Flyktninger på vandring mellom Hviterussland og Polen blir sittende fast uten tilhørighet eller trygghet i noen av landene, forteller skribenten.
Foto: IOM
Barn opplever nå ekstrem nød på grensa mellom Polen og Hviterussland. Mennesker i Norge kan bidra, skriver Malgorzata Wild i dette innlegget. 
Malgorzata Wild

I kveld skal mine og dine barn legge seg i varme senger. De som er mørkeredd, sover med lyset på. De som er tørste – får vann. De som er litt urolige, blir lest for og de aller fleste får en godnatta-klem og en bamse å sove med. Barna i Norge og i veldig mange andre land får med andre ord akkurat det de skal: trygghet, forutsigbarhet og kjærlighet.

Hjelpeløse mennesker fanget i limbo

Samme kveld skal et ukjent antall barn vandre i skogen på grensa mellom Polen og Hviterussland. I gjennomvåte klær, uten mat og drikke og ingen anelse om hvor de skal sove i natt. Deres foreldre er vettskremte, desperate og vet heller ikke hvor de skal sove og hvordan de skal få familiene sine i trygghet.

Det de vet er at de må holde seg unna grensevakter, polske så vel som de hviterussiske, for å ikke bli pushet tilbake nok en gang. Den brutale push-back-prosedyren innebærer å dytte mennesker, ofte ved å bruke fysisk vold, fra grensa til grensa og gjøre det umulig for dem å søke om lovlig asyl, medisinsk hjelp eller en annen form for bistand. Slik havner hjelpeløse mennesker i en tragisk limbo-situasjon der de verken kan returnere til sitt opprinnelsesland eller fortsette til et land som vil ta dem inn på humanitært grunnlag. 

Straffbart å hjelpe

Denne situasjonen har pågått siden midt-august 2021, med synkende temperatur, til tider dårlig vær og stadig mer begrenset tilgang til den polsk-hviterussiske grensa. Den polske regjeringen erklærte unntakstilstand i grenseområdene i det nordøstlige Polen den 31.08.2021, noe som i praksis betyr at verken journalister eller medisinsk personell kan oppholde seg nærmere enn 3 km fra grensa. Den eneste informasjonskilden som gjenstår er telefonkontakten noen av flyktninger har med frivillige fra Fundacja Ocalenie og Fundacja Granica. Kontakten holder like lenge som telefonbatteriet.

Bildene de sender er av forlatte teltleirer, barn i våte klær, døde personer. I meldingene ber de om hjelp, mat, vann eller bare om å formidle til familien at de enda er i live. I Hviterussland er det straffbart å hjelpe flyktninger i grenseområdet, i Polen er ikke selve hjelpen ulovlig, men det å komme til grensa på avstanden mindre enn 3 km er ulovlig. 

Også i natt skal folk fryse ihjel

EU og polske myndigheter beskylder Hviterusslands president, Aleksandr Lukasjenko, for hybridkrigføring og oppfordring til ulovlig migrasjon som hevn for EU-sanksjoner. Dette har vært bekreftet av flyktningenes fortellinger om reisebyråer som selger dem «pakketurer» til Europa. Det vi også vet, er at flyktningene befinner seg på feil side av grensa. I et område der det ikke lenger finnes noen rett side. 

Slik havner hjelpeløse mennesker i en tragisk limbo-situasjon der de verken kan returnere til sitt opprinnelsesland eller fortsette til et land som vil ta dem inn på humanitært grunnlag. 

Skal vi da kaste bort tida på å debattere hvordan mennesker i akutt nød havnet i denne situasjonen? Er det etisk forsvarlig å vifte med hybridkrigføringsargumentet når vi vet at også i kveld skal små barn sove på den kalde bakken i skogen, i minusgrader? Når folk har frosset i hjel i ingenmannsland allerede og det er en stor fare for at det skjer igjen? Når foreldre må vise sine barn hvordan de skal hente litt vann fra trebladene så de ikke blir fullstendig dehydrert?

Forskjellen mellom liv og død

Så å si alle europeiske land har signert Genèvekonvensjonen som forplikter dem til beskytte sivile i krig. Siden Europa og Polen posisjonerer seg som et mål for Lukasjenkos hybridkrig, er flyktninger på den polsk-hviterussiske grensa dens mest sårbare ofre. De har rett til beskyttelse, medisinsk hjelp og rett til å søke om asyl. Og først og fremst har de rett til å bli behandlet med respekt. 

Europa og Polen har så langt valgt å ikke hjelpe. I søster Malgorzata Chmielewskas ord er det stryk på eksamen i medmenneskelighet. 

Men vi – du og jeg i Norge – kan fortsatt gjøre noe. Det finnes organisasjoner som utrettelig sender sine frivillige ut for å finne og hjelpe flyktningene i grenseområdet. Uten å overdrive utgjør de ofte en reell forskjell mellom liv og død. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.