Om jeg klarer å veilede barna mine til å velge noe av det beste av det to verdener har å by på, har jeg gjort en stødig jobb, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Life GN
Å endre egne mønstre krever at du først får lov til å være den du er, skriver Avin Rostami i dette innlegget. 
337Shares

Når desember måned er startet, og julelys og julepynt begynner å lyse opp gatene i en ellers mørk tid, minnes jeg mitt første møte med jul i Norge, i desember 1999. 

Dagene før jul tilbrakte vi på et hotell i Kristiansand, før vi fikk nøkler til det som skulle bli vårt aller første hjem i Norge – og der skulle fire unge jenter og deres foreldre lage minnene som etter hvert ble grunnmuren for livet videre i et fremmed land. Landet som med årene skulle vise seg å bli enda mer et hjem og en trygghet enn vi hadde sett for oss. 

Å oppleve frihet

Julen 2000 har brent seg fast i minnesbanken min. Jeg fikk overtalt mor til å la oss å ha et juletre på verandaen – det måtte en del overtalelse til. Videre fikk jeg  søstrene mine med på å bli med og hugge et lite tre i skogen like ved der vi bodde. Juletreet klarte vi å få til å så stødig ved hjelp av noen steiner og en plantepotte. All julepynten var hjemmelaget, og det tok flere timer og mange kvelder å få det på plass, men til slutt var jeg en lykkelig og stolt 14-åring som hadde klart å få dette juleprosjektet i havn. 

Det er litt ironisk at mor, som i utgangspunktet var imot å få inn fremmede tradisjoner i sitt eget hus, i dag er den som er først ute med å kjøpe julegaver og planlegge familiemiddagen på julaften. Det er jo gjerne slik at vi mennesker av natur ønsker å beskytte og tviholde på det som vår identitet er bygget på, gjerne tradisjoner og kulturarv. 

Dette er kanskje enda sterke hos mennesker som i all tid har kjempet for å få eksistere og derfor vernet om sine tradisjoner, kultur, språk og identitet. Individer som har måttet flykte for å få lov til å oppleve frihet.

Trygghet til å ta et steg mot det ukjente

Derfor kreves det mye å omfavne endringer og ta til seg nye tradisjoner og levemåter, det finnes ingen quick-fix som kan innlemmes i integreringstiltak og settes i verk over natta. For at man skal tørre å omfavne nye levemåter og ta til seg nye tradisjoner i storsamfunnet, krever det at man får trygghet til å fortsette å være den man er. At nye tradisjoner og kulturelle normer ikke er på bekostning av det ens identitet er bygget på. 

Jeg påstår på ingen måte at all tradisjon og kulturarv bør og skal gå videre til de neste generasjoner, men heller at det er behov for kunnskap og informasjon slik at vi sammen skaper trygghet nok til at individet skal tørre å ta et steg mot det ukjente og ha et nysgjerrig blikk på det som er fremmed. 

Dette er med på å skape rom for integrering og kulturelt mangfold. Vi trenger gjensidig nysgjerrighet i møte med det som er ukjent for oss. Dette skaper en arena for sunn dialog og utvikling i samfunnet. 

Jul for å føle tilhørighet

Gjennom årene har vi i vår familie skapt vår egne tradisjoner. Det har ikke vært enkelt, spesielt for mine foreldre som har viet hele sitt liv til å kjempe sin sak, slik også mange andre kurdiske flyktninger har gjort. 

De har også vært opptatt av at vi skal være integrert i det norske samfunnet. Når nye bekjentskaper og kollegaer spør om vi feirer jul, svarer jeg ofte med et smil og sier: «Hos oss feirer vi alt, fra jul til Id og Newroz (kurdisk nyttårsaften den 31. mars)». 

Og det er en realitet. Slike feiringer handler ikke nødvendigvis om religion, snarere om å omfavne hverandre som familie, føle felles glede og tilhørighet. I et heller travelt liv er jula en pust i bakken, hvor vi blir minnet om å bremse litt, å investere tid i hverandres selskap og overøse barna med kjærlighet og varme. 

Julemenyen er litt som livene våre

Jeg elsker alt ved julen, sier jeg ofte. Givergleden, musikken, pepperkakebaking med barna mine – og etter hvert har jeg også laget nye tradisjoner. Jeg drar til en juletreplantasje med barna, de er med å hugge eget juletre, vi griller pølser, spiser oss mette på pepperkaker og saft og deler en felles glede med andre småbarnsfamilier. 

For at man skal tørre å omfavne nye levemåter og ta til seg nye tradisjoner i storsamfunnet, krever det at man får trygghet til å fortsette å være den man er.

Jeg ser frem til å være omringet av familien, og måten duftene fra det som er typisk norsk julemat blander seg med mammas kurdiske retter. Bordet bugner av god mat, alt fra mammas ris med safran på toppen, Ash-suppe (kurdisk/iransk forrett) til ribbe, og vegetarmedisterkaker. 

Med andre ord, mat for enhver smak. Menyen vitner om at det har skjedd mye i vårt liv de siste 21 årene i Norge. Kanskje en liten påminnelse om at det flerkulturelle er vakkert, fargerikt og trygt. Det er vår trygghet å få lov å ta vare på noe av det kjente og kjære, samt omfavne nye tradisjoner. 

Gi barna et bredt perspektiv

Da jeg selv var ungdom syntes jeg ofte at verden var urettferdig, jeg skulle så inderlig ønske at jeg den gangen så styrken jeg ser i å være flerkulturell slik jeg gjør nå. Dette er heldigvis visdom og kunnskap som kommer med årene. 

Mitt store mål og ønske er at barna mine, som er krysskulturelle barn, skal lære å velge det beste fra to verdener, fra det kurdiske og det norske. De skal finne tryggheten til å være akkurat den de vil være. At de skal ta etter viktige grunnverdier fra den norske samfunn, så som demokrati, likestilling og likeverd. Og så vil jeg også at de skal ta med seg viktige verdier fra det kurdiske som omfavner troen og kampen om frihet, rettigheter, varmen, samholdet og gjestfriheten. 

Om jeg klarer å veilede barna mine til å velge noe av det beste av det to verdener har å by på, har jeg gjort en stødig jobb, vil jeg påstå. For så heldige er vi som vokser med flere kulturer i bagasjen, at vi har tilgang til en verdifull kulturarv som også kan berike andre i samfunnet. 

Jeg ønsker at barna mine skal vokse opp og føle seg trygge nok til å definere seg som krysskulturelle, samt ha bevisstheten om hvilken verdi det ligger i å kunne velge og ha frihet til å være den de ønsker å være. 

Jeg håper at vi sammen kan bruke tradisjoner til å skape mer forståelse for det som er annerledes og toleranse overfor det som er fremmed. 

Det er vår oppgave som foreldre å gi barn tilgang til opplevelser og muligheter som kan gi dem bredere perspektiv på livet. Slik at også de kan lære å ta vare på det fargerike, flerkulturelle samfunnet vår lille land er blitt til.

God fargerik jul.  

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.