Kort fortalt er det å være norsk en følelse som noen av oss er født med, mens andre bruker hele livet sitt på å prøve å få, skriver artikkelforfatteren.
Foto: Norwegian Reward Blog
Jeg ønsket å leve opp til forventningene av meg som den «perfekte utlendingen», skriver Adel Khan Farooq i dette innlegget.
0Shares

Nylig leste jeg en kommentar av Ahmed Fawad Ashraf for Avisa Oslo. Om det å gi opp å føle seg norsk. Det kan ikke ha vært enkelt for han å skrive det, spesielt når høyrepopulister vil få vann på «han innrømmer at han ikke er norsk»-mølla, mens de moderate mener at han fortsatt er norsk. Jeg synes Ashraf er svært modig som bestemte seg for å dele disse tankene med oss.

Eksistensielle spørsmål som aldri tar slutt

Det å lande en identitet er utrolig krevende i en vestlig verden, spesielt hvis du er født og oppvokst i landet, men har en familie som kommer fra et annet land. For de av oss dette gjelder for, gjør dette oss til tokulturelle. Vi blir en berikelse for samfunnet som kan kalle seg multikulturell, som gir et vestlig samfunn nye impulser, utfordrer særpreget som tidligere har vært gjeldende for nasjoner bygget på kristne verdier. Til tross for en del gnisninger, har jeg inntrykk av at majoriteten i Norge har begynt å akseptere multikulturalismen. Nordmenn er et raust og inkluderende folkeslag. Ellers hadde det ikke vært minoriteter i Norge i det hele tatt.

I likhet med Ashraf, tør jeg også å påstå at en del andre- og tredjegenerasjonsinnvandrere med høy utdanning, har havnet i et forventningspress mellom to kulturer som er uten sidestykke i norsk sosiodemografi. I våre hoder oppleves det som om nordmenn aksepterer at vi er litt utenlandske, bare så lenge vi husker å verdsette Norge og det som følger med. Hvis ikke, kan vi aldri bli sett på som fullverdige nordmenn. Og hvis vi også er tett på en annen kultur enn den norske – der ett av målene er å ta høy utdanning og få en bra jobb, men ikke bli norsk – kan tilværelsen ende opp som en eksistensiell problemstilling som aldri tar slutt. 

Kollegaer manglet referansepunkter

Kort fortalt er det å være norsk en følelse som noen av oss er født med, mens andre bruker hele livet sitt på å prøve å få. Men må man være det ene eller andre for å bli akseptert i det norske samfunnet? Svaret er svært intrikat, og jeg skal bruke meg selv som eksempel på hvorfor.

I begynnelsen av tjueårene jobbet jeg som journalist i en redaksjon. Jeg dekket både store og små begivenheter i lokalsamfunnet og internasjonalt, brukte min bakgrunn og sosiolekt for å få inntak i miljøer ikke alle journalister i Norge hadde tilgang til. Jeg så minoritetene mine med det såkalte «svarte blikket». Jeg forsto deres handlinger og tankemønstre på en litt annen måte enn det mine hvite kollegaer gjorde. De hadde ikke nødvendgivis de samme referansepunktene, og jeg opplevde at de led av altfor mye etnosentrisme. Ja, selv i aviser som ikke var Resett eller Nettavisen. 

Pause for å finne meg selv

Men fra tid til en annen, førte min bakgrunn til at jeg havnet i store dilemmaer. Jeg slet med å avgjøre hvem jeg skulle skrive sakene for, hvordan jeg skulle vinkle dem og prøvde å vektlegge alles perspektiver like tungt i saken. Jeg ønsket ikke å falle i unåde hos de jeg skrev om, men ville fortsette å levere for redaksjonen i håp om at jeg en dag skulle få fast jobb og føle meg som en av «de norske». Jeg ønsket å leve opp til forventningene av meg som den «perfekte utlendingen». Jeg var litt utenlandsk, men spilte på laget til nordmennene. Vinnerlaget.

Men det var aldri enkelt å balansere pennen riktig når man både skulle tilfredsstille leserne, informasjonskravet og ikke minst mennesker som man delte en kulturforståelse med. Det var rett og slett tærende å være på godfot med sine «egne» og en dag få beskjed om å skrive undersøkende om dem. Nå skrev jeg aldri stygt eller hadde ønske om å såre grupper eller enkeltmennesker jeg skrev om med viten og vilje. Og jeg kunne ikke være talerør for dem heller. Men arbeidet fikk meg ofte til å lure på hvilken gruppe jeg egentlig kjempet for? Og den grunnleggende tvilen om hvorvidt jeg var norsk eller utenlandsk begynte å få mer og mer fotfeste i meg. 

Det endte til slutt med at jeg måtte ta en pause fra journalistikken for å finne meg selv igjen.

Utilsiktet utenforskap

Det er de av oss som ikke ønsker å vedkjenne seg det norske selv om vi er født i Norge, har norsk pass og mest sannsynlig kommer til å dø i Norge. Vi klassifiserer oss som pakistanske, somaliske, marokkanske eller irakiske fordi det er der foreldrene våre kommer fra, fordi vi også snakker et annet språk og har andre verdier. Det til tross for at vi samtlige kommer til å kontakte norske myndigheter om hjelp hvis vi trenger internasjonal bistand for å komme oss ut av en floke i utlandet. Eller kanskje ikke engang kan stemme i hjemlandet til foreldrene våre fordi det ikke er vår nasjonalitet.

Jeg var litt utenlandsk, men spilte på laget til nordmennene. Vinnerlaget.

I lang tid brukte jeg dette som retoriske finter på ungdom for å få dem til å reevaluere deres tilknytning til et land de sjeldent besøker. Min bekymring pleide å være at tokulturelle som mener de ikke er litt norske engang, vil slite mer enn enn de som aksepterer dualiteten livet deres består av. Å ikke vedkjenne seg selv som norsk, betyr ikke nødvendigvis at man havner utenfor samfunnet, men utilsiktet utenforskap kan likevel dukke opp i arbeidslivet hvis man ikke har lært seg de norske kodene og normene tilstrekkelig nok. 

Norway-issues

Med mine erfaringer fra journalistikken, ser jeg at det prøve å være begge deler, heller ikke er så lett som jeg skulle ha det til. Ingen skal trenge å bevise sin norskhet til enhver tid. Forholdet til Norge skal være toveis, og minoritetene skal ikke kjenne på den konstante følelsen av å være tilbudssiden, drive et evigvarende shit-show for å få aksept hos pappa Norge. 

Det gjelder bare å være seg selv. For det viktigste er vel at man kan føle seg som borger av Norge? At man får en lojalitet til landet vi kommer til å tilbringe mesteparten av levetiden i? 

For meg var journalistikken fakta, men også altfor mye føleri. Spesielt når det blir skrevet spekulativt om muslimer, innvandrere og asylsøkere i mediene, føler tokulturelle på et press om å motbevise det inntrykket de tror nordmenn har av dem. Ved at jeg skrev om dette selv, følte jeg hele tiden på at jeg også gjorde dannelsesreisen til enkelte av mine tokulturelle lenger. Til slutt bestemte jeg meg for at jeg ikke kunne være en del av dette mer.

I dag jobber jeg ikke som journalist for en redaksjon. Jeg er frilanser, og den friheten som følger med å ikke lenger tilfredsstille noen andre enn meg selv kommer jeg ikke til å kvitte meg med. Det er bare på den måten jeg slipper å ha Norway-issues.

Våre leserinnlegg er meningsytringer som gir uttrykk for skribentens holdning. Se her for mer informasjon om hvordan du sender et innlegg til våre debattsider.