Foto: Xinjiang Judicial Administration
Tidligere i år kom Den Norske Uighurkomiteen, Hongkongkomiteen i Norge, Den norske Tibet-komité og Norsk Taiwansk Vennskapsforening med en pressemelding som oppfordret Norge til å utvikle en ny Kina-politikk. I pressemeldingen står det:
«I årene som har gått siden normaliseringsavtalen ble signert, har utviklingen i Kina vært katastrofal, med masseinternering i konsentrasjonsleire, tvangssterilisering og andre overgrep i Øst-Turkestan, med massearrestasjoner av demokratiaktivister og opposisjonspolitikere samt en generell avvikling av sivile rettigheter i Hongkong, med overgrep mot aktivister i et lukket Tibet, og med kontinuerlig, tiltagende og truende militær aktivitet stadig nærmere Taiwans kyst.»
Det må være utrolig frustrerende å sitte i Norge som uighur, og se hvor handlingslammet og apatiske den Norske regjeringen er overfor den kinesiske regjeringen.
Kinesiske myndigheter sent ute med å avsløre COVID-19
Kina er og blir et problem, ikke bare for nordmenn, men for hele verden. Den pågående globale koronaviruspandemien har straffet de svakeste i samfunnet verden over. Foruten globale, økonomiske og sosiale konsekvenser er det verste antatt ennå å komme i form av stigende politisk totalitarisme.
Mange har gjort feil, men vi må aldri glemme at mye av dette har skjedd fordi Kina unnlot å innrømme hvor alvorlig situasjonen var i starten. Som et resultat har verden gått inn i en enestående krise med vidtrekkende sosiale, økonomiske og politiske implikasjoner.
Allerede i februar 2020 tilbød Verdens helseorganisasjon og USAs Center for Disease Control (CDC) å sende eksperter for å hjelpe til med behandling og inneslutning av COVID-19. Kina insisterte på at de hadde alt under kontroll når de i virkeligheten allerede hadde latt det eskalere til et punkt uten retur. Sannheten var at det kinesiske kommunistpartiet visste om COVID-19 allerede i november 2019, men ikke avslørte det. Da leger som jobbet i byen Wuhan først skrev om det på den kinesiske statlige sosiale medietjenesten WeChat, hoppet staten straks inn for å avskrive legene og beskyldte dem for å spre feilinformasjon. Ved å gjøre det lot de viruset spre seg og ga ikke legene tilstrekkelig beskyttelse. Mange av de tidlige varslerne er enten døde eller forsvunnet.
Et gufs fra Maos dager
Kina gjorde grove feil under pandemien. Det er på langt nært det groveste de har gjort. Problemet med pandemien er at vi overser de underliggende politiske prosessene som sakte, men sikkert undergraver sikkerhet og trygghet for milliarder av verdens mennesker. Kina burde vært omtalt, og offentlig anerkjent, som en global trussel, et totalitært imperialistisk diktatur, styrt av en form for religiøs kommunisme som ikke kan forsvares. Det er på tide at vi sier i fra: framtidens kamp blir mellom Kinas økonomiske imperialisme og resten av verden. Kort sagt, kampen mellom autoritære regimer og frihet.
Med utgivelsen av plakaten Made in China 2025 kunngjorde Kina klart og tydelig sin intensjon om å søke stor innflytelse i verden, og Beijings siste handlinger antyder at de er villige til å gjøre alt som skal til for å bli verdens eneste hegemoniske makt. Under ledelse av Xi Jinping har Kina begynt å kaste vekten rundt på måter som går tilbake til Mao Zedongs dager.
Spenningen mellom kapitalisme og kommunisme
Siden 2012 har Xi sluppet løs et kraftig sett med politiske og økonomiske reformer, erstattet kollektivt styre med en konsolidering av personlig makt og klarte å ytterligere begrense strømmen av ideer og informasjon til Kina, samtidig som den utvidede strømmen av innflytelse og teknologi utvides.
Framtidens kamp blir mellom Kinas økonomiske imperialisme og resten av verden
Beijing har også forsterket bruken av sin mektige økonomi som et middel til tvang, og har forsøkt å tvinge både regjeringer og private virksomheter til å marsjere i tråd med dets kommunistiske normer. Men demokratier kommer ikke til å akseptere ubegrensede frihetsbegrensninger for alltid, og i 2021 vil Kinas utfordring bli å løse spenningen mellom kapitalismen og dens uforenlighet med restene av det kommunistiske systemet. Ingenting eksemplifiserer denne kampen mer enn den pågående uroen i Hong Kong.
Kinesisk kommunisme møter vestlig religion
Det er særlig en ting som gjør at Kina er en så stor trussel, og så voldsomt effektivt i det landet gjør. Rent historisk har kinesisk politisk legitimitet vært bygget på den karismatiske autoriteten til keiseren, en autoritet som har blitt styrket gjennom arv eller legitimerte overtagelser av etterfølgere.
Denne formen for lederskap har ikke endret seg etter revolusjonen og det kommunistiske regimet kom til makten. Siden Kina har vært et jordbrukssamfunn med manglende politisk differensiering, har det nye regimet nytt godt av den tradisjonelle styreformen som putter en karismatisk leder på toppen.
Etter 1945 nådde denne karismatiske autoriteten en høyde under Maos kulturrevolusjon fra 1966 til 1976. Resultatet var at Mao ble en nærmest guddommelig figur, som godt lot seg kombinere med den kinesiske tolkningen av marxisme. Resultatet var en form for kommunisme som best kan beskrives som en politisk religion. Studier som har sammenliknet de ulike ritualene som praktiseres i det politiske regimet i Kina viser at Kina aldri, sånn sett, har vært et ateistisk land og viser at det er store likheter mellom kinesiske kommunistiske ritualer og vestlige religiøse ritualer.
Kina utnytter denne «politiske religionen» for å forene de mest appellerende aspektene av venstresidens politikk med autoritær kommunisme, kapitalisme, global markedsøkonomi og totalitarisme.
Kinas politiske religion er en måte å fortelle historier om nasjonens verdier på, slik at radikale politiske ambisjoner og forventninger har sin opprinnelse i religiøse holdninger i den kinesiske kulturen.
Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.
