfor) og dermed enn så lenge uavklart
  • Floyd hadde alvorlige hjerteproblemer fra før, og minst én av arteriene hans var om lag 75 pst blokkert ifølge obduksjonsrapporten
  • Floyd var koronapositiv på pågripelsestidspunktet (som han også sier selv i videoen). Det er ikke kjent om han var symptomatisk overhodet, men det er potensielt relevant at det er en respiratorisk sykdom.
  • Floyd hadde en dødelig dose fentanyl i blodet, i tillegg til methamfetamin. Konsentrasjonen var tilstrekkelig til at det kunne anses som et overdosedødsfall dersom omstendighetene rundt pågripelsen ikke var del av bildet, ifølge rettsmedisineren
  • Symptomer på overdoser med fentanyl samsvarer med den såkalte triaden av opioide overdosesymptomer, som består av små pupiller, undertrykt respirasjon og redusert bevissthetsnivå, foruten redusert puls og en rekke andre effekter
  • Det er vanskelig å se at politiet opptrer rasistisk når man ser hendelsesforløpet i helhet. I det Floyd blir beordret til å vise hendene når han konfronteres i bilen opprinnelig, er det tydelig at han griper etter noe i stedet for å etterkomme politiets ordre. Det er mange eksempler på slike situasjoner der den som pågripes blir skutt når politiet er mer trigger-happy enn disse betjentene. De øvrige (også svarte) passasjerene i bilen etterkommer politiets ordrer og opptrer rasjonelt. De blir også behandlet normalt i retur.

Det siste er verdt å merke seg: politiet virker i denne situasjonen slett ikke som de ønsker å skade eller drepe Floyd, eller er på en power-trip med fatal følge. De bruker derimot mye tid på å de-eskalere (som amerikansk politi ikke er spesielt kjent for), og forsøker gang etter gang etter gang å roe ned, trøste, godsnakke og forhandle med et voksent menneske som ikke på noe nivå oppfører seg rasjonelt. Det er heller ikke slik at politiet bare kan la ham gå – Floyd er både innrapportert til politiet av noen han (angivelig) har forsøkt å svindle, han er alt for ruset til å kunne kjøre bil, og han oppfører seg hverken fornuftig eller forutsigbart.

Det lå åpenbart i Floyds hender å unngå hele situasjonen i utgangspunktet, og det lå i Floyds hender når som helst å de-eskalere den underveis. Det er Floyds ansvar at politiet er på stedet, det er ikke politiet som oppsøkte ham utenom rene tjenstlige plikter. Det er Floyds ansvar at han oppfører seg som han gjør, enten han velger det aktivt eller selv har ruset seg fra forstanden. Dette er et ansvar som følger med å være et voksent menneske.

Del av en instruksjonspresentasjon for politiet som er del av rettsdokumentene i saken mot Derek Chauvin.
Foto : Faksimile, amerikansk politis opplæring

Obduksjonsrapporten konkluderte (kontroversielt for mange) med at Floyd døde av “den kombinerte effekten av underliggende helseproblemer i kombinasjon med (stresset ved) å bli anholdt og immobilisert av politiet og aktive rusmidler i blodet”. Floyds familie bestilte på sin side en egen obduksjonsrapport som konkluderte med at dødsårsaken var “kvelning som følge av vedvarende press (mot halsen)”. Den opprinnelige rapporten finner derimot ingen fysiske holdepunkter for at kvelning var dødsårsaken.

Dette blir uansett rettens oppgave å sortere, men det er etter mitt skjønn både galt og uansvarlig å fremstille denne saken som nærmest ferdig konkludert.

Det kan være vanskelig å gjennomføre en rettferdig rettssak

Media har underbygget et nokså ensidig bilde av at Derek Chauvin er skurken her, og det er lett å se for seg nye, store opptøyer dersom han frifinnes. Det kan godt være Chauvin er skyldig, men med et mer komplett faktagrunnlag enn bare den opprinnelige viralvideoen er det ikke vanskelig å se for seg at rettssaken også kan ende i en frifinnelse, spesielt for de mest alvorlige tiltalepunktene. Det er vanskelig å forhåndskonkludere sterkere enn at Floyd døde mens han var i politiets varetekt, og hadde Chauvins kne i halsen på det tidspunktet.

Hva han døde av, og hvor stor rolle Chauvin spilte i det, vet vi altså ikke.

Man kan forstå mye ved ganske enkelt å se videoen på tyve minutter i stedet for viralvideoen på åtte

Floyds familie har likevel mottatt en erstatning på 27 millioner dollar (ca 230 millioner kroner) gjennom et rettsforlik med et formodentlig vettskremt byråd i Minneapolis tidligere i mars. Aktørene i rettssaken mot Chauvin er forståelig nok under et ekstremt politisk og sosialt press. Dette presset blir av mange pekt på som årsak til at statsadvokaten har overcharged Chauvin (påstått en for alvorlig tiltale som de ikke vil kunne føre tilstrekkelig bevis for). Tiltalen består (utrolig nok) av både uaktsomt, forsettlig og overlagt drap (manslaughter, 2nd degree unintentional murder og 3rd degree murder). Det må være rimelig å anta at påtalemyndigheten både frykter at de ikke vil få Chauvin domfelt for noe, og kritikk for å tiltale ham for mildt. Men dersom han er tiltalt vesentlig strengere enn man kan føre troverdige bevis for, øker det sjansen for en blank frifinnelse betydelig.

Den offentlige blodtørsten som preger saken kan, uten sammenligning for øvrig, minne om dekningen og fordømmelsen av tenåringen Nick Sandmann for et par år siden. Den dekningen viste seg helt feilaktig og misvisende tross minst like stor skråsikkerhet fra et samlet pressekorps, som på sin side ikke la to pinner i kors for å finne et korrekt og rettvisende faktagrunnlag i saken. De tok tilsendte, redigerte videoer fra aktivister on face value, og videreformidlet helt ukritisk ved å kopiere hverandre og stole på at noen sikkert hadde sjekket fakta. Sannheten måtte hales sakte og møysommelig ut av New York Times, CNN og andre store mediehus av klartenkte lesere, bloggere og tvitrere. Journalistene likte tydeligvis dårlig å miste en sak som var så perfekt for historien de ønsket å fortelle.

Det er derfor all mulig grunn til å være på vakt når en skurk passer så ypperlig inn i en historie som er perfekt å fortelle akkurat i vår tid. Det er ikke godt å vite hvem som har utstyrt mediene med vinklingene de bruker denne gangen. Politiet er jo rasistisk og undertrykker USAs fargede befolkning systematisk, og man mangler liksom bare en usympatisk, rasistisk politimann som tar livet av en uskyldig svart mann for en bagatell. Det er etter hvert liten grunn til å anta at pressen i utgangspunktet opptrer ærbart og sannferdig i kontroversielle saker. Det er et hav av agendaer og preferanser som farger utvalg, ordvalg og vinklinger.

Det er heller ikke politiet, kulturen eller systemiske problemer med rasisme i USA som sitter på tiltalebenken nå. Det er individet Derek Chauvin og hans handlinger i denne ene situasjonen som du kan se fra start til slutt i en YouTube-video. Hvert minutt fra de konfronterer Floyd første gang til ambulansen kjører bort den døde kroppen hans. Chauvin er ikke ansvarlig for noe systemisk, overordnet problem i USA. Han er ansvarlig for sekvens av handlinger. Når man ser hele videoen og kjenner til mer bakgrunnsinformasjon, blir det vanskeligere å konkludere sikkert med at Chauvin helt eller delvis er skyld i George Floyds død. Det blir også vanskelig å si at Floyd selv ikke bærer noe ansvar for sin adferd underveis. Og det er vanskelig å se at pressen sett under ett svarer på sitt oppdrag med ståkarakter.

Sett fra Chauvins vinkel var det han som var i den vanskelige situasjonen på vegne av samfunnet å skulle håndtere en kraftbunt av en mann på to meter som han på den ene siden ikke bare kan la spasere sin vei, og på den andre siden heller ikke oppfører seg tilregnelig eller samarbeider med ham på noe nivå, og som selv har inntatt en potensielt dødelig miks av narkotiske stoffer på toppen av en allerede svak helsetilstand. Om Chauvin har handlet rimelig og innenfor lovens grenser eller ikke i den situasjonen er hva rettssaken skal ta stilling til. Og den må i den sammenheng også ta stilling til hvilket ansvar Floyd selv bærer for situasjonens forløp og utfall.

På samme vis som i Sandmann-saken har utfyllende opplysninger vært åpent tilgjengelige for enhver som har giddet å lete i lang tid – og som vi vet fra Sandmanns tilfelle er dét ingen garanti for at ledende medier retter opp og korrigerer vinklingene sine. Det er liten grunn til å tro de er bedre informert denne gangen, og det er tilsvarende liten grunn til å tro de er særlig motivert for å bli bedre informert. Da blir det en dårligere sak for vår tid.

Ingen konklusjoner er gitt

En artikkel i Aftenposten peker på at en politileder nå har vitnet for aktoratet i saken og både pekt på at han mener maktbruken var unødvendig, og at politifolkene aldri var opplært til å sette kneet i halsen på den de arresterer, spesielt ikke etter at man har kontroll og vedkommende ligger i håndjern. Det virker rimelig, men det har også til gode å avstemmes med øvrig bevisføring i saken. Politilederen hevder han har sett hele hendelsesforløpet inklusive kroppskameraene. Om man i tillegg kan påvise rettsmedisinsk at Floyd faktisk døde av kvelning er det klarere at Chauvin bør dømmes. Uten slike bevis er alt vi (tror vi) vet at Floyd allerede var i nærheten av å omkomme på bakgrunn av overdosen med fentanyl og underliggende helsetilstand, at Floyds oppførsel klart underbygger en slik teori, og at stresset ved arrestasjonen som var Floyds eget ansvar at skjedde, kan ha vært dråpen som ble for mye for hjertet hans. Da er det betydelig mindre klart, eller kanskje hva man i en rett som skal holde noen til faktisk ansvar for noe kaller rimelig tvil.

Det er slikt rettssaker skal avdekke og veie, og derfor media bør være påholdne med å konkludere for tidlig eller gi for skjeve vinklinger på sviktende faktagrunnlag. De har dummet seg ut før, og i dette tilfellet kan konsekvensene være enorme om en frifinnelse fører til nye opptøyer. Media gjør så langt lite for å forklare nyanser og forberede grunnen for et slikt utfall.

Enklest for alle om Chauvin er skyldig

I denne saken er det svært bekvemt for alle (bortsett fra Chauvin selv) om han må bære ansvaret alene. Politiet som system slipper å fylle rommet som syndebukk i Chauvins fravær, men kan i stedet peke på et råttent eple som nå blir straffet med inntil 40 år bak murene. Black Lives Matter-bevegelsen slipper å forholde seg til at deres fremste symbolsak kanskje selv var mest skyld i egen død, og at alt sinne og engasjement ble kanalisert basert på en sak som slett ikke holdt vann. Media slipper å gå i rette med sin egen vannbæring til og elendige dekning av den kontroversielle saken, slik de motvillig måtte etter mobbekampanjen mot 16-årige Sandmann. Og samfunnet reduserer risikoen for nye blodige opptøyer fra horder av følelsesstyrte, feilinformerte demonstranter bare de får hva de oppfatter som tilstrekkelig foranledning for det. En frifinnelse av selve skurken er vel omtrent midt i den blinken.

VG og andre mediers generelle faktafremstilling (som i bunnen bare reflekterer ledende amerikanske mediers fremstilling) representerer etter mitt syn svært slett journalistisk arbeide, og bidrar i liten grad til å opplyse saken og en eventuell (og ikke helt usannsynlig) frifinnelse. Felles for omtrent all dekning er at man med pinlig nøyaktighet unngår så mye som å hinte mot at Floyd kan ha hatt noe ansvar for sakens tilblivelse eller utfall selv. Spørsmålet er stort sett hvordan og hvor mye ansvaret skal fordeles mellom skurken Chauvin og politiet som institusjon.

Det er ubehagelig å peke på, men samtidig vanskelig å unngå om man skal være helt oppriktig: ut fra vinklingene den kollektive journaliststanden velger fremstår det ikke som de har særlig høye forventninger til atferd, livsmestring eller modenhet hos svarte amerikanske menn. En av taleskriverne til president Bush (jr) skapte begrepet the soft bigotry of low expectations, eller de lave forventningers rasisme. Det virker både rart og kontraproduktivt ikke å stille høyere krav før man for alle praktiske formål fritar en enkeltperson for alt ansvar for den ulykke som rammer ham. Det er ikke slik vi behandler andre mennesker i samfunnet, og det er neppe en bærekraftig løsning på de alvorlige rasemotsetningene i det amerikanske samfunnet.

VG-podcasten avviser nokså nonchalant forsvarets argumenter. Det er muligens med bakgrunn i manglende kunnskap om sakens øvrige omstendigheter, men det er også lett å tenke at argumentene liksom ikke stemmer med historien media har fortalt så langt, og dermed bare kan avvises. Det er mulig det bunner i for stor tillit til andre medier, men det er også betimelig å spørre hva mediene ser som sin rolle, utover å lage feelgood nyhetsunderholdning i tråd med de mest populære eller akseptable forhåndsoppfatningene. Man skulle tro det lå nærmere det journalistiske ideal å forstå og forklare det som ikke var åpenbart og grave frem nye, interessante og mindre kjente vinkler, heller enn å forsterke og bære vann til de eksisterende og mest virale.

Det illustrerer nok en gang at ledende medier i liten grad bidrar til opplysning og nyansering av kontroversielle og politiserte saker. De lever snarere av å gjøre dem mer kontroversielle.

Nyanser og tvil er nok alt for lite klikkvennlig.

Denne teksten ble første gang publisert i Liberaleren den 4. april 2021, og publiseres i Utrop etter avtale med skribenten.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.