Pandemien har åpnet øynene våre for mulighetene for rekreasjon i vårt eget land – det har brakt nye mennesker sammen, skriver artikkelforfatteren.
Foto: CN (Illustrasjonsfoto)
At minoriteter deltar i utendørsaktiviteter øker samfunnsengasjement og fremmer integrering, skriver Ingeborg Vardøen i dette innlegget. 
79Shares

En gjeng unge somaliere har pleid å reise på ferie til Egypt, Dubai, Qatar og noen ganger også «hjemlandet». De siste to årene har ikke noe av dette vært mulig, og de har nå oppdaget hjemlandet Norge som ferieland. De har fortalt meg historien om dette.

Knuste fordommer

Etter en vellykket tur til Vestlandet i 2020, fikk de med seg flere, og tok den samme ruten i år, besøkte Finse og Myrdal, leide seg terrengsykler og syklet rallarveien til Flåm. De rundet av i Stavanger, og hadde da opplevd fjell og fjord på fire dager. 

Selv synes de ikke dette er noe å gjøre et nummer av, men for de fleste nordmenn er det uventet. Vi forbinder ofte ikke innvandrere med denslags friluftsliv, vi har våre forutinntatte ideer og hva somaliere slår ihjel tiden med.

De fleste av de unge mennene er født eller oppvokst i Norge, nærmere bestemt Drammen og Lier, og jobber og studerer i Oslo. Her blir de ikke lagt spesielt merke til; som en av dem sier: «Folk haster forbi og ser ikke på hverandre», men langs rallarveien ble de lagt merke til og fikk mange positive reaksjoner. 

Folk syntes det var artig med det for dem eksotiske, om enn norsktalende, besøket, særlig når de hittil ganske uerfarne syklistene måtte ta lappesakene i bruk etter flere punkteringer. «Gjestene» opplevde mye vennlighet og positiv oppmerksomhet de ikke er vant til fra byen, og bidro antakelig til å bearbeide eventuelle fordommer.                    

Med innvandrerbakgrunn på landet

På ferie i mer fjerntliggende land har de for det meste oppholdt seg på hotell, kanskje tatt en svømmetur på en strand eller i basseng, men har ellers nytt solen og varmen og ikke vært fysisk aktive, veldig annerledes enn utfordringene de hadde de siste to somrene. 

Det ga mersmak, og de planlegger en tur til Nord-Norge en annen gang, nå som de har fått øynene opp for mulighetene i landet de bor i, men for det meste bare kjenner fra geografitimer og skolebøker. 

Den norske naturen kan bergta enhver – uansett hvor man måtte ha sin familiebakgrunn.
Foto : Ibrahim Ali

Bare 10-12 % av innvandrere i Norge bor, ifølge Statistisk Sentralbyrå (SSB), utenfor tettsteder, mange innvandrere forlater små kommuner der de først blir bosatt og flytter til byene, der de kan omgås folk fra sine respektive hjemland, kjøpe maten de er vant til, føle seg mindre fremmed. Dette er naturlig, men de som fortsetter å bo i mindre kommuner, blir ofte bedre og fortere integrert. Ikke sjelden blir de holdt fram som særlig positive tilskudd til bygder og små steder, og gjensidig respekt er resultatet. 

Utvidede arenaer – for alle

I 30 år har Vinje i Telemark hatt en stabil gruppe somaliske innbyggere, ungdommer deltar som den største selvfølgelighet i skirenn og annen vintersport, og på språket kan du høre hvor de kommer fra.

Befolkningen generelt har forandret ferievaner de siste to årene, og strømmer til skisentre, fiskeferier og Sørlandsidyll i hopetall, og oppdager at Norge kan være et like spennende ferieland som steder de ellers har reist til. 

Turistforeningen og andre friluftsorganisasjoner har satset tydelig på inkludering de siste årene, og opplever økt deltakelse i aktiviteter, både på turer arrangert for innvandrere, som Røde Kors og Imdis turer til Galdhøpiggen, og på konvensjonelle turer. 

Pandemien har åpnet øynene våre for mulighetene for rekreasjon i vårt eget land, og når folk med forskjellig bakgrunn kan møtes på disse arenaene, kan det bare være positivt for integreringen, som jo bør være et gjensidig mål. 

Naturen, planter og hager: nye arenaer for inkludering

Vi nordmenn forandrer oss når vi er ute i naturen, og hilser på vilt fremmede når vi møtes på ski eller til fots i skogen, eller i båt på sjøen. Da nikker og smiler vi, det er uforpliktende, men hyggelig. 

Pandemien har åpnet øynene våre for mulighetene for rekreasjon i vårt eget land, og når folk med forskjellig bakgrunn kan møtes på disse arenaene, kan det bare være positivt for integreringen

Forskjellige etniske grupper har forskjellig oppfatning av fritid og rekreasjon. Å delta i utveksling med andre mennesker, kanskje med annen bakgrunn enn en selv, krever engasjement, og forskere mener dette, i tillegg til å være bra for psykisk og fysisk helse, kan føre til høyere tillit mellom enkeltpersoner, og gjensidig forpliktelsesfølelse overfor samfunnet. At innvandrere deltar i det som vi ser på som typisk norske aktiviteter, er særlig stas. 

For de fleste har pandemien betydd mer isolasjon, noen spøker med at for nordmenn er avstand noe naturlig, men alle har behov for kontakt med andre, og når karantener og hjemmekontor blir for ensomt, tar vi gjerne naturen i bruk. 

I tillegg til begrensede muligheter for reiser til de utenlandske feriemålene så mange har vent seg til, har bevisstheten om klimakrisen forhåpentlig fått øynene våre opp for viktigheten av å reise mindre, og ikke så langt og ofte.  

Fokuset på klima og miljø har også ført til økt popularitet av dyrking av jord. De som har hage eller balkong dyrker blomster, tomater, gulrøtter og urter, køene til parseller og kolonihager i byene er lange, dyrkekasser settes opp på gater og torg, og bytak blir gjort om til frodige hager. 

Mange innvandrere har erfaring med hage- og jordbruk, og deler kunnskap med mindre erfarne. Interessen for sunt kosthold, bevaring av naturen, tilgang på ferske produkter  gjør dette til mer enn en hobby, for mange blir det en lidenskap. Dette er en arena skapt for samarbeid og fellesskap, man utveksler erfaringer, bytter stiklinger og frø, og det oppstår vennskap og kjennskap. 

Ikke-planlagt men stødig inkludering

Fordelene er mange. Fysisk aktivitet kan forebygge helseproblemer som diabetes og muskel-og skjelettplager, sunt kosthold gir helsegevinst, og ikke minst er det viktig for vår mentale helse.

At innvandrere og etniske minoriteter deltar i fysiske og utendørs aktiviteter og deltar i fellesskapet øker samfunnsengasjementet og fremmer integreringen. 

FNs bærekraftsmål nummer 10.2 er ; å «sørge for å myndiggjøre alle og fremme deres sosiale, økonomiske og politiske inkludering, uten hensyn til alder, kjønn, funksjonsevne, rase, etnisitet, nasjonal opprinnelse, religion, økonomisk status eller annen status».

Nå som vi her i Norge offisielt har lagt pandemien bak oss, har vi kanskje lært mer om oss selv og hverandre, og om landet vi lever i. Alle var i samme båt, viruset diskriminerer ikke. 

At store deler av verden ikke har oppnådd samme situasjon som oss i vesten, er et faktum som stadig påpekes, og som det tar tid å gjøre noe med, men hvis viljen er der, er alt mulig.

Da vi ble nødt til å legge ferien til Norge gjaldt det oss alle sammen – da skrev vi trolig et viktig stykke inkluderingshistorie.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.