– Det er det som er så mektig og vakkert med kunst og musikk, det kan fortelle tusen historier i få linjer og foreviges i våre hjerter og i historien, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Screenshot: Karpe, Oslo Spektrum, 2022
Kunst og musikk er mektige midler som endrer samfunnet, skriver Avin Rostami i dette innlegget. 
Avin Rostami
Latest posts by Avin Rostami (see all)

Er Karpe sine tekster for alvorlige for en festivalglad gjeng en varm sommerdag i Fredrikstad? Dette var midnattstema da vi samlet en gjeng hos en kollega etter et imponerende show av Karpe – avlutningen på to dagers Idyllfestival i Fredrikstad. 

Hardtslående tekster

Det er nettopp det som er så spesielt med Karpe, at de tar opp såre, alvorlige temaer som treffer en rett inn i sjelen og hjerterota og uansett hvor god man er på å holde følelsene i sjakk, må man på et tidspunkt gi etter, og tårer og dans blander seg. 

Det hørtes rart ut å danse når man egentlig kjenner på en enorm dybde tristhet, men vi trenger å bevege kroppen, gjennom berg- og dalbanereisen som deres musikk og show tar oss med på. På et tidspunkt under showet står jeg stille, og tårene triller mens deler av den vedkjente kronikken til Yohan Shanmugaratnam – Karpe setter melodi til migrantens melankoli, publisert i Klassekampen februar 2022, fremføres.

De linjene treffer så hardt, direkte og gjør både godt og vondt samtidig. Så står man plutselig der, omfavnet av gode kollegaer, som tørker bort ens tårer og vet hvor hardt dette treffer. Kollegaer som ikke har bakgrunnshistorie som de relaterer til dette, men de vet hva dette betyr for en med flyktningbakgrunn, for en som stadig søker identitet og tilhørighet selv etter tjuetre år i Norge. 

To ord rommer 5000 menneskers historie

Å vokse opp i diasporaen og å ha en krysskulturell oppvekst er rikt på mange måter, men også til tider uutholdelig tøft. Det er dette Karpe klarer å omfavne i sine sanger. Den kulturpendlingen krysskulturelle individer hele tiden står i. Kampen for tilhørighet, samt savnet etter noe man ikke er en del av, og parallelt med dette emosjonell tilknytning til ens opphavsland. 

Noen ganger går det fint an å finne en balanse, men ofte er følelsen av å bli slitt i stykker mellom to verdener til stede, og den er intens. For kan vi egentlig leve normalt, når vi vet at i våre opphavsland herjer det krig og elendighet? Når vi vet at gamle klassekamerater fortsetter livet i elendighet og langt fra den frihet og trygghet de har behov for, den vi altfor ofte tar for gitt. Den friheten vi er født med som en grunnleggende menneskerettighet. 

Det er ikke lett å finne balansen mellom å være her og nå i livet og leve det trygge, gode livet vi har i vårt lille Norge, og å kjenne på at hjertet befinner seg et annet sted i verden. Et sted der man også har tilknytning og tilhørighet. 

Det er dette Karpe vekker i mange av oss når de synger.

Det er dette Karpe vekker i mange av oss når de synger. Jeg får gåsehud hver gang jeg hører Maghdi synge det verset «… gassangrep Kurdistan…», for i de få linjene forteller han historien om over 5000 mennesker som ble drept. Og han tar meg tilbake til da jeg var fire år gammel og ble tvunget av mamma til å gå med hjemmelagde antigassmasker når vi lekte ute, for trusselen om nytt gassangrep var stor. 

Politikere: Styrk fokus på minoritetshelse

Det er det som er så mektig og vakkert med kunst og musikk, det kan fortelle tusen historier i få linjer og foreviges i våre hjerter og i historien. Kulturer, ulike verdener og mennesker forenes gjennom disse uttrykkene. 

Men, kunst alene er ikke nok, i det flerkulturelle samfunnet vi er blitt i Norge trenger vi også mer kunnskap og kompetanse som ivaretar minoritetenes helse på flere plan. Forskning har vist at minoriteter i Norge generelt har dårligere helse enn befolkningen ellers, både fysisk og psykisk. 

Vi trenger mer kompetanse om kultursensitivitet og styrket bevissthet rundrt dette. Økt kompetanse og kunnskap om dette vil også forebygge uhelse, samt skape flere arenaer for integrering og opplevelser av tilhørighet. 

Dette er også viktig i arbeidet med forebygging av radikalisering blant ungdom. Ungdom som gjerne utgjør en ekstra sårbar gruppe i ungdomsårene når de søker identitet og tilhørighet for å finne sin plass i verden. 

Jeg håper derfor at andre blir like modige som Karpe og Shanmugaratnam og tør å bruke sin stemme og sårbarhet for å bli stemmen til de som ofte ikke høres. Og så håper jeg at politikere styrker sitt fokus på minoritetshelse og åpner opp for kompetansehevende tiltak som forebygger og gir en opplevelse av trygghet. 

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider. 

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER